Barabbas med kanon og blyant
Vi stikker hodet inn i salen på Operaen en dag i forrige uke. Det er mørkt. Vi ser så vidt scenen, hvor silhuettene av tanks, kanoner og en katedral med pigger av armeringsjern er skvist sammen og stikker opp som flak av en slags teatral Grønlandsis. Ingen musikere er kommet ennå, bortsett fra en enkelt fiolin som lyder nokså morgentrett. Så bretter en lang, elegant skikkelse seg ut fra seteradene og hilser. Ketil Hvoslef er på plass for å følge prøvene på sin opera "Barabbas" som urframføres idag. Ballade møtte ham til intervju.
Av Hild Borchgrevink
– Ballade, det var jo engang noe som kunne leses i, smiler komponisten og sier at han dessverre ikke har det nymotens utstyret man trenger for å lese dagens versjon.
”Barabbas” er Hvoslefs første helaftens opera der sangerne synger tekst. Det må være en utfordring å få musikken sin kvernet gjennom det store maskineriet av scenografi og regi? – Jo, sier komponisten, - men kjenner du teksten til den evergreen-melodien, ”smoke gets in your eyes…”? Jeg tror det er en fordel at jeg har et noe avslappet forhold til operaformen. Det gir meg muligheten til å se det litt utenfra, komme til det på en annen måte.
Ketil Hvoslef er født i 1939 og utdannet ved Bergen Musikkonservatorium med orgel og bratsj som hovedinstrumenter. Han tok organisteksamen i 1962. Senere har han hatt komposisjonsundervisning i Stockholm, hvor han studerte med Karl-Birger Blomdahl og Ingvar Lidholm, og i London, hvor Thomas Ranja og Henri Lazarof var hans lærere. Han har en stor instrumentalproduksjon og var festspillkomponist i Bergen i 1990.
Men dette er altså ikke første gang Hvoslef er i berøring med operagenren eller scenisk musikk. Vi er for eksempel veldig nysgjerrige på den fascinerende tittelen ”Døde sardiner: mimisk kriminalopera” (1986/87) fra hans lange verkliste. Hva var det?
- ”Døde sardiner…” var en kriminalopera som jeg skrev sammen med Gunnar Staalesen ,der teksten ble formidlet på samme måte som i stumfilmen, forteller Hvoslef. – Jeg ville at publikum skulle få med seg teksten.
Ballade synes umiddelbart at dette høres mer sprelsk ut enn bibelhistorie. Men det vi skal snakke om er altså ”Barabbas”. Er det noe lettere å få med seg teksten i ”Barabbas”?
- Ja, for her er det jo en historie som folk kjenner på forhånd. Alle har hørt historien om Barabbas, om røveren som ble frigitt i stedet for Jesus. Med et så kjent utgangspunkt er det mye enklere for publikum å følge handlingen og få med seg hva som blir sagt, sier komponisten.
Men selv om alle har hørt om Barabbas, står det faktisk veldig lite om denne figuren i Bibelen. Dette var en del av flamlenderen Michel de Ghelderodes motivasjon for å fortelle lidelseshistorien med røveren i hovedrollen i skuespillet som ligger til grunn for Hvoslefs libretto. I skuespillet forsøker de Ghelderode å formidle historien om korsfestelsen sett nedenfra, slik man kunne forestille seg at den ble opplevd av gjøglere, tyver og fattigfolk, i stedet for at historien blir fortalt til dem i den skriftlærde, autoriserte formen vi er vant til.
Samarbeidet mellom Ketil Hvoslef og regissør Stein Winge om ”Barabbas” er så mye som 27 år gammelt. I 1981 fikk Stein Winge, dramaturg Halldis Hoaas og scenograf John-Kristian Alsaker endelig, etter lengre tids påtrykk og masing, lov til å sette opp Michel de Ghelderodes skuespill på Det norske Teatret. Det var få her hjemme som hadde hørt om dramatikeren eller teksten. Ketil Hvoslef skrev scenemusikken til denne oppsetningen. Forestillingen innbragte Stein Winge Kritikerprisen som regissør, og den ble også sendt til Los Angeles, hvor den fikk flere priser og god omtale.
- Men jeg kunne ikke bruke scenemusikken da dette skulle bli en opera, sier Ketil Hvoslef. – Opera fungerer på et annet plan. Nå er det i større grad alle de andre som må tilpasse seg meg. Musikken står i sentrum på en helt annen måte enn på teater.
Vi har imidlertid hørt noe om at Stein Winge savnet mer action i handlingen og at han derfor har skrevet inn mer tekst og flere skuespillere i taleroller i løpet av prøveperioden. Rollelisten teller nå blant annet Bjørn Sundquist som Judas, som også var med i teaterversjonen, og Jorunn Kjellsby som Yochabet. Hva gjør en komponist da? Stemmer er skrevet og delt ut til et femtitalls musikere. Løper man rundt mellom notestativene og skriver fermater? (Det er det forresten ikke plass til i Folketeaterbygningens orkestergrav. Når musikerne kommer en stund etter at vi er ferdige med intervjuet og prøven starter, må han som spiller synth omtrent bøye seg fremover for at pianisten ved siden av ham skal rekke frem til tangentene sine, og begge sitter under scenen. Måtte det bli 2008 fort…)
– Det er alltid en stor glede å arbeide med Stein, sier Ketil Hvoslef. – Det betyr å alltid være i bevegelse. Tenk så fryktelig dumt det ville vært om vi var enige hele tiden, sier han engasjert. - Vi har gjort mye sammen, det siste var vel ”Eit Draumspel” på Det norske Teatret. Vi er veldig forskjellige som typer, og det er inspirerende.
Han er også full av lovord om dirigent Christian Eggen. – Det er virkelig rett mann på rett plass, sier Hvoslef. – Han har alltid fornuftige innspill, og det er faktisk ikke så ofte at en så intelligent person også er så hyggelig!
Hovedrollen som Barabbas synges av Espen Fegran, som sist var å se på Operaen i Oslo som Albert i ”Werther” høsten 2003. Barytonen er utdannet fra Operahøgskolen i 1985. De første årene var han engasjert ved Operaen i Oslo og i Wiesbaden i Tyskland. Siden 1992 har han vært frilanser og har sunget i særlig i Tyskland og ellers i Europa, USA og Sør-Amerika, og han har mye erfaring med ny musikk.
Så smiler Ketil Hvoslef lurt og roter i jakkelommen. Opp kommer en blyant, en vanlig blå en. Men det er så vidt man ser hva det er, for den er ikke mye mer enn en centimeter lang. – Sånn går det når man fortsatt er blyantkomponist, sier han. – Det har vært mye ekstra skriving, ja. Men Stein har også sett denne, han vet hvor kort den er…
Han beskriver hvordan de har løst musikken til de nye tekstbitene ved å sette repetisjonstegn rundt et passende parti, som så får gå som en vamp, som det befriende nok heter på komponistens myke vestlandsk selv om vi befinner oss i såkalt seriøs samtidsopera.
Men hvor kommer tanks og kanoner inn i bildet? ”Barabbas som opera har en moderne vinkling,” forteller Operaens pressemelding. ”Dagens situasjon i Midtøsten, okkupasjonsmakt og religion er temaer som står sterkt i forestillingen,” heter det videre. Samtidig er det snakk om lidelseshistorien, selve omdreiningspunktet i vår kristne kultur. Ambisjonene er altså ikke små. Hva betyr det for komponisten å jobbe med dette materialet?
- Der må jeg nok henvise til evergreens igjen, humrer Ketil Hvoslef. – Jeg tror det kan være forfriskende at jeg ikke ferdes i disse temaene hver dag. Men når det gjelder assosiasjonene til dagens politiske situasjon, er de helt innlysende, forteller han. - De ligger i teksten, det er ikke snakk om noen påtvunget tematikk. Alle vil kunne se det med en gang, det trengs ingen avansert fortolkning.
"Barabbas" urframføres på Den norske Opera torsdag 22. april kl. 19.00.
