Gammelt brød og nysirkus
- Mange synes å tro at festspillene har brukt opp kruttet etter den første ovale åpningshelgen. Synd for dem, for høydepunktene i årets festspill kom mot slutten. Gledelig nok med norske aktører i hovedrollene. Etter å ha utvist betydelig festivalkondis og fått med meg hele 16 evenementer, mener jeg å ha belegg for påstanden om at Festspillene i Bergen forsvarer sin posisjon som selve flaggskipet. Alle norske festivalers mor, skriver Glenn Erik Haugland i sin siste rapport fra festspillene for Ballade.
Av Glenn Erik Haugland
Mange synes å tro at festspillene har brukt opp kruttet etter den første ovale åpningshelgen. Synd for dem, for høydepunktene i årets festspill kom mot slutten. Gledelig nok med norske aktører i hovedrollene. Etter å ha utvist betydelig festivalkondis og fått med meg hele 16 evenementer, mener jeg å ha belegg for påstanden om at Festspillene i Bergen forsvarer sin posisjon som selve flaggskipet. Alle norske festivalers mor.
I Festspillenes rikholdige program, er det imidlertid ikke vanskelig å finne noe å ha innvendinger mot. Mangelen på nyproduksjoner er slående, og vitner mistenkelig om en kløft mellom de skapende aktørene og programmererne. Satsingen på det seife og flinke er gjennomgående og legger på mange måter en demper på det spontane. Manglende spillerom for det spontane, gir samtidig lite rom for publikummet til å delta i konserteringen. Mer enn en gang har jeg stilt meg selv spørsmålet om ikke konserten like gjerne kunne ha funnet sted uten publikummere tilstede. Jeg var nok ikke alene om å tenke på lenestolen hjemme og godlyden fra CD-innspillingen av samme verk som ble presentert på podiet.
Lyrisk akrobatikk fra Frankrike årets festspillverk!
"Jeg hører på musikk som om det var et teaterstykke, og ser på teater som om det var musikk." Dette utsagnet fra den nylig avdødde guruen, Luciano Berio, har reddet mang en konsert og teaterkveld for mitt vedkommende. Da "La syncope du 7" presenterte sin festspilloppvisning i forrige uke, trengte jeg imidlertid ikke hjelp fra salige Luciano. De franske nysirkus-akrobatene viste med full overbevisning hvorfor de absolutt ikke ville kalle det de gjør for nysirkus, men snarere noe som ligner kunst.
Ikke bare ligner, og ikke bare kunst.
Denne franske truppen har utviklet en forestilling som synger i flere kanaler samtidig som den utfører saltomortaler egnet til å skremme vettet av barn i min alder. Det dreier seg ganske enkelt om visualisert musikk. Kroppsliggjorte musikalske karakterer og interaksjoner i et farlig spill som i likhet med musikk, utspiller seg i luften, i akrobatiske svev. En musikalsk komposisjon så finurlig, så veltaimet og så kompleks i all sin veksling mellom samtidige hendelser og fokuserte forløp. Hvor var Edvard-juryen? Her var årets verk!
Grieghallen vs. sofaen
Den italienske barokkmesteren Fabio Biondi har i snart ti år gitt ut sine komplekse og livsbejaende fremføringer av italiensk barokkmusikk på CD. Mange hadde nok dette i ørene da de inntok Grieghallen for å oppleve mesteren med sitt kammerorkester, Europa Galante. Selv om bergenserne må sies å være bortskjemt med en av Nordens beste konserthaller, var det ikke lurt å la et utpreget kammerensemble som dette utfolde seg i slike enorme omgivelser. Det som i utgangspunktet er detaljerikt og fargesprakende, blir homogent og nesten kjedelig. Grieghallen favoriserer rett og slett ikke denne formen for samtidig individuell utfoldelse. Noe av det samme kunne oppleves da Trondheimssolistene opptrådte på samme sted uken før. Jeg vet det ikke er lett å få til, Bergen renner ikke akkurat over av egnede arenaer, men solistiske ensembler bør oppleves på så nært hold som overhode mulig. Det ville også ha styrket publikumets mulighet til å delta.
Å ødelegge for seg selv
Det skal de i alle fall ha, de unge musikerne Ellen Ugelvik og Eir Inderhaug som deltar i Rikskonsertenes Intro-program; de våger seg i det minste ut på musikk av levende komponister. På et Festspill-program skulle det imidlertid ikke ha vært lov å bruke noter på scenen. I hvertfall når det som i dette tilfelle legges så stor vekt på det visuelle og teatralske i settingen. Det å fylle forventingene til slikt krever tilstedeværelse, spesielt når man i tillegg skal formidle noe som sanger.
De unge musikerne er dyktige nok, men deres talenter kom ikke til sin fulle rett i den selvvalgte multimediale settingen. Valg av repertoar har mye av skylden, med nederlandske Simeon Ten Holts meningsløse minimalisme som selve kroneksemplet. Pianisten Ellen Ugelvik som imponerte på åpningsverket, George Crumbs Apparition, hadde ikke sjans til å lage musikk ut av Ten Holts ryggløse og poengløse vandring mot intetheten.
Seansen fikk meg til å undre på om Rikskonsertene har kunstneriske kvalifikasjoner nok til å gi sine intro-musikere tilstrekkelig veiledning. I så fall burde de ha grepet inn og hjulpet sopranen Eir Inderhaug med å finne et repertoar som er bedre egnet for hennes stemme, og som bedre får frem hennes kvaliteter. Både i Crumb-sangene, og i det ikke helt vellykkede "Paukesanger og lokkerop" av den dyktige svenske komponisten, Karin Rehnquist, eksponerte Inderhaug svakheter spesielt i dypere leier. Om det var dette eller det at hun hadde valgt seg ut for vanskelig musikk som var grunnen til hennes manglende tilstedeværelse i fremførelsen, er ikke godt å vite. Synd i grunn. Begge hadde fortjent bedre.
Tåresprett og månebønn
Advarsel til alle som er opptatt av slikt, i det kommende avsnittet er jeg innhabil så synger etter! Men jeg gir blanke, og håper at min begeistring har et snev av objektivitet i seg. En konsert med sopranen Ragnhild Heiland Sørensen og pianisten Håvard Gimse i Edvard Griegs hjem bør stå høyt på listen over ting som du må ha gjennomført før du legger inn årene for godt. Da duoen satt i gang med Schubert i sitt dystreste hjørne, var jeg totalt forsvarsløs. Det kan ha sammenheng med at man sitter ti centimeter unna, men aller helst skyldes det nok Heiland Sørensens troverdighet og tilstedeværelse i tekster som i andres munn kan vokse seg til svulstige byller fra en forloren tid. Hun gråt, vi gråt. Og Håvard Gimse foredlet tårene til små lette fraser som til tider blandet seg med den intense sangen fra svarttrostene utenfor Edvards stue. Begges sans for det dramatiske og koloritten i konsertprogrammet gjorde dette til en totalopplevelse. En rystende totalopplevelse som ble toppet av Bellinis halsbrekkende bønn til månen om fred på jorden. Ja, takk!
Feminim A-moll
Verdens mest spilte klaverkonsert er pliktnummer på festspillenes avslutningskonsert. Med kvinnelist forvandlet Gunilla Süssmann plikt til nyhet med en seksjonsfokusert utlegging av Griegs klaverkonsert i a-moll. Bergen Filharmoniske orkester med sin sjefsdirigent Andrew Litton, var mer maskuline i sin tilnærming og uenigheten var til tider svært så hørbar. Süssmanns versjon var en tankevekker, og føltes mer naturlig enn man kanskje kunne frykte. For visst er det sterke feminine trekk ved Griegs musikk, og visst er det musikk som liker å dvele i øyeblikkene. I Süssmanns spill er det tydeligere spor av den eldre Grieg, enn den unge fremadstormende. Pent gjort.
Festspillene er over for i år. Entydige og generaliserende konklusjoner skal en passe seg for, men likefullt noen oppsumerende stikkord. Mindre kontroll og flinkhet, mere dyonisus, takk. Musikalsk sett preges Festspillprogrammet av gamelt brød. Både repertoarmessig, valg av utøvere og fortolkningsmessig. Festspillene har fått en slagside i retning scenekunst, der det presenteres nysirkus i utvidet forstand. Oftest er det grei underholdning, sjelden tankevekkende selv om det dreier seg om moderne oppsetninger. Gammelt brød og nytt sirkus. Det er til å leve med.
