Nocturnus - en vokal reise i tro og tvil
Norsk komponistforenings plateselskap Aurora har nylig sluppet CDen "Nocturnus". Utgivelsen dokumenterer korverk av fem norske komponister født mellom 1942 og 1955 - Yngve Slettholm, Magne Hegdal, Jon Mostad, Kjell Habbestad og Kjell Flem. Dette er med andre ord generasjonen etter norske kormusikk-pilarer som Knut Nystedt, Egil Hovland eller Arne Nordheim. Instrumentet de har fått til rådighet er av ypperste klasse - Det norske Solistkor under Grete Pedersen.
Av Hild Borchgrevink
Tidsmessig spenner verkene over en lang periode, fra Hegdals "Credo" skrevet i 1971 til Jon Mostads "Two Psalms" fra 1997. Alle er imidlertid skrevet over et liturgisk, bibelsk eller poetisk-religiøst tekstmateriale. Kjell Flems verk kobler Jens Bjørneboes dikt "Natten" i natt er hellig med liturgisk tekst. I verkkommentarene skriver Morten Eide Pedersen om det postmoderne som innfallsvinkel til denne kirkemusikken som han mener skyver fokus mot et mer åpent, men kanskje også mer usikkert troslandskap hvor tvil og skeptisisme har en like selvfølgelig plass som glede og trosbekreftelse.
I musikk som er skrevet over bibelsk tekstmateriale finnes det ofte tekstmalende vendinger som tradisjonelt følger enkelte tekstledd. Tekst som beskriver Kristi oppstandelse kan for eksempel ledsages av tydelig oppadgående musikalske bevegelser eller store tonesprang oppover. Moderne kirkemusikk er som oftest ikke noe unntak i denne sammenheng, selv om teksten eller dens stemning males i andre og skarpere farger. Årsaken er åpenbar - når en komponist velger å skrive musikk til bibelske eller liturgiske tekster, så er det underforstått at musikken skal gi teksten plass og forholde seg til tekstens innhold. Særlig når det gjelder liturgiske tekster er det heller ikke nærliggende å inngi seg på nye tolkninger av innholdet. Liturgien er konsentratet av det kirkelige budskap, utmeislet og gjennomdiskutert i århundrer, og det er her de teologiske skillelinjene mellom de ulike kristne kirker er nedfelt.
Nesten alle verkene på denne innspillingen adopterer uutalt både det mimetiske forholdet mellom tekst og musikk og den etablerte kirkelige konsensus om innholdet. Magne Hegdals "Credo..." er faktisk det eneste verket som åpent utfordrer og dermed tematiserer begge deler. Men det gjøres ikke ved noen demonstrativ antikomposisjon som snur musikalske tolkningsklisjeer motsatt vei eller klipper opp teksten i meningsødeleggende biter. Hegdals musikk formidler i aller høyeste grad til tekstens innhold, men det er for eksempel lite igjen av herligheten og glansen som Sønnen skal komme igjen i, i dens søkende, trinnvise utkomponering av ordene con glorificatur i trosbekjennelsens andre ledd.
"Credo..." er uten store følelsesutbrudd eller dramatiske musikalske vendinger, men nettopp fraværet av skarpe konturer gjør at musikken gjennomgående blir en tvilende motsats både til det tekstmalende som komposisjonstradisjon og til Credotekstens innhold, som i seg selv er et eneste langt affirmativ. Tvilstematikken er også tilstede gjennom huller i teksten og stavelser som forsvinner, men bare i så stor grad at poenget kommer frem men tekstmeningen består. Denne doble tilstedeværelsen av begge perspektiver samtidig, av tvil og tro i samme øyeblikk kan ikke uttrykkes språklig, men er tilstede i det kirkelige budskapet i et større perspektiv. Magne Hegdals musikk er dermed ikke bare formidlende, men tilfører også teksten ytterligere mening.
Det fragmentariske, litt punktmusikalske forløpet er en utfordring for et kor som skal fremføre det, i og med at man ikke kan forme fraser og formidle tekst på vanlig måte. Den oppstykkede strukturen i Hegdals forløp gjør imidlertid at man også som lytter tvinges til å fokusere mer på enkeltøyeblikk enn på lange linjer, og dermed blir man mer oppmerksom på klanglige detaljer som rusk i ansatser, ujevnhet i balanse og forskjeller i vokalfarger. Det finnes noe av dette, men Solistkoret kommer hovedsakelig svært godt fra oppgaven.
Yngve Slettholms "Agnus Dei" følger opp tvilen, eller kanskje heller fortvilelsen, som tema, men holder seg innenfor en tradisjonell liturgisk teksttolkning. Slettholm knytter selv an i verkkommentaren til hvordan teksten er blitt sunget gjennom århundrer, samtidig som han ønsker å farge den med vår tids uttrykk. Verket er skrevet til komponisten Finn Mortensens minne. Det vokser forsiktig frem av en liten sekund og viskes også gradvis ut mot slutten. Mellom disse antydende, usikre rammene bygges det opp et vakkert klanglig lydteppe som av og til slipper frem, av og til skjuler teksten. Kontinuiteten vokser til dramatiske utbrudd og er på vei til å splintre i miserere nobis, forbarm deg over oss, og tvinner seg ut i ingenting i løpet av det siste bønneleddet- gi oss fred. Mot slutten er det noen få øyeblikk hvor koret synes å ha litt intonasjonsproblemer. Det er overhodet ikke tilfelle på resten av innspillingen - så kanskje er det er tidspress som har gjort seg gjeldende.
Som komponist begynte Jon Mostad å skrive i en lineær-ekspresjonistisk stil og har senere forlatt det til fordel for arbeid med mer klanglige elementer. Begge disse aspektene er imidlertid tydelige både i salme 96 og salme 23. Dette er en relativt lineær, horisontal musikk, men linjene fetes opp og pakkes inn i spektralinspirerte klanger. "Syng en ny sang for Herren! er delvis i en hoquetus-lignende teknikk hvor ordene i setningen hopper mellom forskjellige stemmer, og delvis i unisone partier som flytter seg mellom stemmegruppene. "Herren er min hyrde" er skrevet i en mer tradisjonell sats, som er klanglig spennende bortsett fra noen av frasenes sluttkadenser som er så vanlige at de nesten oppleves som utstanset fra det øvrige. Mostad har absolutt noe å fare med klanglig, som Solistkoret får eksemplarisk frem, men fra lyttersiden er det vanskelig å få tak i strukturen i verkene.
Kjell Flem har farget Jens Bjørneboes juledikt "Natten er hellig" med tekstbiter blant annet fra requiemmessen om evig fred, evig lys og evig hvile. I tekstheftet ledsages diktet av en litt påtrengende prosaisk beskrivelse av hvordan Flem kom over diktet i Dagbladet mens han var i Syden, noe som tar oppmerksomheten vekk fra kommentarens relevante poeng, nemlig at Flem som ung musikkstudent kjente og hadde samtaler med Bjørneboe. Hvis man hopper over dette - verkkommentarer er heldigvis ikke det samme som musikk- så er diktet vakkert og flytende tonsatt, og det klinger idiomatisk godt i et opplagt Solistkor. Men selve sammenstillingen av tekster kan oppleves litt skjev. I Bjørneboes dikt er jorden instisterende tilstede, det er gater og by og en himmel som spirer av is. Bortsett fra enkelte dynamiske utsving på enkelte ord, velger musikken sett som helhet mest himmelens side i dette store spennet. "Lux aeterna" blir veldig celestialt i forhold til Bjørneboes lakoniske men samtidig håpefulle diminutiv om at det som kommer fra himmelen er ikke bare sne.
Kjell Habbestad skriver en fleksibel og organisk kormusikk som flyter frem først og fremst gjennom en veldig naturlig deklamasjon. Adventsverket "Nox Praecessit" er intet unntak. Han har skrevet et annet korverk som heter "Kverni", og akkurat bildet av en kvern som drives av en rennende elv er faktisk godt på hvordan Habbestads musikk kan oppleves. Fundamentet i satsen er ofte gjentakelser av tekstdeler som fungerer som omkved og får litt ulik farge og melodisk variasjon for hver gang. Over dette legges linjer og mer fremadrettede forløp. Denne oppskriften fungerer, selv om repetisjonene enkelte steder balanserer nær grensen til å bli transportetapper.
Av og til kan man også lure litt på tekstvalgene hans, som på hvorfor akkurat passasjen "oleum gaudii pro luctu" (gledeolje i staden for syrgjeklede) er valgt ut til å bli gjentatt utallige ganger, og ikke linjen før eller linjen etter eller en helt annen. Men først og fremst er dette en gripende tekstformidling, her er det ikke snakk om å problematisere hverken komposisjonsteknikk eller tro, men om å fortelle historien om forventningen før Jesu fødsel på en måte som gjør at vi følger med. Og omkvedet transite, transite (gå ut, gå ut) som binder sammen verket flere steder trekker lytteren inn og med i beretningen og bevegelsen mot målet. Solistkoret får frem både Habbestads musikalske ideer og hans tekstutvalg på forbilledlig måte. Komponistens utvalg og sammenstilling av forskjellige bibeltekster er også gjort med omtanke - i denne musikken er det en viktig del av komposisjonen.
Alt i alt er denne innspillingen en viktig dokumentasjon av en epoke i norsk kormusikk og av fem sentrale komponister i denne genren. Henvisningen til tvilens innpass i kirkemusikken som samlende element holder ikke helt konsekvent gjennom alle verkene på platen. Men sett i et større perspektiv er Hegdals "Credo..." såpass enestående i norsk kirkemusikk i måten det kommuniserer både med den kirkelige og den moderne komposisjonstradisjonen på, at det legitimerer vinklingen alene. Utvalget av komponister er vel sannsynligvis også gjort mer på grunnlag av generasjon enn av felles estetikk. Innspillingen er også et bevis på at Solistkoret og Grete Pedersen mestrer genren til fulle, bortsett fra noe smårusk i produksjonen.
