Torkil Baden: - Vi er kommet et lite stykke på vei
På årsmøtet 29. mars går Torkil Baden av som leder i Kritikerlaget etter fem år, og gir etter all sannsynlighet stafettpinnen videre til nåværende nestleder; litteraturkritiker og Vinduet-redaktør Trond Haugen. I den forbindelse fikk Ballade møte Torkil Baden til en samtale om kritikerens og Kritikerlagets rolle i norsk kulturdebatt. - Kritikken er den eneste offentlige evalueringen vi har av det kunstnerne skaper, sier han. Han mener ellers at dagens støtteordninger for kultur er for preget av sementerte allianser, og inviterer på ny pop- og rockanmeldere inn i foreningen.
Av Hild Borchgrevink
Norsk kritikerlag ble stiftet i 1998 i Oslo. De tidligere selvstendige kritikerlagene for teater og musikk, dans, litteratur og kunst, noen av dem med historie så langt tilbake som til 1927 samlet seg da under én felles paraply. De enkelte kritikerlagene ble gjort om til faglige seksjoner. Filmkritikerne var med i drøftelsene omkring nyorganiseringen, men valgte å ikke gå inn i den nye organisasjonen. Kritikerlaget organiserer i dag 302 medlemmer. Laget representerer kritikerne i offentlig debatt, deler ut stipend og arrangerer seminarer. Organisasjonen arbeider også for diskusjon og bevisstgjøring rundt kritikerens rolle. Den har tatt initiativ til og utformet Kritikerplakaten, fem retningslinjer som skal ivareta kritikerens troverdighet og integritet, samt kritikkens objektivitet og kvalitet.
Hva er det viktigste Kritikerlaget har oppnådd i perioden du har sittet som leder?
- Det viktigste er at kritikerne er blitt samlet i en og samme organisasjon. Det har gitt oss større slagkraft og gjort kritikerne mer synlig som yrkesgruppe. Opprettelsen av en felles administrasjon har dessuten frigjort ressurser til faglig arbeid. Før måtte økonomi og administrasjon gjøres av amatører på fritiden. Slik er det i stor grad fortsatt, men sentraliseringen har avgitt ressurser til nye desentraliserte faglige initiativ. Men når det er sagt, er det fortsatt milelangt igjen. Organisasjonslivet i norsk kulturliv er ganske sementert med gamle allianser der det er vanskelig for nye grupper å nå inn.
Ja, hvordan har de store fagorganisasjonene, som for eksempel Forfatterforeningen eller Komponistforeningen, reagert på Kritikerlagets virksomhet?
- Du kan si at de sier med munnen at de støtter oss, og er glade for at organisasjonen eksisterer. Men når organisasjonene skal fordele de offentlige kulturmidlene som for eksempel bibliotekvederlaget, åpner de ikke pengepungen. De er ikke villige til å endre gamle mønstre som gir dem privilegier. Dette gir Kritikerlaget en veldig svak ressurssituasjon. Dagens støtteordninger for kultur er veldig konsentrert om produksjon. Det er lite penger til evaluering og kritikk av det som produseres, og dette er et misforhold som Kritikerlaget arbeider for å endre. Kritikken får lite spalteplass, og når det gjelder større, mer essayistiske fordypningsartikler har hverken dagsavisene eller tidsskriftene midler til å lønne kritikeren for det forarbeidet som er nødvendig.
Hvorfor trenger de kunstneriske fagorganisasjonene kritikken?
- Kritikken er den eneste offentlige evalueringen vi har av det kunstnerne skaper. Norsk kulturråd har jo sine uavhengige faglige komiteer innenfor hvert kunstneriske fagområde, men det er lukkede fora, deres vurderinger er ikke allment tilgjengelige. Uavhengigheten mellom kunstnerorganisasjoner og kritikere er jo egentlig et nyere fenomen. Før var det for eksempel en selvfølge at komponister også var musikkanmeldere, de anmeldte hverandre. Det kan nok hende at musikkritikkene til Pauline Hall, Klaus Egge eller teaterkritikkene til Arnulf Øverland hadde vært skarpere hvis disse anmelderne ikke hadde vært kolleger med dem de skulle anmelde. På den annen side var det disse kunstnerne som var de dyktigste, og det var ikke mange å velge i ved rekruttering den gangen. Alle redaksjoner, både aviser og radio, har blitt mer bevisste på eventuelle bindinger som gjør anmelderen inhabil. Synne Skouen har vært en særlig pådriver i bevisstgjøringen om dette i sin periode som musikksjef i NRK.
Men i et lite miljø eller på et smalt kunstnerisk fagområde kan en redaktør ha valget mellom en sakkyndig kritiker som kanskje er kollega med dem som har skapt det han eller hun skal kritisere, eller en mer uavhengig kritiker med langt mindre kunnskap om emnet. Hvordan ville du vurdere et slikt valg mellom sakkyndig formidling og uavhengig kritikk?
- Hvis bare kritikken utføres på en redelig måte, ser jeg ikke på det som noe problem i seg selv at kritikeren kjenner dem han eller hun skal anmelde. Men det stiller større krav til anmelderen. Man må spørre seg selv som et utgangspunkt: - Kan jeg slakte dette hvis det ikke er bra nok? Hvis svaret er nei, bør kritikeren si fra seg oppdraget. Det aller viktigste er at kritikeren er godt forberedt. Jeg har ikke sansen for stemningsrapporter som bare beskriver en personlig opplevelse der og da uten å sette det inn i en sammenheng. Når nye verk skal presenteres går jeg vanligvis også på prøver. Jeg synes ikke at jeg gir kunstneren og hans livsverk en rettferdig behandling hvis jeg bare får med meg det som skjer klokken 19.30 og plutselig er slutt. Jeg stoler ikke så mye på min egen evne til å ta alt inn over meg på så kort tid. Jeg synes ikke dette er tilstrekkelig som det eneste inntrykket for en viktig kritikk. Å ikke forberede seg synes jeg faktisk er overlegent og arrogant overfor det ofte store kunstneriske arbeidet som er nedlagt i et verk eller i en forestilling.
Torkil Baden har magistergrad i musikkvitenskap og har arbeidet som anmelder i 33 år. Foreløpig er akademikerne i flertall i Kritikerlagets medlemsmasse. Er det et uutsagt krav til formell bakgrunn som skremmer populærmusikkanmeldere og rockekritikere fra å engasjere seg i Kritikerlaget?
– En faglig bakgrunn er fundamentalt nødvendig. Man plikter å være så oppdatert som mulig, og å fylle huller i sin egen kunnskap så godt man kan. Kritikerlaget trenger anmeldere av populærmusikk, og etter den debatten som fant sted blant annet på ByLarm og her i Ballade, bl.a. etter et innlegg fra meg, har jeg også inntrykk av at pop- og rockanmelderne selv mener at deres fagområde trenger faglig fundert kritikk. Foreløpig er det ikke så mange som er medlemmer hos oss, men organisasjonen er fortsatt ny.
Hva gjør Kritikerlaget for å utdanne kritikere?
- Inntil for kort tid siden hadde vi det som het Kritikerakademiet tilknyttet Institutt for journalistikk i Fredrikstad. Dette var et skrivekurs for kritikere fra alle fagområder. Over et hundretalls anmeldere har vært innom dette kurset. Dessverre ble ikke Kritikerakademiet videreført på Kulturdepartementets budsjett etter den treårige etableringsperioden som var finansiert av Norsk kulturråd. Men Kritikerlaget har fortsatt med skrivekurs i egen regi, og vi håper på å utvide denne virksomheten.
Når han nå går av som leder, fortsetter Torkil Baden i sin halve stilling i musikkredaksjonen i NRK radio og to tredjedels stilling som organist på Stovner. Han er også deltids høgskolelektor ved Kunsthøgskolen-Statens balletthøgskole Det mumles dessuten noe om husbygging. Han har vært i Kritikerlaget i 25 år, som medlem siden 1978 og i styrearbeid siden 1990.
– Jeg har ikke lyst til å bli en syvende far i huset som piper om at alt var bedre før. Nå har jeg vært i dette vervet i fem år, og det er på tide å slippe en ny generasjon til. Det er jo et tillitsverv som er mikroskopisk avlønnet, men som har økt kraftig i omfang ettersom vi har bygget opp den nye organisasjonen. Ved femårsjubileet mangler det ikke på utfordringer, men vi vet at vi er kommet et lite stykke på riktig vei. Vi har etablert en plattform nå for lagets organisatoriske drift og faglige aktivitet som nye krefter kan bygge videre på.
