Pain is Temporary - Glory is Forever
Er man ikke fast kunde hos Angel's Speed Equipment på Grünerløkka, ble man kanskje først kjent med The Carburetors igjennom videoen "Burnout" på ZTV, der flammer og gnistsprut står rundt en gjeng harrytasser som spiller "Fast Forward Rock'n Roll" med bred beinføring, store pilotbriller og masser av übermaskulin attitude. Men går det an å spille gitarbasert, flammelakkert amcar-rock og fremdeles bli tatt seriøst i dag? Ballade traff vokalist Eddie Guz til en prat om smerte, ære, ny plate, eksplosjoner, dog-tags og ZTV.
Av Knut Steen
- Jeg vet at vi fyller et 15 år gammelt tomrom. Folk vil ha, og har alltid villet ha rock, men de fleste norske band vil helst høres ut som noen andre. "Harry" er egentlig bare en annen måte å stave "ærlig" på - jeg tør påstå at enhver gutt som har vært i militæret digger å drikke øl, skrike navnet sitt høyt, og slå seg på brystet. Dette er noe alle menn forstår - hvis de tør. Jeg tror også at alle jenter liker å være småfrekke og freidige av og til - og vi gir tilbudet til begge kjønn. Kom til oss, vær dere selv, og ha det moro. Vi kjører rock'n roll-pakka helt ut, for et Carburetors-show skal se fett ut, og gi folk skikkelig valuta for bilettpengene. Vil man bare høre, er det like greit å kjøpe en plate, eller gå på en Flink Flinkesen-konsert på en av byens mer etablerte steder, mener Eddie Guz, som ser en klar forskjell på å halte på gamle rockeklisjeer og å leke med dem.
- Selvfølgelig er det en forskjell. Vi som er gamle nok til å ha opplevd det forbudte 80-tallet kan leke, mens folk som ikke har sett det, halter. Det blir like trist som minnekonserten for Joachim Nielsen - de fleste av de som spilte der hadde aldri pratet med mannen engang. Jeg hadde blitt skikkelig forbanna om Jahn Teigen hadde spilt på min minnekonsert - og den konserten var akkurat like kvalmende.
Mens stoner-bølgen og 70-tallet kanskje er de mest toneangivende strøningene innenfor norsk rock i dag, har The Carburetors røttene halvveis i 50-tallet, og halvveis i det utskjelte 80 tallet. Med Eddie Guz' vokal, som kan minne om både Glenn Danzigs og Lemmys, lagt på høyhastighets boogierock, befinner de seg godt utenfor alt som er hipt og tidsriktig. Men innad i bandet fant man fort formen.
- Vi liker Chuck Berry, Motörhead og 80-tallet. Blandingen blir vår egen "Fast Forward Rock'n Roll". Vi har forskjellige preferanser i bandet, men helheten vi har fått frem er uslåelig. Jeg kan love at den som kommer fra en konsert med ett eller annet svett, skittent stoner-band i møkkete t-skjorter, og så snubler inn på en Carburetors-konsert, får en solid trøkk i trynet. Vi ser bra ut og høres bedre ut.
Favoritter innenfor norsk rock er ikke lette å hale ut av Eddie Guz, som stort sett er skuffet over gamle helter.
- Jeg hadde noen, men de har sviktet så vanvitig at jeg ikke gidder nevne navn engang. Det er noen få bra band igjen, sånn som Gluecifer. Amulet er også gode på det de driver med. Alle disse wannabe-bandene som prøver å Turboneger eller Hellacopters, det kan jeg fint klare meg uten. Jeg begynner å bli lei av gutter som ikke har vært hos frisøren på flere uker, og tror det ser kult ut. Og enda verre - vokalister som stiller på scenen i dog-tags, bør gå hjem, se seg grundig i speilet, og spørre "har jeg egentlig fortjent å vise meg i disse". For enkelte betyr nemlig disse merkene veldig mye - så den gjengen har jeg veldig lite til overs for, knurrer Guz, som selv har ni års fartstid i en av forsvarets mer operative enheter bak seg.
Med låttitler som "Burning rubber", "Allright, Allright", "God Damn", "Frontpage Babe" og "Burnout" kan det virke som om The Carburetors kanskje ikke har tatt livets tunge og alvorlige sider innover seg. Dette plager ikke Eddie Guz noe videre.
- Jeg tror det blir lenge til noen blir stående og grine på våre konserter - i så fall har det mer med fyll enn tekster å gjøre. Når det gjelder å skrive tung poesi, så overlater vi det til gitarnerdene, som vokser som ugress på vestlandet. Vi og vårt publikum vil ha det moro med fete låter, tette riff, og gode refrenger.
Så det er lenge til dere havner på "Tung, tung, politisk rock", for å sitere Black Debbath?
- Jeg synes politisk rock er vanskelig. Jeg kan kun snakke for meg selv når jeg mener at de to tingene ikke passer sammen. Det er helt greit å stille opp for en god sak, men å tro at man skal forandre verden med å synse i tekstene sine, er en tanke som antakeligvis forsvant med "Where have all the flowers gone", mener Guz.
Til tross for to konserter på sist års by:Larm, føler The Carburetors at det har vært vanskelig å komme seg inn på det norske markedet. Gitarist Stian Krogh har tidligere uttalt at han følte at de "viktige" bandene, som skulle "hypes", var forhåndsplukket lenge før den første by:Larm-konserten begynte.
- Markedet her er veldig forhåndsbestemt, så det har kostet oss blodslit å komme dit vi er. Hvis du går på fløyel hele veien kommer det til å høres på resultatet - jeg tror bestemt at du må få deg noen på trynet før du kan lage gode låter.Men min by:Larm-følelse er den samme som Stians: Vi møtte noen svært få journalister som var interesserte, men jeg tror mesteparten av bransjen var mest opptatt av å ha forsinket julebord med hverandre. Jeg tror folk stort sett kom for å se Alarm-prisen, og det sier litt om tingenes tilstand:
- Jeg synes musikkbransjen i Norge er feige når det gjelder å satse på rock. Vi var i kontakt med større selskaper, men ble drittleie av ovenfra og ned-holdningen vi møtte alle steder. Ingen i bandet er 17 år lenger, så det går fint an å snakke til oss som voksne mennesker. Tråkker jeg over streken, kan jeg helt fint ta en tilbakemelding på det, men jeg finner meg ikke i at noen sier "jeg ringer deg i morgen" og ikke gjør det de har lovet. Da blir jeg forbannet, og ringer deg en gang til. Svarer du ikke da, så kommer jeg og besøker deg. Dette er ufint, og sånn oppfører ikke voksne mennesker seg overfor hverandre. Derfor var det en del store som falt ut etter hvert. Vi er fryktelig glade for Frode Øyen og Face Front som torde å satse på oss, men det er alt for få der ute som tør å ta sjanser for det de tror på, mener Guz.
The Carburetors følger i KISS' og Turbonegers fotspor når det gjelder utstyr til fansen - i alle fall forsøksvis. Med t-skjorter, gensere, klistre- og sy-på merker, capser, speil, og tre typer glass og store plakater, er de i alle fall et stykke på vei. Vokalist Guz tror det er viktig å skape en slags tilhørighet til bandet, også utenom musikken.
- Mye av eventyret rundt KISS gikk på alt det andre enn musikken, og dette fungerer også i dag. En av konsertarrangørene i Oslo fortalte meg at han syntes vi burde vinne en pris for markedsføringsarbeidet vårt, og det følger vi opp. Snart vil alle Norges største byer bli romjulsbombet med plakater, takket være gode venner og trofaste fans. Den nye videoen vår, "Allright, Allright" ble sluppet på ZTV for noen dager siden, og vi er allerede i gang med å anda en video. Det kommer også til å bli etpar radio-stunts, men det kan jeg ikke si noe mer om nå.
Scenenavnene er også en viktig del av imaget, man forventer rabalder og show av navn som Eddie Guz, Chris Nitro (Trommer) , Kai Kid (Gitar), King O Men (Bass) og ...Stian Krogh?!
- Scenenavnene har hengt på oss fra vi var smågutter, lenge før vi hadde noen scene, forklarer den smilende vokalisten. - Stian Krogh alltid har vært kjent som Stian Krogh. Mannen beviser uansett det han trenger, jeg tror det er svært få gitarister i rocke-Norge som har lyst til å utfordre ham til gitarduell. Det finnes sikkert en eller annen metal-onanist som er bedre, men vi driver med rock, og ferdig med det, kvitterer Guz.
Er publikummet dere like steintøffe som dere?
- Det som er gøy med Carburetors-publikummet er at det har ekspandert veldig. Det er moro når bikere står side om side med en afrikaner i tie-dye, eller en frogner-gutt med Beckham-sveis og rosa polo-skjorte, og alle smiler like bredt. Carburetors bringer folket sammen, akkurat som rock skal gjøre. Det betyr utrolig mye for meg.
ZTV og Svisj har av enkelte musikksynsere blitt kritisert for å ha en for lav terskel for å vise musikkvideoer, mens musikerne stort sett er storfornøyde med eksponeringen. The Carburetors gir blaffen i om de ikke får fem øre i TONO-penger fra utenlandske ViaSat.
- ZTV og Svisj er Guds gave til alle de som ikke har en eller annen rik, sær jævel fra platebransjen i ryggen. Det er sært å gå i møte med plateselskaper og fortelle om utsolgte singler, massivt salg av t-skjorter og fulle hus alle steder - og fremdeles ikke bli hørt. Med ZTV og Svisj har dette blitt mye lettere, de får gullmedalje av oss!
Guz vil gjerne fortelle litt om "Burnout"-videoen, som han regner med er et ganske vanlig eksempel på hva ZTV kan utrette.
- Videoen ble sendt over hele landet, og folk gikk i platebutikkene og spurte etter skiva. Den gode selgeren fortalte dem at det ikke fantes noen skive, bare en utsolgt single. Så ringer selgeren til plateselskapene. Når den samme fyren har fått telefoner fra hele landet, angående et band som selskapet hans ikke gadd å signere, har man startet en folkebevegelse, der publikum forteller bransjen hva de vil ha, i stedet for at plateselskapene skal pushe sine utgivelser til kunden via den samme selgeren. Dette gir band muligheter til å få bevise markedet sitt, slik at de har noe å slå i bordet med overfor plateselskapene. Å få til noe sånt før ZTV var nesten umulig, da måtte man komme med lua i hånda, og godta det tilbudet man fikk, sier Guz.
The Carburetors la om stilen for tre-fire år siden. Fra datidens 50-talls rock, har bandets liveopptredener på klubber, MC-treff og festivaler etterhvert blitt kjennetegnet av volumknappen på 11, speedometernåla på full vreng, og et fyrverkeri som får Ralph Myerz og Co. til å se svært forsiktige ut. Det siste ble betydelig vanskeligere etter at flere mennesker døde på en Great White-konsert, som et resultat av at pyroeffekter overtente lokalet.
- Det er ikke lett å få tillatelse til pyroeffekter på klubber lengre, selv om vi har kurset personell og alle de riktige sertifikatene. Da må vi tenke alternativt, og det kommer. Vi er ikke så veldig bekymrede, for showet vårt smeller nok, bombene og fyrverkeriet er egentlig bare krydder, mener Guz. Plateslippet på Gamla i Oslo den 19 desember er en av de konsertene som kommer til å måtte klare seg uten bomber og ildmørje.
For etter tre singler er The Carburetors nå klare med sin første fullengder - "Pain is temporary, Glory is Forever". Dette begrepet, som ofte brukes ofte om arr og tatoveringer, betyr mye for bandet.
- "Pain is temporary, Glory is Forever" er et gammelt ordtak, og har blir brukt av soldater og boksere i hundrevis av år. Det dreier seg om å få jobbe hardt og få mange på trynet underveis. Men lykkes du, blir du aldri glemt, sier Guz, som føler at bandet har lykkes med å forevige The Carburetors på plate med denne utgivelsen.
- Hvis du liker rock, så får du ereksjon av denne skiva. Selv om vi aller mest er et live-band, er vi veldig fornøyde med hvordan vi har klart å fange denne energien i et CD-omslag. Man gjør mye om og om igjen under en innspilling, men det som teller er følelsen du har i magen når du lener deg tilbake og setter det ferdige produktet på fullt volum for første gang. At dette er en kjempeplate kan ingen ta fra oss, og det føles utrolig godt, sier Eddie Guz, som også kan fortelle at arbeidet med platen har foregått på to kontinenter:
- Vi spilte inn skiva hos Hugo på Overhead Studios, og mikset den der. Mastringen ble gjort i statene, hos Brad Blackwood, som gjorde en strålende jobb med en av singlene våre. Han påsto at han kunne gjøre en enda bedre jobb til en god pris, så vi tok ham på ordet, og han leverte varene. Det er ikke rart at mange norske rockeband høres like ut når nesten alle bruker samme produsent og samme studio til mastring. Det samme skjedde på 90-tallet, etter Pearl Jam, og Eddie Vedders unike vokaltolkninger. Uken etter var det 700 drittkjedelige band som ville være Pearl Jam, og det var drittkjedelig. Vi ville gjøre ha frem et unikt lydbilde, og gikk de veiene som trengtes for å få det.
For de som føler at de har ventet lenge på denne platen, kan Eddie Guz garantere at det ikke blir like lenge til neste utgivelse fra The Carburetors.
- Nå har vi kommet i gang, og er sultne på mer. Vi er allerede godt i gang med neste album, som blir minst like fett. De som kommer på releasepartyet på Gamle i Olso den 19. desember vil få høre et par av låtene som kommer på det albumet. Ellers blir vi å treffe på konserter over hele landet fra over nyttår. Vi kommer til å bli umulige å gå glipp av!
"Pain is Temporary, Glory is Forever" slippes 5. januar 2004, og førsteopplaget inneholder i tillegg til 14 låter også bandets to videoer som PC-spor. Platen kan også kjøpes på slippfesten den 19.,med et spesielt merke som viser at den ble kjøpt nettopp denne kvelden. Cover og plakater er fotografert av Bjørn Oppsahl.
