Installasjoner under Ultima 2003: "Feelings"
Komponisten Rolf Wallin står bak en av de fire installasjonene under årets Ultimafestival. Fra og med lørdag 4. oktober kan du få oppleve "Feelings", der dine egne hjernebølger vil produsere musikk, som du også kan få brent som en CD. Installasjonen er utviklet i samarbeid med programmereren Simen Svale Skogsrud, og kan betraktes som en fascinerende variant av det gamle spørsmålet om hvordan musikk uttrykker følelser.
Av Hild Borchgrevink
Utgangspunktet for Rolf Wallin og Simen Svale Skogsruds installasjon Feelings er en fascinerende variant av det gamle spørsmålet om hvordan musikk uttrykker følelser. Publikum velger seg en tre minuttersfilm, så blir EEG-sensorer festet til hodet ditt. Man setter seg ned og ser filmen som består av en rekke forskjellige og kontrasterende klipp. Hjernebølgene blir registrert av computeren. Ved hjelp av en fraktalmatematisk formel omgjøres hjernebølgene til musikk som spilles av et digitalt piano som er koblet til computeren. Musikken blir tatt opp og lagret, og publikum kan få brent en egen CD med sin "feelings"-musikk dersom de ønsker.
Settingen ligner med andre ord eksperimentalpsykologiens laboratorier. Installasjonen oversetter dine emosjonelle reaksjoner på det du ser til musikalske forløp på et MIDI-piano. Du sitter alene i en lenestol og ser en film som er laget for å sette deg i skiftende sinnstilstander. EEG-sensorer registrerer svingninger i hjerneaktiviteten din, og sensorene er koblet sammen med pianoet gjennom en computer.
Sensorene kan selvsagt ikke avlese følelseslivet til den som sitter i stolen. Men når aktivitetsforskjellen i svingningene i hjernen får styre algoritmer som sendes til musikkinstrumentet, gir det utslag som kan oppleves som musikalske.
Ideen springer ut fra Wallins mangeårige arbeid med fraktalmatematikk i musikk. Gjennom en fysikkprofessor ble han kjent med en fraktalformel som viste seg å skape mønstre over tid som kunne minne om en uhyre konsekvent og logisk, men samtidig lunefull, improvisator.
Wallin har i mange år brukt disse mønstrene som utgangspunkt for partiturmusikk. Til en danseforestilling av Ingun Bjørnsgaard laget han en slags musikkautomat som komponerte i sanntid basert på disse fraktalmønstrene. Musikkautomaten var et forholdsvis enkelt dataprogram som spilte pianosamples. Musikken som kom ut av automaten var ikke resultat av menneskelige valg. Likevel hadde den en nesten skremmende likhet med høyromantisk, ekspresjonistisk og impresjonistisk menneskeskapt musikk.
