Alt annet enn pubmusikk
"Lost in Reverie" er Notodden-bandet Peccatums tredje ordinære utgivelse, og har blitt betegnet som et musikalsk kvantesprang for den utradisjonelle gruppen. Peccatums kreative duo består av Ihsahn og Ihriel, kjent fra blant annet Emperor, Star of Ash, og Thou Shalt Suffer. I denne andre delen av Ballades store profilintervju forteller de to om den musikalske prosessen bak "Lost in Reverie", mulighetene for å formidle avant-metall fra en scene, og hvordan de ser fremtiden genren: - Skal norsk metall ha noe å komme med i årene fremover, må flere forstå at man ikke bidrar med stort ved å kopiere noe som en gang var originalt, sier Ihsahn.
.jpg "Ihsahn og Ihriel, Peccatum (Foto: Maia M. H. Drachensteen)")
Av Knut Steen
Genremiks
Arbeidsmessig har ”Lost in Reverie” vært en svært omstendelig prosess, kan de to fortelle. Etter mange timer bak miksepulter og skrivebord har materiale nok til nesten to fulle album blitt forkastet underveis. For selv om platen inneholder elementer fra metall, trip-hop, jazz, orkestral musikk og elektronika, kan ingen av genrene egenhendig legge hevd på ”Lost in Reverie”.
I arbeidet med platen har også samarbeidet mellom de to musikerne blitt enda tettere enn på de tidligere utgivelsene.
- Før skrev vi i hovedsak hver våre låter, og arrangerte dem hver for oss eller sammen. Dette ble noe upraktisk etter en stund, ettersom vi på den tiden hadde hvert vårt studio. Ihsahns studio var mye bedre enn mitt, så jeg endte ofte opp med å måtte fullføre alle låtene mine der, og dermed gjøre hele jobben om igjen. Denne gangen har vi skrevet både tekst og musikk sammen, forteller Ihriel, før hun fortsetter:
Eksperimentell musikkbygging
- Vi har behandlet hver låt separat og samtidig forsøkt å holde en rød tråd igjennom det hele. Det har vært jobbet veldig mye med enkelt-temaene. Noen ganger er de enkle og naive, andre ganger er temaene bygget opp og re-arrangert for å få dem til å fungere både på piano og i ekstrem-metallinnpakking. I noen av de låtene hvor spennvidden er størst, er det faktisk de samme temaene som er vridd og tilpasset for å fungere gjennomgående, forklarer Ihriel.
- Vi jobber veldig mye med musikk som et eksperiment, skyter Ihsahn inn:
- Noen ganger har vi tatt utgangspunkt i bare det akustiske eller bare det elektroniske, og jobbet videre derfra. Som du sa henter vi mye fra flere genre; det har vel noe med at vi prøver å høre på mye forskjellig musikk. For selv om det ikke er alt vi liker stemningsmessig, er det mye spennende sonisk potensial og spreke produksjonstekniske elementer selv i den ofte stemningstomme popmusikken.
- Vi har prøvd å ta soniske essenser fra flere ulike genre, og bruke dem som midler i vårt eget uttrykk. Dette er gjort for å utforske, og ut i fra en tankegang om at genren gis ut i fra hvilke arrangementer man velger å bruke. På for eksempel ”Black Star”, som har veldig stort spenn, er det mange av de samme temaene som går igjennom hele låten. I stedet for å sette sammen et vell av riff og elementer, har vi forsøkt å jobbe mer tradisjonelt komposisjonsteknisk, de store komponistene har jo gjerne bygget store stykker ut i fra to eller tre korte temaer, sier Ihsahn.
Svart publikum?
Emperor hadde en svært trofast fanskare som satte pris på bandets gründer-posisjon i norsk metall, mens Star Of Ash har appellert like mye til goth-miljøene som til metall-folket. Hvem kjøper Peccatums plater?
- En del av publikummet vårt er fremdeles svartmetallere. Det er mange som holder på med ekstremmetall og goth som har begynt å fatte interesse for andre musikkformer med årene, men som på det jevne fortsatt liker mørk musikk, mener Ihsahn.
- Vi har merkelig nok også en del fans i prog-miljøene, sier Ihriel, som samtidig forklarer bandets manglende turné-iver med at alderen har begynt å sette sine spor:
Pub til pub – nei takk
- Vi har rett og slett begynt å bli litt late. Det er veldig slitsomt å reise rundt – vi har dekket hele USA på under en måned tidligere. 16000 kilometer i en van hvor man ikke kunne legge setene bakover, pluss bæring og sjauing dag ut og dag inn… det gir ikke akkurat mersmak.
- Sånn musikk vi spiller passer seg ikke fra pub til pub i Tyskland heller, forteller Ihsahn:
- I Øst-Tyskland skjønte de ingenting. I 1999 var det like før vi ble buet av scenen. Ikke hadde vi med trommis og ikke gikk det noe særlig fort, så dette var visst bare tull tror jeg de syntes.
Men Tyskland pleier jo å være ”bankers”- landet for salg av mørk norsk musikk?
- Ja, så lenge den ikke blir uforutsigbar. Det er ikke rart Rammstein blir store der borte, vettu, med marsjtakter og det hele. Det er litt sånn i Tyskland, sier Ihsahn med et megetsigende flir.
Vi lar den saken ligge, og går videre til den vanskelige live-biten:
Kunstmusikk
For om ”Lost in Reverie” lar seg realisere fra en scene er et spørsmål som Peccatum-duoen har tenkt en del på. Kommer alle stemningene, harmoniene og bakgrunnsfinessene til å fungere på en rockekonsert?
- Vi har fått mange tilbud om live- opptredener, men vi har ikke tenkt å legge ut på noen turné verken nå eller senere med et slikt materiale. Samtidig har vi lyst til å gjøre en enkeltforestilling eller to, hvor vi kan leie inn session-musikere og et større apparat for å få gjennomført det. Men om så skjer kommer vi nok til å omarrangere både nytt og gammelt materiale til en sånn setting, det ville nok bli et like stort prosjekt som en ny plate, tror Ihshan.
Kanskje en fremføring i et annet fora enn den rene rockekonserten?
- Gjerne det. Vi kjenner noen kunstnere vi muligens kunne tenke oss å samarbeide med, for å få satt musikken inn i en annen sammenheng. Jeg er helt enig med en venn av oss, som mente det ville være meningsløst å spille denne musikken for et lokale stappfullt av black metallere. Det ville ikke nyttet, mener Ihsahn.
Pådrivere
Ihriel og Ihsahn er godt kjente profiler på Notodden, og har tross sin uortodokse musikk blitt lagt merke til som pådrivere for kommunens musikkmiljø. I tillegg til egen produksjon driver begge med musikkundervisning, og har fingrene med i en rekke lokale festivaler og musikktiltak. Ihsahn fikk endog Notodden kommunes kulturpris for dette arbeidet i 2001.
Ballade får være med opp i platestudioet i annen etasje, hvor det er fullt av knotter, skjermer og datamaskiner og annet utstyr undertegnede ikke forstår seg på. Her lager de to mye av musikken sin – i tillegg til at de har fått produksjons- og innspillingsforespørsler fra andre band.
- Vi har fått nok av tilbud, men har ikke sagt ja til mange. Vi har jobbet en del med egenproduksjon, og har nå et ønske om å samarbeide med nye artister. Om en stund ønsker vi å ta fatt i en utgivelse eller to, men vi må føle at de aktuelle bandene har potensial. Vi ser vel først og fremst etter kvalitetsband som ligger i genre-grenselandet rundt metall-uttrykket, men er også villige til å jobbe med musikk vi ikke har noen brennende egeninteresse av hvis det kan hjelpe oss å finansiere fremtidige prosjekter, forteller de to.
Status
Etter 10 år med Emperor og seks med Peccatum spurte vi Ihsahn om han kunne gi oss en subjektiv ”tilstandsrapport” på norsk metall – er den fremdeles like banebrytende og aktuell, eller står den i fare for å bli en parodi på seg selv i mangel på innovativitet?
- Det er selvsagt norske band som våger å gå egne veier, men det er jo sjelden slik at majoriteten tar de store skrittene inn i fremtiden, sier Ihriel.
- Jeg er enig, nikker Ihsahn:
- Det virker som markedet er mettet, og at store selskaper satser på å tjene penger på å signere kopier av alt som selger. Dette gjør at folk fortere blir leie. I tillegg kommer mainstream-versjonene på løpende bånd, skreddersydde for streite folk som liker å føle seg litt ”crazy” innimellom.
Ihsahn er heller ikke imponert over plateselskapenes satsingsvilje.
- Med kortsiktige satsinger og krav om høyt salg fort blir det til at selskapene driter i hva du har å si, og ser innovativt materiale som en unødvendig risiko, i stedet for å ta den tiden det trengs å bygge opp et forhold til musikken.
Nekro
Ihsahn mener også at deler av metall-miljøet fort blir for reaksjonært:
- Dessverre sitter en del av miljøet fastgrodd i fortiden. Man blir liksom mer ”true” av å lage og dyrke produksjoner som høres totalt ”nekro” ut, fordi de likner på gamle utgivelser fra band som ikke hadde penger eller utstyr til å gjøre det på noen annen måte. En av de ”berømte” eksplosjonene på Emperors ”In The Nightside Eclipse” er et godt eksempel på dette – den eneste grunnen til at det kjempesmellet er å høre på plata, var rett og slett for å dekke over tekniske feil, forteller Ihsahn leende, før han avslutter:
- Skal norsk metall ha noe å komme med i årene fremover, må flere forstå at man ikke bidrar med stort ved å kopiere noe som en gang var originalt. Det er greit å ha et nostalgisk forhold til gamle plater, men det får være måte på. Norsk black metal slo seg opp på å være original, kompromissløs, og banebrytende. Å påstå at den beste måten å videreføre denne arven på er å ikke fornye seg, faller på sin egen urimelighet.
