Bernt Erik Pedersen: - Ikke «hjemme hos: helt privat» med Kurt
- Min kritikk av Mutes musikkjournalistikk har tydeligvis vakt harme, skriver Dagsavisens Bernt Erik Pedersen, som her knytter noen korte kommentarer til innleggene fra Runar Engesvik og Mute-redaksjonen ved Ørjan Sletner og Victor Josefsen. Han hevder bl.a. at Eggesvik som aktør og konsertarrangør nok "ikke nødvendigvis ser seg tjent med kritiske ytringer", og opprettholder ellers sin harde kritikk av Mutes redaksjonelle linje.
Av Bernt Erik Pedersen, musikkjournalist, Dagsavisen
Sletner/Josefsens klager på Dagsavisens annonsekampanje er videreresendt Dagsavisens markedsavdeling, som styrer med sånt. Så kan vi bruke tiden til å diskutere musikkjournalistikk. Men Mutes markedsavdeling kan jo bruke Sletner/Josefsens optimistiske slagord «det kan jo for eksempel tenkes at det finnes lesere der ute som vil være nysgjerrige på hva Mute vil mene om en plate». La oss håpe det. Ellers er det nok av andre magasiner og aviser som forteller om ny og spennende musikk, eller forteller noe nytt om kjente artister. Mute klarer dette altfor sjelden. Og konkurransen om musikkstoffet er hard. Når Dagens Næringsliv har bedre Kraftwerk-dekning og Se & Hør har bedre hjemme hos-reportasjer, blir det stadig vanskeligere å anbefale Mute.
Runar Eggesvik fra konsertstedet Cafe Mono mener tydeligvis at færre bør ha meninger om musikk, og at det er for mange meningsbærende spalter i avisene. Eggesvik er aktør og konsertarrangør og dermed ikke nødvendigvis tjent med kritiske ytringer. Da passer Mute bra, for der er det langt mellom de kontroversielle meningene om musikk. I siste nummer er det til og med langt mellom artiklene som faktisk handler om musikk. Eggesvik liker ikke at Dagsavisen skriver om Kurt Nilsen. Men når Dagsavisen skal gjøre reportasje om Kurt Nilsen - en mainstream stadion-rocker på linje med Briskeby - tar vi ham med i en platebutikk for å finne ut hva slags musikk han er inspirert av. Det har noe med musikkjournalistikk å gjøre. Mens Mute altså tar bilder av stua til Briskeby-Lise.
Kritikken av Mutes «hjemme hos: Helt privat»-journalistikk skal ikke gjentas her. Da vil jeg heller utdype med et eksempel på den formen for slapp og nesegrus journalistikk som Mute har for mye av.
I siste nummer er Jason Pierce intervjuet, under overskriften «Taking drugs to make music to take drugs to» (en av låtene til Pierces forrige band Spacemen 3). Illustrert med et tosiders bilde av underarmen til Pierce. Ifølge Mute er Pierce «en av musikkens mest kjente junkier», men «i dag ønsker ikke Jason å fokusere på dopbruken sin», «og når sant skal sies er vel det meste sagt om det allerede». Likevel lurer Mute på «hvordan mannen etter over tjue år med dop og og et hardt liv har unngått å bli forvandet til en rockezombie a la Keith Richards», men ender opp med: «Jeg faller imidlertid ikke for fristelsen til å spørre om dette, mannen er jo ikke kjent for å være blant de letteste å ha med å gjøre»!
Javel, Herr Rockestjerne! Dette er journalistisk feigt, uredelig overfor intervjuobjektet, og irriterende for leseren. Da jeg intervjuet Pierce for etpar år siden hadde han mye interessant å å si om hvorfor han stadig synger om narkotika, men det får altså ikke Mutes lesere vite noe om.
"Redaksjonen er lydhør for kritikk", hevder Josefsen og Sletner. Da får man bare registrere at Mute-redaktør Marianne Jemtegård ikke tar denne debatten i skriftlige fora som Dagsavisen eller ballade.no. Isteden velger hun å gjøre det på en voksen og intelligent måte, via t-skjorter på tv. Før hennes faste innslag på TVNorges lokalsending tirsdag opptrådte bandet Bamboo Kids (fra New York, utgitt på Big Dipper i Oslo, spilte hos Eggesvik på Mono samme kveld), ikledt «Fuck Bernt Erik Pedersen»-skjorter.
Vi trenger et godt norsk musikkmagasin. Men heller ikke dette overbeviser meg om at det er Mute vi trenger.
