Avantgarde i Gobi-ørkenen
Søndag 13. juni reiser det norske samtidsensemblet asamisimasa til festivalen Roaring Hooves i Mongolia. De skal spille norsk og europeisk samtidsmusikk i hovedstaden Ulan Bator og i Gobiørkenen, og til gjengjeld kan de få timer i mongolsk strupesang eller tradisjonsinstrumentet hestehodefiolin. - Konsertene i ørkenen varer gjerne opptil fem timer, forteller slagverker Håkon Stene. - Festivalen transporterer et piano ut i sanden, og publikum kommer ridende.
Av Hild Borchgrevink
Roaring Hooves er etablert av den tyske slagverkeren Bernhard Wolff, som til daglig er professor på musikkhøyskolen i Freiburg, hvor Håkon Stene har vært utvekslingsstudent. For noen år siden fikk Bernhard Wolff lyst til å lage en festival for et annet publikum enn den bedrestilte vestlige middelklassen som reiser rundt mellom samtidsmusikkfestivalene i Witten, Darmstadt, Donaueschingen, Zurich og Basel.
- Han har laget to alternative festivaler, forteller Stene. - Den ene heter Two Days And Two Nights og foregår i Odessa, og den andre er Roaring Hooves i Mongolia.
Wolff driver også et prosjekt som handler om musikktradisjoner langs Silkeveien, en festivalrekke som strekker seg fra Beijing gjennom Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kirgistan og presenterer tradisjonsmusikk fra disse stedene, samtidig som komponister fra landene rundt Silkeveien får bestillingsverk fra europeiske festivaler.
Roaring Hooves inneholder musikk og musikere fra hele verden og alle stilarter. asamisimasa tror det er første gang et norsk ensemble er invitert. Wolffs tanke er at musikere skal presentere sine ulike musikktradisjoner for hverandre og for et mongolsk publikum som delvis aldri har hørt vestlig musikk før.
- I hovedstaden Ulan Bator har de musikkonservatorium, sier gitarist Anders Førisdal. - Men for nomadene er det annerledes. Infrastruktur er jo nærmest ikkeeksisterende.
- Men Schubert på medbragt piano, gjennom PA-anlegg, var suksess, forteller Stene, som er den eneste som har vært på Roaring Hooves før.
Det er også en seminardel knyttet til festivalen hvor musikerne kan ta timer hos hverandre.
- Jeg lærer gjerne bort litt klarinettspill mot å forsøke mongolsk strupesang, sier klarinettist Rolf Borch.
Det er dessuten invitert bildende kunstnere, og alle som reiser skal ha med seg tradisjonell mat fra sitt eget land.
asamisimasa ble etablert i 2001, og består av gitaristen Anders Førisdal, slagverkeren Håkon Stene, klarinettisten Rolf Borch, pianisten Heloisa Amaral og sangeren Janne Berglund. - Vi har vel ikke noen bestemt profil, men vi spiller musikk vi liker, sier Førisdal. asamisimasa har blant annet urframført verk av Øyvind Torvund, og de har et samarbeid med komponisten James Saunders. - Vi har ikke spilt så mange konserter hittil, men til høsten skal vi til UNM i Stockholm og til BMICs Cutting Edge-serie i London, og så skal vi spille på Ultimafestivalen.
I Mongolia skal asamisimasa spille på to konserter i hovedstaden Ulan Bator, på konsert ute i Gobi-ørkenen, hvor dagtemperaturen ligger rundt 30C, og flere konserter inne i nomadenes filt-hus, ger. De skal også bo i en ger. Turen er støttet av Utenriksdepartementet, under en ny støtteordning for kultur i utviklingsland. Ensemblet er også glade for støtte fra Fond for utøvende kunstnere.
- Vi skal også spille i et buddhistisk kloster, forteller Rolf Borch. - Mongolia har vært fullt av slike klostre, men veldig få av dem overlevde kommunismen.
- Det er et veldig fattig, men også veldig fascinerende land, sier Håkon Stene. - Det finnes nesten ikke veier eller telefonnett, men det er fullt av intakte statuer av kommunistledere. Og da jeg var der for to år siden, hørte jeg et band som spilte strupesang-metal. Da de hørte at jeg var fra Norge, lyste de opp og hadde full oversikt over norsk black metal...
Mer om festivalen Roaring Hooves og de andre prosjektene til Bernhard Wolff finner du på www.roaringhoofs.de
