Cikada med norsk matpakke i Berlin

I 40-åra var det Wilhelm Fürtwängler, på 80-tallet Herbert von Karajan, på 90-tallet Claudio Abbado, på 2000-tallet Simon Rattle, og i går var det saktens Christan Eggen fra Tyttebærsvingen på Stovner som svingte taktstokken i Berlin-filharmoniens gemakker ved Potsdamer Platz. Komponist Trond Reinholdtsen leverer her sin andre, personlige rapport fra Cikadas utfart til Tyskland.

Christian Eggen dirigerer Cikada

Av Trond Reinholdtsen

I 40-åra var det Wilhelm Fürtwängler, på 80-tallet Herbert von Karajan, på 90-tallet Claudio Abbado, på 2000-tallet Simon Rattle og i går var det saktens Christan Eggen fra Tyttebærsvingen på Stovner som svingte taktstokken i Berlin Filharmoniens gemakker ved Potsdamer Platz, bydelen som etter murens fall var det totale ødeland, men som i over 10 år nå har båret tittelen "Verdens største byggeplass" og som for hver måned blir litt høyere og litt bredere og litt mer fylt opp av ny-japper. I skyggen av de hi-tech-arktektoniske nyerhvervelser i typisk finansestisk stil på den ene siden og, bare noen meter på andre siden, Mies van der Rohes minimalistiske perle Neue Nationalgalerei, ligger Filharmoniens gule, taggete, asymmetriske og en gang så nyskapende, men nå muligens noe falmede kladeis. Samme kantete stil preger også interiøret slik at lydbølgene distribueres i alle mulige retninger samtidig, noe som gjør de to konsertsalene til akustiske lekkerbiskener.

Anledningen var Cikada-ensemblets andre konsert i årets Berliner Festspiele. Etter å ha presentert europeisk ultramoderisme i konsert-installasjonen "Dark Matter" av komponisten Richard Barrett og den norske billedkunstneren Per Inge Bjørlo, inneholdt Cikadas Filharmoni-konsert i første rekke norsk og nordisk musikk. Mens musikerene i "Dark Matter" demonstrerte lysende evner til å spille haugevis av noter grisefort og å dele 5/16-delstakter inn i 13 like deler og liknende, så lå utfordringene i dette programmet i langt større grad på klanglige nyanser, på homogenitet og intonasjon, ikke minst i møtet med danske Bent Sørensens vare, grensende til sentimentale musikk som lesker seg i velklang, også i form av historiske lån fra den klassiske musikken.

Tre av de mest sentrale norske komponistene for tiden var også inkludert i programmet, Cecile Ore, Jon Øivind Ness og Lars Petter Hagen, sistnevnte endog med en urframførelse, og med et velkjent Norgesentrisk perspektiv er jo selvsagt spørsmålet: Hvordan oppfatter disse alvorlige tyskerene, proppet med åndskultur og historisk tungsinn, vår potensielt blåøydnaive musikk, formet utav likhetstanken, oljerikdom, lefse og truger?

Ness' stykke "Interrupted Cycles" åpnet det hele. Dette er musikk som setter musikeren i det beste lys. En kanskje ikke så velfundert, men ganske vanlig innvending mot samtidsmusikk i sin helhet, at "man kan jo bare spelle hva man vil, man hører jo ikke om det er feil likevel", gjelder definitivt ikke i dette tilfellet, slik den beveger seg i tydelige retningsbestemte gester, hysteriske løp i parallellkoblinger og Stavinskij-aktig poengtert rytmikk. Cikada kjenner denne stilen godt og evner å legge innlevelse i alle musikalske bevegelser. For meg høres stykket tidvis ut som seriemonterte rockeriffs, hvor fraseoppbygningen følger en slags cut, copy and paste-logikk hvor bruddpunktet mellom forskjellige riffs ofte er det vesentlige og interessante. Tidvis likner det noe på John Zorn i strukturen, men uten dennes stilistiske bredde som favner trashmetal, country, sleazy pop og gud-vet-hva. Programheftet presenterer Ness som norsk musikks relativist par excellence og som en komponist som hevder retten til å skrive uproblematisk musikk kun styrt ufra kriteriet om hva han selv liker. For mine ører ligger Ness' musikk sjelden tilbake for en komponist som den finske musikkens wonderboy Magnus Lindberg når det gjelder å fenge og å underholde, men jeg sitter også igjen med en følelse av "tilværelsenes uutholdelige letthet" i møte med den. Det ble litt som å spise grandis i Slachtplattens und Sauerkrautens land.

Om Ness er selverklært light på det idémessige området, går hans yngre kollega Lars Petter Hagen ut med halsbrekkende ambisiøs støvleføring og tematiserer i sin urframførelse "Passage" ikke mindere enn jødeutryddelsene under krigen, og det bare noen meter fra stedet hvor Hitler endte sine dager i en bunker. Tyngre og mer ladet materie finnes ikke. Utgangspunktet er det spektakulære tilbygget til Berlin Museum, som omhandler jødenes historie i Berlin og Europa, tegnet av Daniel Liebeskind og ferdigstilt for bare et par år siden. Bygget har allerede blitt omtalt som en av vår tids store arkitektoniske kunstverk. Det likner mer en ekstrem skulptur eller et minnemonument enn noe hus man før har sett. Og, ja, bygget ligger også rett nedi gata. Historien og kunsten ligger tettpakka her. Libeskind har i sin arkitektur tematisert forholdet mellom det kollektive og det individuelle. Han har betont at jødenes historie ikke består av statistikk om 6 millioner jøder, men av hvert spesifikke individ ganger 6 millioner.

Stykket har lånt satstitler fra forskjellige deler av Libeskinds bygg og starter ut i trygg samtidsmusikkstil, hvor mer enn pianissimoskarptrommevirvlene henleder tankene til Morton Feldmans avdempede univers. Harmonikken er skåret ned til benet og består ofte bare av toklanger og tempoet er sakte hvor ethvert musikalsk utsagn får all verdens tid. Instrumenteringen er anstendigheten selv og klangbehandlingen fra musikerene er strøken. Utover i stykket blir teksturen ytterligere redusert. Harmonikken blir dratt mot det statisk tonale. Små unisone melodistubber dukker opp. Jeg innbiller meg å høre en vuggesang, og også brokker av senromantiske floskler. Det er som om musikken skreller av seg selv, lag for lag, hvor man gradvis når dypere, men samtidig mer banale og skamløst barnslige lag. Er dette slik man er bygd opp som menneske?, undrer jeg meg. Stykket oppløses på besnærende vis ved at noen musikere begynner å mumle uforståelige ting, klarinettisten lunter bort i en krok og blir stående med ryggen til, cellisten viser med barnlig fryd fram harpiksklumpen sin til publikummerene på første rad, og dirigent Christian Eggen snur seg og forteller en historie fra et pinlig møte med unge svenske kvinner på interrail som i beste fall ender i et halvpoeng. Vi har overvært det endelige maskefall og oppløsningen av et veldressert samtidsmusikkensemble til enkeltindivider.

Hagens siste stykker har en musikalsk overflate som jeg ikke nøler med å kalle naiv, ja ofte rent ut sagt pinlig. Men det er en annen type kompleksitet som viser seg, i bruken av forskjellige fortellerstemmer, med bevissthet om kontekst, anvendelse av ironi og musikalske løgner og intertekstuelle henvisninger. Så får komponisten heller finne seg i å bli omtalt slik som en amerikaner bak meg sa det: "This is softporn music".

Cecile Ore har allerede blitt fremført en god del i Tyskland de siste årene. Og det er ikke vanskelig å forstå at hennes poengterte stil gjør inntrykk. I forhold til hennes to nevnte kolleger på konsertprogrammet har Ore en helt annen konsekvens i sitt materialbruk. Hun insisterer i en slik grad på enkelte teksturtyper at jeg fristes til å kalle henne en minimalist, selv om stilen hennes ligger milevidt fra Glass' og Reichs servile, repetitive rytmer. Strykekvartetten "Presens subitus", eller "Senebetennelseskvartetten" som er dens uoffisielle tilnavn (med henvisning til dens ekstreme krav til hurtig tremolospill og eviglange trillefigurer, og som etter sigende i sin tid hensatte en av Cikadamedlemmene til skadelista for noen måneder), har beholdt sin friskhet siden ferdigstillelsen i 1989. Cikadakvartetten spiller som alltid med innbitthet og nødvendig råskap.

For hele ensemblet har Berlinbesøket vært et imponerende kunstnerisk løft. Cikada har fått vist et bredt repertoar, og spillet deres kjennetegnes av stor samspilthet og innlevelse. Ikke minst Christian Eggen, som også ledet en konsert med det australske Elison-ensemblet i et halsbrekkende krevende program, har igjen vist seg som en dirigent på ypperste internasjonale nivå og fortjener nå å gå på en nærliggende kneipe og ta seg et glass av den berømte Berlinersnapsen "Otto", som man lenge trodde var oppkalt etter Preussens store sønn Otto Bismarck, men skandalen var stor da man nylig oppdaget at egentlig er navnet utledet fra NRKs Berlinkorrespondent gjennom flere år Jan-Otto Johanssen.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Festivaler nå

Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no