Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival: En storartet avslutningskonsert
Det var i sannhet en stor begivenhet som fant sted i Oslo domkirke lørdag 20. mars da London Händel Orchestra og Oslo Barokksolister under ledelse av Laurence Cummings framførte oratoriet Esther. Det var andre gang denne versjonen, som er en rekonstruksjon av Händels 1732- versjon, ble framført offentlig noen sinne. Begivenheten ble gjort enda større i kraft av den høye kvaliteten musikken ble framført med.
Av Aksel Korbøl
Konsert Oslo Domkirke 20. mars:
London Händel Orchestra, Oslo Barokksolister, Rosmary Joshua (sopran/Esther), Susan Bickley (mezzosopran/Mordecai), Rebecca Outram (sopran/Israelittisk kvinne), Njål Sparbo (bass/Haman), og James Bowman (kontratenor/Ahasuerus). Laurence Cummings (dirigent)
Esther ble opprinnelig skrevet i 1718, men ikke fremført for offentligheten før 1732. Dette oratoriet var det første i sitt slag på engelsk, og for ettertiden markerer 1732 starten på en periode som frambrakte en lang rekke fantastiske oratorier fra Händel, hvor det mest kjente selvfølgelig er Messias. Framførelsen må ha vært en stor suksess for den ble etterfulgt av hele 19 nye framførelser i 1730- årene. Verket ble revidert av komponisten flere ganger, og på konserten lørdag var det en rekonstruksjon av hvordan urfremførelsen 2. mai 1732 kan ha lydt vi fikk høre. Rekonstruksjonen er gjort av den anerkjente Händeleksperten Anthony Hicks i samarbeid med Laurence Cummings og London Händel Orchestra.
Oratoriet bygger delvis på et skuespill av Jean Racine, men i 1732- versjonen ble det lagt til mer tekst enn det opprinnelig var med i versjonen fra 1718. Händel innkorporerte også to av sine Corronation anthems fra 1727 i sin revisjon av Esther. Handlingen i oratoriet er kort fortalt som følger: Israelittene lever i landflyktighet i det persiske riket, og den jødiske kvinnen Esther er også perserkongen Ahasuerus' dronning. Skurken Haman overtaler kongen til å utrydde israelittene uten å spare verken kvinner eller barn. Mordecai overbeviser Esther om at hun må bryte kongens lover og oppsøke kongen uinvitert. Denne forbrytelsen straffes med døden, men Esthers skjønnhet og kongens kjærlighet til henne redder henne fra straffen, og hun får kongen til å spare israelittene. Haman faller i unåde hos kongen og blir ikke vist noen barmhjertighet, mens israelittene triumferer.
Siden lørdagens framføring var den andre noen sinne av denne rekonstruksjonen, var Esther et nytt bekjentskap for meg. Jeg vil tro at det også var det for de aller fleste i den fullsatte domkirken. Allikevel framsto oratoriet som kjent musikk i kraft av at den var umiskjennelig "Händelsk". Allerede i overtyrens avsluttende fuge kunne Händels lette og svingende kontrapunktiske stil kjennes igjen, og det svingte virkelig av instrumentalistene i London Händel Orchestra. Det var likevel først og fremst i dramaet Händel var lettest å kjenne igjen. Händel komponerte operaer under store deler av sin karriere, og han laget til sammen rundt førti. Oratoriet Esther framsto som et helstøpt musikkdrama, med karakter som ikke bare framsto som historiske skikkelser, men også som mennesker. Det var tydelig å merke Händels sikre grep om det musikalske dramaet.
Det er musikernes oppgave å gestalte dette dramaet, og det er opp mot dramaet musikernes innsats må måles. Jeg synes lørdagens konsert var meget vellykket i så måte. Orkesteret spilte fortreffelig, selv om strykerne hadde noen små stemmingsproblemer rett før pause. Oslo Barokksolister overbeviste også stort både som persiske soldater og klagende israelitter. I sine valg av tempi og musikalske karakterer la Cummings vekt på eleganse og luftighet, selv om vi tidvis også fikk høre det rå og uforfinede som ofte er en mulighet i Händels musikk. Dette var særlig tydelig i første akts tredje scene hvor de persiske soldatene krever israelittenes død.
Alle solistene var gode, men Rosemary Joshua som Esther og Rebecca Outram som israelittisk kvinne gjorde spesielt sterkt inntrykk. Begge framførte sine partier med teknisk briljans og dramatisk nerve. I mine ører var Joshua intet mindre enn strålende i arien i tredje akt hvor hun avslår Hamans bønn om nåde. Her maktet hun å gi karakteren sin liv gjennom små men effektive virkemidler. Dramaet utspilte seg så å si i Rosemary Joshuas blikk. Her må jeg også berømme Njål Sparbo for sin framføring av Hamans bønn. Hamans arie i dette partiet lånte mange av sine stilistiske trekk fra barokkoperaens konvensjonelle lament, og akkompagnementet ga meg assosiasjoner til Didos klage av Purcell. Ved hjelp av denne lamentasjonen har Händel også tildelt skurken Haman menneskelighet i dette dramaet, og jeg synes Sparbo ivaretok menneskeligheten på en overbevisende måte.
Susan Bickley som Mordecai var kanskje den av solistene som overbeviste minst, selv om også hun sang sin rolle godt. For meg virket hun rett og slett litt innadvent og distansert. Jeg er også litt usikker på hva jeg skal mene om kontratenoren James Bowmans innsats. På meg virket det som om han til tider hadde tekniske problemer, særlig når han skulle synge raske melismer. Klangen hans hadde også en tendens til å forringes i det dypeste registeret. På den annen side var Bowman den av solistene som virkelig spilte på det teatralske med sin gestikulering. Hans teatralske bevegelser balanserte imidlertid hårfint på grensen til det komiske, og han overbeviste ikke meg i sin første arie. I samspillet med Joshua i andre akt var hans framferd imidlertid mer vellykket.
Disse siste innvendingene er dog for bagateller å regne i den store helheten, og de kan ikke overskygge at lørdagens begivenhet var en veldig rik og særdeles god konsertopplevelse.
