Knut Reiersrud - bluesgitarist med jazzattityd
Knut Reiersrud begynte som profesjonell musiker allerede som 18-åring. Året var 1979, og Club 7 var musikkscenen fremfor noen. Her fikk Reiersrud bygget opp begynnelsen på sitt renommé som en av Norges dyktigste gitarister. Ballade møtte gitarvirtuosen til en uformell prat på Frognerbadet - om ny plate, det å lære å spille, kårene til profesjonelle musikere, og hvorfor bluesen så vanskelig fornyer seg i Norge. - På konsertene ser man at brorparten av publikummet består av folk i sin andre ungdom, som av praktiske grunner tok farvel med rock'n roll-livet en gang på 70-tallet. Da blir det fort en viss sementering. Unntaket er de som kommer i kontakt med musikken tidlig - for blues er lett å lære bort, og det enkle kan ofte være ganske fint, sier Reiersrud.
Av Knut Steen
Flankert av sine to barn sitter Knut Reiersrud under en parasoll og nyter sommeren på Frognerbadet. De to små tolererer motvillig at det kommer enda en mann med notatblokk som skal stjele pappas tid - det er tydelig at de har vært med på dette før. Knut Reiersrud ga nylig ut ny plate, "Pretty Ugly" til sedvanlige strålende kritikker. Etter 25 år som profesjonell musiker, har han blitt en slags musikalsk Kong Midas - i positiv forstand.
- Jeg var heldig, og fikk en fot innenfor tidlig. Kanskje fordi jeg gjorde ting litt annerledes. Jazzgitarister var det en del av, men folk med en "blå" nerve, som var tungt inspirerte av Robert Johnsen og Muddy Waters var i mindretall. Dermed var det lettere å bli lagt merke til.
Med 25 års erfaring som profesjonell musiker, kan Reiersrud konkludere med at mye har forandret seg for den som vil gjøre musikken til levevei. Spesielt om man er fersk i "gamet".
- I '79 ble det ikke lagt ned på langt nær så mange årsverk i musikken i forhold til i dag. Arenaene i dag er større, og mange flere, men det er også mange flere om beinet. Da jeg begynte, var new wave det store, og etterdønningene av punken fremdeles merkbare. Samtidig var det en viss interesse for rythm and blues, men bandene var få og langt i mellom. Jeg var på rett plass til rett tid, mens bluesen fremdeles hadde et rom i tradisjonelle musikkfora. En bluesmusiker var svært spiselig for både jazz- og rockescenene i Oslo og Trondheim, så det var mulig å leve av å spille, forteller Reiersrud.
I dag er - som alle vet - situasjonen annerledes. De langt fleste musikere er nødt til å spe på inntekten, selv om det ikke er noe i veien med det musikalske nivået. Hva skal til for å lykkes som heltidsmusiker i Norge i dag?
- Gruppen av kvasiprofesjonelle musikere vokser stadig. Lista man må kare seg over for å bli helt forsørget av musiseringen har nok blitt hevet betraktelig - man må ha suksess enten som nasjonal eller internasjonal artist for å klare seg, mener Reiersrud, som tror eget materiale er en forutsetning for å klare seg.
- Den som ikke har komponistinntekter fra egen musikk, må selge rundt 50 000 plater, og i tillegg gjøre mange konserter for å trekke inn royalties som er noe å snakke om. For å klare dette, må det være veldig mange penger i omløp! Med TONO-inntekter kan man tåle varierende salgstall bedre, mener Reiersrud.
Knut Reiersrud er selvlært gitarist - da han tidlig i karrieren prøvde "å skaffe seg en musikkutdanning" hadde han allerede så mye lekenhet i fingrene at han høflig ble puffet videre.
- Jeg vrengte på strengene, slo trioler i stedet for åttendeler, improviserte inn ting jeg syntes låt bra - selv om det sto noe helt annet på notearket. Musikklærerne roste meg masse, og fortalte meg fort at jeg nok passet best i en bandsammenheng.
Resten er en etter hvert velkjent historie. Men selv om Reiersrud har klimpret og øvet seg frem på egenhånd, mener han allikevel at det er viktig å opprettholde et godt tilbud innen musikkutdanning.
- For meg personlig lå nytteverdien mest i bekreftelsene jeg fikk, at høre at jeg dugde til noe hjalp på selvtilliten. Men det er klart at musikkutdanningen er viktig…Kjempeviktig. Jeg vet at det er en del folkemusikk- og bluesgitarister på Norges Musikkhøgskole, som sikkert kommer til å bli verdifulle tilskudd til miljøene etter hvert. Dessverre har de kommunale musikkskolene, som har vært veldig viktige i mange år, blitt en utrydningstruet dyreart om dagen. Slik jeg ser det er musikkutdanningen på barneskolenivå også utrolig viktig - korpsene har vært en viktig inngangsport for mange av de dyktige blåserne vi har i Norge, spesielt på jazzfronten. Sønnen min, Peder, går for tiden på et afrikansk trommekurs som han lærer masse av, forteller den stolte faren, og nikker i retning av poden på andre siden av bordet. Veslejenta ved siden av ham vil bare ha wienerpølse i lompe.
Gitarvirtuosen har også gode nyheter til noen av de mange håpefulle som har ringt og skrevet til ham igjennom mange år - Reiersrud skal nemlig begynne å undervise i gitarspill.
- Jeg har hatt dårlig samvittighet for dette i mange år. Det har blitt veldig mange henvendelser fra folk som vil ta timer hos meg. Jeg har sagt nei fordi jeg har lest så lite av litteraturen, og fordi jeg har følt at jeg mangler ordene for å formidle musikken videre. Men jeg prøver å skifte innstilling, og regner med å ta imot elever i løpet av året som kommer, forteller Reiersrud.
Foruten å ha hendene fulle med utallige intervjuer i forbindelse med sin siste utgivelse, har Reiersrud også en rekke spillejobber foran seg gjennom sensommeren og høsten. Den nærmeste er allerede i morgen fredag, på Oslo Jazzfestivals Rockefeller-scene, sammen med Bjørn "Mr.Stringmachine" Berge. Selv om Reiersrud unektelig har sin dypeste forankring i bluesen, har han også vært på slang i både jazzen og verdensmusikken - med stort hell. Men hvor mottakelige er jazzpublikummet for blues?
- Det er heldigvis mindre og mindre av den typen innstilling blant musikkpublikum generelt, sjangerblanding har blitt så vanlig at få viser noe annet enn glede over å høre nye ting. Jeg har også jobbet mye med jazzmusikere, og blitt veldig glad i den kommunikasjonen man finner på de scenene. Verdensmusikerne er også veldig flinke til å lytte, ta og gi. Du kan godt si at jeg er en bluesmusiker med jazzattityd!
Men til tross for at de fleste konsertpublikummere er takknemlige for hans og andres musikalske krumspring, innrømmer Reiersrud at dynamikken i det norske bluesmiljøet nok kunne vært friskere.
- Jeg er ikke mest ute i felten, men jeg vet at det er en fin underskog av musikere der ute. Folk som Kid Andersen og Amund Maarud er gode eksempler på at det skjer bra ting, men det har nok også blitt en litt "reprodusert groove". Dette kan kanskje ha noe med rekrutteringen å gjøre - på konsertene ser man at brorparten av publikummet består av folk i sin andre ungdom, som av praktiske grunner tok farvel med rock'n roll-livet en gang på 70-tallet. Da blir det fort en viss sementering. Unntaket er de som kommer i kontakt med musikken tidlig - for blues er lett å lære bort, og det enkle kan ofte være ganske fint.
Både Reiersrud og Bjørn Berge har hatt stor suksess med å vri bluestonene ut av det rent tradisjonelle, og inn i sine respektive signaturformer - mens andre som har holdt seg til det som i bluesen kalles "middle of the road" i større grad har blitt oversett kommersielt sett. Må man gjøre crossover-blues for å bli lagt merke til i dag?
- Behovet for å eksperimentere er vel noe som tvinger seg frem etter et par plater. Berges første plate var vel Norgeshistoriens mest tradisjonelle blues-skive. Amund Maarud gjør jo typisk "middle of the road"-blues, men han har også en utrolig energi, som man ikke kan unngå å legge merke til. Jeg synes bluesen får fin oppmerksomhet, det står langt verre til for andre. Mange av Norges svært dyktige innvandrermusikere, så som Abdul Rahman, Jai Shankar og Javid Afsari Rad kan gjøre nesten hva som helst uten å få noen anerkjennelse for musikkhåndverket sitt.
Men hva med verdensmusikeren Knut Reiersrud - "Pretty Ugly" er vel den reneste bluesplaten du har gitt ut på svært mange år - har du lagt ham på hylla eller bare på is?
- Han ligger på is foreløpig. Nå kommer jeg til å konsentrere meg om "Pretty Ugly" og live-jobber. Om to måneder drar jeg til Kina, for å spille en jubileumskonsert med kringkastingsorkesteret i Beijing, for å markere at det er 50 år siden Norge og Kina knyttet diplomatiske vennskapsbånd. Dette blir ikke akkurat verdensmusikk, men kineserne har et ganske fremmed tonespråk i forhold til oss, veldig svulstig og overdåddig - nesten litt Deep Forest, hvis noen husker dem. En kar som heter Byan, som er komponist for det statlige kinesiske fjernsynsselskapet ICTU, kommer til å være med og spille erhu, som er en kinesisk fiolin, forteller Reiersrud.
Gitaristen kan også bekrefte at han kommer til å fortsette det kritikerroste samarbeidet med organist Iver Kleive, i tillegg til at han vil fortsette turneringen med eget band. At det en dag kommer en "Pretty Ugly 2", utelukker han heller ikke.
- Det har vært utrolig givende å spille alle instrumentene på plata selv. Jeg har fått det akkurat som jeg ville. Dette har blitt et etterlengtet dypdykk i bluesen, og et innfritt løfte etter at jeg mange ganger har terget bluespublikummet med å si "dette blir en bluesplate" - for så å gi ut noe som mange syntes var noe helt annet. Det kan veldig godt hende jeg gjør dette igjen, før han gir etter for barnas tryglende blikk i retning av pølsebod og badebasseng. Det er tross alt sommer.
