Valen - en visjonær komponist
Valen var den store som måtte gå alene. Om motstanden og uforstanden iblant virket knugende, visste han godt at hans tid ville komme. Tiden ville arbeide for ham. Hans visjonære musikk er i dag anerkjent samtidsmusikk, lett tilgjengelig for moderne innstilte ører. Stadig flere oppdager og opplever storheten i Fartein Valens livsverk og verdsetter hans universelle, uttrykksfulle musikk, skriver professor i musikkvitenskap Arvid O. Vollsnes i den andre delen av denne artikkelen om Fartein Valens liv og verk som Ballade har fått tillatelse til å bringe videre.
Av Arvid O. Vollsnes
Komposisjonene i Valevåg 1939-1952
Det første virkelige storverk som så dagens lys etter de for endrede arbeidsforholdene var Fiolinkonserten, opus 37, fra 1940. Den ble skrevet til minne om den unge slektningen Arne som var død tre år tidligere. Valen hadde følt seg sterkt knyttet til denne gutten. Musikken skal beskrive stemningene fra natten før guttens død og samtidig være et minne om alt det gode gutten hadde gitt ham. Konserten er i streng polyfon stil og helt ut atonal bortsett fra koraltonen i sistedel. Komposisjonen er ensatsig i klar sonatesatsform, og den har i det ytre mange fellestrekk med Alban Bergs fiolinkonsert. Ved siden av Kirkegården ved havet vil for mange Fiolinkonserten fremstå som Valens mest kjente verk.
Sonate nr. 2 for klaver med undertittelen "The Hound of Heaven" er av fagfolk blitt kalt det betydeligste verket i nyere norsk klaverlitteratur. Undertittelen skriver seg fra et dikt av Francis Thompson. Det gir uttrykk for sjelens søken etter fred hos Gud. Men sammen med denne fredslengsel gikk – som så ofte ellers– naturinntrykkene fra Valevåg.
Ennå mens Valen bodde i Oslo, hadde han hatt tanker om å komponere en symfoni, men først i februar 1939 var Førstesymfoni ferdig. Det er et "rent" musikalsk verk (i betydning ikke-programmatisk). Adagiosatsen er inspirert av El Grecos maleri "Kristus på Oljeberget."
Det musikalske stoffet til Symfoni nr. 2 fikk han i 1941. Her hentet Valen inspirasjonen til annen sats fra Rembrandtsmaleri "Kristus i Emmaus." Tredje symfoni (1946) er blitt kalt Valens natursymfoni eller "Pastoralesymfoni," og her er det naturen i Valevåg som indirekte har ført til musikken. Arbeidet med Symfoni nr. 4 gikk over lang tid. Den ble fullført først i1949.
Årene 1945-1952 betydde fremgang på flere områder for Valen. Han fikk stipendier av Norsk Komponistforening, og i 1946 skrev han kontrakt med Harald Lyche & Co.s Musikkforlag om utgivelsen av sine verker. Samtidig opplevde han bred internasjonal anerkjennelse med Sonetto di Michelangelo som ble oppført på den internasjonale festival i København i 1947, og med Fiolinkonserten som ble oppført ved ISCM-festivalen i Amsterdam året etter.
Andre store verker fra denne siste perioden er Serenade for blåserkvintett, opus 42, og Klaverkonsert, opus 44. Klaverkonserten er tilegnet den kjente engelske pianist og forkjemper for Valens musikk, Alexander Helmann. Dette ble den siste komposisjonen vi har kjennskap til at Valen fullførte. Da han ble syk, hadde han under arbeide en femte symfoni og en messe som skulle tilegnes guttekoret i domkirken i fødebyen Stavanger.
Til tross for sin omflakkende tilværelse følte Valen seg hele livet knyttet til Stavanger. Det betydde meget for ham å få den anerkjennelse det lå i å være Stavanger byorkester gjest ved fremførelsen av fiolinkonserten kort tid før han ble syk.
Fartein Valen døde på sykehus i Haugesund 14. desember 1952. Han ble gravlagt på statens bekostning, etter eget ønske på kirkegården i Valevåg.
Kunstneren og mennesket Fartein Valen
Valens produksjon deles gjerne inn i tre stilperioder. Første periode regnes fra Legende, opus1, til Ave Maria, opus 4, og er preget av en senromantisk tradisjon medtonal musikk. Annen periode, fra Trio, opus 5, til Fiolinkonserten, opus37, teller verker i dissonerende polyfoni. Samtidig er fiolinkonserten innledningen til den tredje perioden, hvor Valen fortsatt benytter dissonerende polyfoni og en slags modifisert særpreget trekketeknikk, men hvor det også skjer en forenkling og tilpassing til de klassiske former.
Valens ville at hans musikk skulle gi uttrykk forstemninger, ikke konkrete bilder. Musikken skulle ikke oppfattes som programmusikk, men ses som "klassisk" ren musikk både i innhold og utforming. Vi kan ikke tolke musikken som direkte psykologiske bilder eller naturbilder omsatt i toner, men heller som uttrykk forstemninger og følelser som formidles via tonene.
Fartein Valens levende kristen tro og innlevelse i mystikk gjennomsyrer hans musikk. Som menneske var han beskjeden, stillfarende og innadvendt. Samtidig var han meget bevisst sitt eget verd og hadde indre styrke til å fullføre det kall han følte han hadde fått og forvalte den rike intellektuelleutrustning.
I tillegg til den sterke religiøse inspirasjon fant Valen verdifulle impulser i malerkunst, filosofi og litteratur. Han var meget belest, hadde usedvanlige språkkunnskaper, behersket ni språk og viste stor interesse for å trenge inn i mystisiske og eksotiske tanker og bilder.
Naturen var den tredje store kraft i Valens følelsesverden: en sommerstemning på Mallorca, havets mektige dønninger, rosehaven hjemme i Valevåg, detaljer i naturen, livet i den, plantene og deres vekst. Denne veldige opplevelse ga utslag i de uhyre finnervede musikalske detaljer i hans verker.
Fartein Valen var en banebryter i nyere norsk musikk, slik professor dr. Olav Gurvin fremhever dette i den biografi han skrev. Men huskes skal også Valens lange virke som pedagog. Denne fremragende undervisning hadde storinnflytelse både menneskelig og musikalsk på mange norske komponister, mellom dem David Monrad Johansen, Sparre Olsen og Klaus Egge. Valens særegne tonespråk har også vist vei for yngre norske komponister. For mange av dem ble han et ideal.
Valens notater, skisser og manuskripter er oppbevart i Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo. En goddel av hans musikk ble utgitt mens han levde. I dag finnes omtrent alle hans komposisjoner utgitt på noter. Den første grammofoninnspilling gjorde pianisten Robert Riefling i 1935,og det meste av Valens musikk er tilgjengelig i gode plateinnspillinger.
Valen var den store som måtte gå alene. Om motstanden og uforstanden iblant virket knugende, visste han godt at hans tid ville komme. Tiden ville arbeide for ham. Hans visjonære musikk er i dag anerkjent samtidsmusikk, lett tilgjengelig for moderne innstilte ører. Stadig flere oppdager og opplever storheten i Fartein Valens livsverk og verdsetter hans universelle, uttrykksfulle musikk. Kanskje aner enkelte hva det kostet Valen å følge sin overbevisning. Desto mer imponerende er det hvordan han, ved hjelp av en nesten ufattelig indre styrke, holdt ut – og førte overbevisningen frem tilsier.
Denne artikkelen ble opprinnelig utgitt i 1987 av Fartein Valen-selskapet. Første del stod på Ballade fredag 23. april.
