Kulturkonsult om nedlasting: - Vi krever mangfold!
- Sony selger memory-sticks til nedlasting av musikk, og vil samtidig ha kompensajon for tapte inntekter på grunn av nedlasting. Det samme vil Warner, samtidig som moderselskapet AOL/Time Warner, som nærmest er monopolist på bredbåndstilgang i USA, har hatt søke/nedlastingstjenester på sine nettsider. - Dette og flere aspekter bør tenkes over før man vedtar nye EU-direktiver og/eller deler ut sugerør til Fiskvik & Co. for å slurpe nye avgiftskroner for alle harddisker, CD-rom'er og andre dippedutter du måtte kunne tenkes å lagre bineærkode på, mener daglig leder av Kulturkonsult, Stefan Langfors.
Av Stefan Langfors, daglig leder, Kulturkonsult
Etter å ha lest Thomas Gramstads innlegg 18.mars på denne siden, er det meste av "fellende bevis" mot IFPI og RIAA´s front mot mp3-kopieringen blitt lagt på bordet. Formodentlig møtes også disse med øredøvende taushet - kun avbrutt av Johansen og Fiskviks mantra om "eksplosiv økning i nedlastingen", supplert med tallmateriale som i beste fall er ønsketenkning. Så mens vi venter på tilsvar på alle de tall og rapporter som etter hvert er kommet på bordet, lemper jeg ut noen andre aspekter i saken. Dette er aspekter som jeg syns man skal ha i bakhodet før man vedtar nye EU-direktiver og/eller deler ut sugerør til Fiskvik & Co. for å slurpe nye avgiftskroner for alle harddisker, CD-rom-er og andre dippedutter du måtte kunne tenkes å lagre bineærkode på. Opptakskassetter selger jo ikke noe særlig lengre, og noe sted må man jo hente pengene sine når man bare har 12% økning i musikksalget...
Det er flere faktorer som i mine øyne får plategigantene til å fremstå som reaksjonære, grådige og dobbeltmoralistiske, men som kanskje ikke er like lette å få øye på i første omgang. Et av disse er f.eks det faktum at flere av dem er fragmenter av enorme (multi)mediagiganter som også er engasjert på andre kanter enn som utgivere av åndsverket som til nå har preget debatten... Sony har f.eks kjempet i fremste rekke for å selge oss sine Memory-sticks, som de har flettet inn i mobiltelefonene sine (kan kjøpes som egen mp3-modul til alle nye mobiltelefoner), i tillegg til at de har lansert mp3-spillere i alle varianter for unge og hippe mennesker... Hva med å sende regninga hjem til Japan i stedet for å halshugge konsumentene som tar til seg budskapet de selv selger?
Et annet påfallende eksempel er AOL/Time Warner, som mer eller mindre er monopolist på bredbåndstilgang i USA. Det skal, ikke minst hvis kritikerne har rett i at musikklytteren har latt all moral fare, ikke være få abonnenter som er kapret fordi dette er noe folk ønsker å bruke. AOL hadde selv en søke/-nedlastningstjeneste på sin portal for kun få år siden, og må nok ta sin del av skylden for den dårlige oppdragelsen av amerikanske tenåringer.
Videre er det fristende å supplere Gramstad med å minne på om at de "fem" store blir stadig færre; det har skjedd lite annet enn konsolideringer i musikkbransjen de siste årene, og de fleste store selskapene eies nå av konserner som er lite interessert i kulturell vinning ut over blå tall på bunnlinja, og konkurransen er stadig svakere aktørene i mellom. Det har, mener undertegnede å spore, kanskje ført til en forflating av det kulturelle uttrykket i likhet med det vi fant på 70-tallet ("listener burn-out") da markedsfolkene fikk herje litt for fritt og dermed produserte image-artister som kanskje ikke hadde like mye å fare med musikalsk som på bilder. Den gangen fikk opptakskassetten skylden, i mangel på vilje til selvinnsikt hos bransjen, kan ettertiden fortelle...
Jeg overlater til leseren å trekke parallellene til 70-tallet videre, men det er interessant at musikkbransjen er så lite interessert i å lete etter nye markeder, når de har åpnet seg i slike dimensjoner som de selv hevder. Hvor er f.eks verdien av gratismarkedsføringen i tapstallene pga. nedlasting som de serverer oss ignorante nettbrukere? Videre er det jo merkelig at de, etter å ha dratt teppet under beina på nisjehandelen over disk allerede på midten av 90-tallet ved å flytte massesalget over på tre-fire kjeder samt sjokkselgere på Shell, ikke skjønner at en slik tilnærming mot "hit-wonders"(tydelig manifestert gjennom "Absolute" ditt og "More" datt) også vil åpne for en annen type musikk-konsumenter.
Jeg vet positivt om flere som "rydder" i CD-hyllene sine. Det vil i korttekst si at de kaster de fire-fem eldste "Absolute Music"-CDene. Kanskje ikke de mest musikkinteresserte, men like fullt representanter for den typen kunder som bransjen selv har gjort seg avhengig av. Dette er forbrukere som i utgangspunktet ikke kjøper musikk, men som gjerne kjøper en samler som kan supplere det som er "in" i øyeblikket, for deretter å kaste den når den er blitt "ut". Bruk og kast-mentaliteten har altså forlengst gjort sitt inntog også i dette markedet.
Med dette i bakhodet skal man for det første ikke la seg overraske av at inntektene på en del av de artistene man har brukt betydelige summer på å promotere ikke lar seg foredle på samme måte som de gjorde for ti år siden. Det er altså nærliggende å tenke at selskapene nå høster av et sviktende jordsmonn som følge av tidligere års dårlig gjødselarbeid.
Det er for meg langt fra overraskende at det er en eksplosiv økning i nedlastingen, og jeg tror neppe jeg er den eneste som føler det slik. Folk som allerede for fem, seks og sju år siden hadde lyst til å høre smalere uttrykk enn Shell kunne tilby, og ikke bodde i en av Norges fem-seks største byer, tok fort i bruk Internett som både kunnskaps- og distribusjonskanal for de uttrykk de søkte. Da skal man heller ikke la seg overraske av at de mer illojale brukerne, "Absolute Music-kundene", også tok i bruk denne kanalen.
Vi kan altså gå ut fra at markedslederne har tapt markedsgrep på målgruppen, i det Internett uten tvil er blitt den viktigste opplysningskanalen for folk som heller vil finne musikken sin selv enn å få opplest handlelista mellom nyhetene og været. Dermed vil jeg påstå at når Inger Lise Mey i TONO og resten av kostebinderiet blir tatt på senga, så er det enkelt og greit fordi de ikke har gjort leksa si. Vi som drev med denne typen organisert kriminalitet allerede på første halvdel av 90-tallet, husker framveksten av gigantnettstedene mp3.com (som fortsatt eksisterer) og mp3world, som allerede på midten av 90-tallet var av Internettmotorveiens største nettsteder, mens bransjen tydeligvis var alt for opptatt med å få rasjonalisert massesalget over fra nisjebutikkene til ymse døgnåpne utsalgssteder langs E6. Gratulerer.
Jeg var selv med i det mildt sagt semi-semi-kjente stuntpoph-bandet p.i.k.e., som ved et lykketreff fikk en mp3 liggende på forsiden til mp3.com i nesten en måned mens mp3 enda var et relativt lite utbredt fenomen her til lands. Vi hadde i denne perioden ca. 17.000 nedlastinger i uka i 1995 eller '96, som i hvert fall mer enn antyder at dette er en utvikling som ikke kom "over natta", slik mange virker å ville gi inntrykk av. I 1999 skrev jeg sågar selv et helsides innlegg i Dagens Næringsliv under tittelen "Spark advokatene", der jeg advarte platebransjen mot å bygge murer mot Internettutviklingen og heller se på utviklingspotensialet, siden utviklingen allerede da var kommet til et nivå som var tilnærmet umulig å snu. Det er bare det JEG har sagt, og jeg har langt fra vært alene, så noen må da ha fått med seg NOE? I mellomtiden har vi fått peer-to-peer-kommunikasjon som ER umulig å stoppe, og det er kanskje flere enn meg som har problemer med å forstå hvordan man har klart å sove seg gjennom hele denne timen, for ikke å snakke om dagen.
Til slutt: "Min" generasjon, i en periode kalt "Generation X" vil visst ikke løpe med strømmen, er det blitt oss fortalt. Det dreier seg svært mye om å ha integritet, gå sine egne veier etc. Da blir bransjens konsolidering, markedstilpassing og reklamering bare delvis effektiv. Massemarkedet snevres sammen (15% færre utgivelser siste år i følge Gramstad), og i et marked som stadig ber om mer mangfold, går bransjen også her mot strømmen. Vi glade konsumenter trenger ikke EMI eller SONY, det er platebransjen som trenger oss. Det har heldigvis mange av de mindre labelene forstått, selv om det skal bli spennende å se hvordan dette vil utvikle seg videre i framtida også for disse aktørene.
Dette påvirker selvfølgelig også artistene, og uvisst om det er fordi jeg har blitt fortalt at jeg skal synes det eller det faktisk er sånn, må jeg si at jeg har mye større respekt for en artist som signer seg til Tuba eller starter sin egen label framfor de som får millionbudsjetter i ryggen hos en av gigantene. Ani diFranco og Generation X har skapt en scene der mange heller vil ha kontroll på åndsverket sitt sjøl enn å selge åndsverket sitt ut på forlagskontrakt. For musikk er ikke bare penger, glamour og stjernestatus. Det er viktig for mange av de som driver med det. Og bransjens håndtering av dette "problemet" kan da umulig gjøre det MER attraktivt å legge forvaltningen av dette åndsverket i hendene på en aktør hvis eneste mål er å legge katalysatoren for framveksten av en ny og levende sub-scene død en gang for alle.
For tre-fire år siden hadde klesbransjen i Japan et voksende problem med ungdom som ikke kjøpte klær. Dette var fordi det var for "mainstream" å kjøpe klær i kjedeforretninger, og for dyrt å kjøpe dem i designerbutikker. Derfor sydde de dem sjøl, kreative og bemidlet som de var. Dette syns jeg bransjen skal ta til seg. Vi krever mangfold, og dermed også et regelverk som tilrettelegger for et slikt mangfold, ikke for den endimensjonale musikkscenen storaktørene synes å ønske seg. Da må man enten finne seg i at vi forlater Platekompaniet til fordel for Secretly Canadian´s nettbutikk, eller at vi rett og slett aldri kom dit fordi vi hørte mp3-en av den siste Zetlitz-skiva og bestemte oss for at den ikke var så bra at vi tok sjansen på å vrake DVD-spilleren ved å kjøpe den...
