DANS FOR KAMERA - Bevegelser over lerretet

Det er høst, og danseløvene har våknet i tigerstaden: ikke før har Coda-festivalen begynt å tøye ut, før det varmes opp til Dans for Kamera, arrangert i flukt med Ultimafestivalen. Har man hørt for mye og begynner å miste fokus, er det bare å synke ned i en mørk kinosal og la filmlerretets magiske lys suge deg inn i bevegelse og lyd: klipp, kropp, pust og puls i visuelt sterke sekvenser gjennom golde landskap, bybilder, forlatte hus eller i vann. Filmen blir dans, og dans for kamera er kommet for å bli; vår tids hittil ultimate Gesamtkunstverk?

Dans for kamera 2003

Av Katrine Ganer Skaug

- Mulig det, sier Magne Antonsen.

På tross av manglende nattesøvn siste døgn og en timeplan som hadde vokst de fleste over hodet er han fullstendig tilstede; han snakker om det som opptar ham aller mest. Det er ham vi kan takke for at Dans for Kamera er blitt tilgjengelig her til lands.

- Dans for Kamera forholder seg til det non-verbale, og dens nærmeste slektning ligger i filmens barndom: stumfilmen.

Jeg tenker på Chaplin -?

- Ja, for eksempel! - en strålende koreograf med utsøkt timing - men i dansefilm er også lyd, og ikke minst puls essensielt: filmens rytme, den bestemmes på klippebordet. Og så er det selve bevegelsen på lerretet. Mang en stor filmskaper har benyttet seg av koreografer for å utnytte bevegelsens potensialet fullt ut - fra Fassbinder og Greenaway til to av de siste årenes mest omtalte filmer: "Snikende Tiger, Skjult Drage" og "Matrix", med koreografen Yen Wo-Ping som sentral medskaper. Men det er ikke dans i film i den forstand vi snakker her. Man kan skille mellom dans som eget språk og dans som uttrykk for det som skjer. I klassiske Holly-og Bollywood ser vi eksempler på det siste: dansen erstatter ikke det verbale, men dreier seg i prinsippet om filmatisert koreografi. I kunstformen Dans for Kamera knyttes derimot det hele sammen til en enhetlig klippepuls, og dansen uttrykker direkte filmens dramaturgi, enten den er narrativ eller abstrakt.

En utfordring for koreografene, som er vant til å ha kontrollen selv?

- Det er uhyre viktig at man frigjør seg fra den sceniske idé. Dessuten ligger det en stor utfordring for dem å frigjøre seg fra tyngdelovens tvangstrøye: de tenker jo med kroppen og jobber med å strekke de fysiske muligheter så langt det er mulig - men tenk å kunne se helt bort fra disse begrensningene!

Danserne opplever vel den samme fokusproblematikken som teaterskuespillere gjør foran en kameralinse?
- Ja, men her ligger også den andre fantastiske muligheten i dans for kamera, men det krever modige og personlige dansere, det blir ekstremstudiet av danseren som kropp, man kan fokusere på en hånd, en skulder - en panne. Det kan bli veldig sterkt.

I år har festivalen fokus på kanadisk dansefilmkunst?

- De har holdt på med dette i årevis og er kommet langt - men av temperament likner de oss i mange aspekter; naturen og det individuelle, frigjort fra en del tunge Europeiske dogmer. Med støtte fra den kanadiske ambassade har vi en kortfilmserie fra Bravo!Fact, en stiftelse og et fond som opp gjennom årene har bidratt til en rekke prisbelønte produksjonsfilmer. Hovedfilmen i år er "Dracula - pages from a Virign's Diary" av kultregissøren Guy Maddin - dette blir gøy...

Og blodig?

- Den er jo noe gotisk i uttrykket ja, men den er først og fremst suggererende og fabel-aktig. Filmen vant 1.pris under fjorårets IMZ - Dance screen; den mest prestisjetunge festivalen som finnes innen denne genren.

Og hva slags musikk kan man tenke seg til slikt???

- I Dracula er den hentet fra Mahlers 1 og 2 symfoni; storslagent og ladet.

Kanskje et lite identitetsproblem i forhold til Ultima der?

- Ikke nødvendigvis, Ultima er jo en nyskapende festival og dette er på alle måter nyskapende filmkunst! Dessuten finner vi i de to norske bidragene høyst levende komponister: Kim Hiortøy og Kjell Sampkopf.

Av andre høydepunkter fremhever Antonsen de tre andre timelange dansefilmene iår: Jan Fabre med "Skjønnhetens Krigere" - stoff for folk med sans for det absurd visuelle - og to gjengangere i miljøet: koreografene Sasha Waltz og Anne Teresa de Keersmaeker. For de som har fulgt Keersmaekers samarbeid med regissør og komponist Thierry De Mey er det et must å få med "Corps, Accord" - den gir et unikt innblikk i deres kreative prosess. Og for det Ultimate dykk i De Meys perkussive arbeid har publikum også sjansen til å oppleve hans "Table Music" på konsert med Amund Sjølie Sveen: et verk for fire hender der koreografien blir musikken eller omvendt. Filmatiseringen av denne var et humoristisk løft under Dans for Kamera for noen år siden.

Det har vært skapt minimalt med dans for film på hjemmebane, selv om publikumsinteressen har vært jevnt økende. Det gjorde Antonsen noe med i 2001, da han sammen med danske Vibeke Vogel tok initiativet til prosjektet "Nordic Dance for Camera" - og resultatet blir å se under årets festival presentert som "Moving North" med 10 nordiske danse-kortfilmer, 2 fra hvert nordiske land. Prosjektet var todelt og startet opp som et seminar med 140 inviterte koreografer, filmskapere og dansere og 20 foredragsholdere. Dette resulterte videre i produksjonen av 10 dansefilmer som ble valgt ut av en internasjonal programkommité, 42 norske koreografer var blant søkermassen; det vil si mer eller mindre samtlige av de aktive koreografene her i landet.

- Koreografene viste en umiddelbar lyst til å ville koreografere for en ny uttrykksform - dansemiljøet er generelt sulteforet og mest sugne på nye prosjekter, sier Antonsen .

Ser man noen nasjonale forskjeller innen de nordiske bidragene?

- Å ja, definitivt, og de uttrykker nok også noen av de vanlige forestillingene vi har om trender innenfor Norden. Island representerer en energi, kreativitet og avantgarde holdning som savnes i Norge på tross av de få økonomiske midlene de har til rådighet; de har crazy ideer og har laget filmer som blander kampsort og tegneserie. Svenskene, som vi tradisjonelt oppfatter som tyngre og mer konvensjonelle har skapt den rake motsetning, mens finnene ligger mange hestehoder foran i det å ta sjanser... Det som er litt merkelig, er at de norske koreografene går bort fra dansen når de lager film, men de to resultatene vi har er like fullt blitt spennende og svært forskjellige.

"Radioballetten" er kanskje den mest konvensjonelle fordi den har en narrativ historie, men utgangspunktet var forholdsvis uortodokst: kombinasjonen Indra Lorentzen (tidligere solist ved Nasjonalballetten og en av våre etablerte koreografer) og rockn' roll-regissør Per-Ivar Jenssen, tidligere Amandanominert for "Skårungen". Historien som fortelles er hentet fra en samisk legende og den ytre rammen er et eldre ektepar i Nord-Norge som lytter til radioen. Utfra dette spiller det seg to ytterligere dimensjoner som neppe kunne vært utspilt på en scene: den tar i bruk natur, humor og fantasi, og vil kunne nå et stort publikum, mener Antonsen.

"Mot Huset" er derimot blitt en nærmest dokumentarisk, fortellende og upretensiøs dansefilm med håndholdt kamera. Filmen er skjør og impresjonistisk, og tematiserer sorg i familieliv med en 14 år gammel jente i sentrum. Bevegelsene er nesten hverdagslige og danserne fremstår som personlige karaktertyper. Regissørene Dag Johan Haugerud og Kajsa Næss skapte filmen sammen med Un-Magritt Nordseth:

- Det er blitt en ganske rar film, sier Kajsa Næss, kjent for sine animasjonsfilmer. Vi hadde jo aldri laget noe liknende før, så vi stilte med åpent sinn. De andre nordiske prosjektene hadde erfaring fra feltet, men vi startet med blanke ark, og det har nok gjort sitt til at den er blitt såpass annerledes. Det var utfordrende på alle måter, men mest morsomt.

Hvordan var det å jobbe med levende dansere, du som er vant til å kunne manipulere fritt?

- Danserne var helt fantastiske! Ikke bare som dansere, men som kunstnere - de gikk inn i karakterrollene sine og formet stoffet bedre enn de fleste skuespillere ville kunnet gjøre. Vi ville ha en fortelling, det er det vi er vant til å jobbe ut fra, - den mere abstrakte formen for dansefilm var mindre interessant for oss. Men vi oppdaget jo en del faglige og språklige barrierer som måtte overskrides underveis: for det første har danserne andre definisjoner - "fortellende" for eksempel, hva er det?! Det viste seg at de mente noe helt annet med det enn vi gjorde.

Men barrierene tok ikke gleden vekk fra arbeidet?'

- Å nei, vi er veldig fornøyd med resultatet: Dansen er blitt en naturlig del av fortellingen. Jeg lager gjerne en slik film igjen - da vil jeg ta den enda mere ut i form av kanskje å blande skuespillere og dansere - la dansen vokse ut av forløpet og de "normale" bevegelsene.

Un-Magritt Nordseth på sin side roser ideén og prosjektet, og jeg spør om dette er noe som frister til gjentakelse:

- Ja selvfølgelig! smelter det gjennom telefonøret, etterfulgt av hjertesukk: - Hadde det bare vært penger tå oppdrive til slikt... Hvis jeg fikk sjansen igjen ville jeg utnytte filmmediet mer ekstremt: tenk å kunne stanse et hopp i luften, eller forlenge hoppene - men det var et risikoprosjekt, det var jo tre språk som skulle møtes... Vi lærte raskt at det eksisterte forskjellige koder i hvert vårt fag, og at det finnes et utall regler innen film som jeg ikke var klar over. Våre samarbeidspartnere ville jobbe dokumentarisk, det er vel en viktig trenden her hjemme for tiden.

- Det å jobbe etter et fortellende manus var kjempevanskelig. Dans ligger hinsides det konkret fortellende som uttrykksform, og jeg måtte vri og vende på mange ting for å få det til å bli fortellende dans.

Det koreografiske materialet ble improvisert frem sammen med danserne, en metode Nordseth benytter også i sceniske forestillinger. Men hva var forskjellen - hvordan var reisen fra scene til kamera?

- Vel, den største forskjellen var at vi kunne jobbe i detaljer; fokusere på mindre utsnitt og komme helt nær inn på danserne. Dessuten kunne vi slippe det statiske fenomen det er å forholde seg til én front, det var en befrielse!

Var ikke dette litt forvirrende for danserne?
- Nei ikke egentlig, de jobbet uavhengig av kamera, så de var forholdsvis uanfektet av det. Kameramannen jobbet med sitt - og så var det klippingen da, det var et sjokk...

Den må vel ha forgrepet seg ganske kraftig på din egen rytme?

- Ja, og sånn sett har jeg bare levert råstoffet; halvparten av koreografien ligger i klippingen.

- "Mot huset" er blitt en film til refleksjon og ettertanke og kan med hell sees flere ganger avslutter Antonsen. Fremtidens dansefilmer vil bli skapt av koreografer som blir filmskapere, er det blitt sagt - og det er kanskje en fordel i dette. Det beste er når en felles, kunstneriske idé er utgangspunktet.
Selvfølgelig. Sier jeg - og noterer hans siste poenger ryggende ut av svingdøren til Cinemateket. Antonsen har mer på lager, men slippes foreløpig ut før døren fortsetter sin runde tilbake.

Ultima - Dans for Kamera foregår 5. - 10. oktober for 7. år på rad på Cinemateket, Filmens hus, under Ultimafestivalen.

Det vises dansefilmer av ca 1 times varighet av koreografene Jan Fabre, Sasha Waltz, Anne Teresa de Keersmaeker og Mark Godden. Kortfilmserier: Kanadisk serie fra Bravo!Fact, "Moving North" - 10 korfilmer fra norden, og kortfilmserien "Body of Water". Faglig Forum: fra scene til film med "Mot Moskva"-regissør Runar Hodne. Søndag 5.oktober kl. 19.00, Cinemateket.

Du finner fullt program på www.ultima.no, www.cinemateket.no eller www.dance.no.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no