Øyafestivalen: Solskinn, sommer - og litt malurt i begeret
Den femte utgaven av Øyafestivalen ble en stor suksess for arrangørene, som lot rundt 30 000 mennesker få oppleve tre dager med strålende solskinn, varme og musikk. - Øyafestivalen har kommet meget langt på fem år, og har etablert seg som en festival hovedstaden med rette kan være stolt av, mener Ballades redaktør, som likevel etterlyser en litt mer vågal musikkprofil ved neste korsvei: - Øyafestivalen 2004 ble aldri "dårlig", men heller aldri dristig - noe i hvert fall undertegnede opplevde som et savn.
Av Arvid Skancke-Knutsen
"VI HAR VÆRT et fantastisk band, og dere har vært et helt ok publikum."
Ordene tilhører Black Debbath, som akkurat har åpnet Øyafestivalen 2004 på forbilledlig vis. Området foran Enga-scenen er allerede svært bra fylt opp. Mens Quart ofte har hatt problemer med å få publikum til å komme tidlig, har Øya åpenbart oppdratt publikum bedre. Og dermed blir også rammebetingelsene for sommerens store fellesfest i Gamlebyen den beste: Det er strålende vær, det er tre dager med musikk og opplevelser som venter, og vorspielet startet alt dagen før - på hele 22 klubber rundt om i sentrum av Oslo.
Øyafestivalen var utsolgt i god tid før portene til Middelaldreparken ble slått opp. Det betyr at Øyafestivalen nå er kommet i den eksklusive posisjonen at folk kjøper billetter nærmest uten å sjekke programmet. Utviklingen fra en regnvåt sammenkomst for spesielt interesserte på Kalvøya i 1999 til årets formidable folkefest speiler samtidig også mye av fremgangen for norsk musikk. Når solskinnet flommer ned over vannspeilet og den vakre ruinparken, er det følgelig duket for tre dager med musikk, harmoni og vennlige sommervibber.
Sponsorer, platebutikker, idealistiske organisasjoner og matsteder er fint samlet i en egen handlegate, og utgjør et naturlig hvilepunkt mellom scenene. Øya satser på økologisk mat, og har en fin miljøprofil, der frivillige gjør en stor innsats for å holde området forbløffende rent for søppel. Pepsi er en av hovedsponsorene, og får breie seg vel mye med et irriterende quiz-show etter hver konsert på Enga-scenen. Det er likevel bortimot det eneste å sette fingeren på på den fronten: Både logistisk og stemningsmessig var årets festival nærmest perfekt.
Publikum er gjennomgående i midten av tyveårene, og ser stort sett ut som drømmemålgruppen til Dagbladet Fredag. Ironisk nok er det VG som har tatt over sponsorbiten i år - ett år etter at Turboneger fikk nærmere ti tusen mennesker til å rope "Fuck VG!" utover parken og vannspeilet. VG har bl.a. bidratt med en stor bildeskjerm, som viser konsertene direkte, og ellers informerer om spilletider og praktiske tips for en vellykket festival.
Ett av få spørsmålstegn rundt årets Øyafestival ligger i selve musikktilbudet. Mens Norge er helt i verdenstoppen innen ekstrem-musikk - slik som metal, støy og eksperimentell jazz - føles Øyaprofilen litt ung-konservativ, der det aller meste dreier seg om nokså tidstypisk pop- og rock-musikk. På Øyafestivalen 2004 var det tidvis langt mellom de store overraskelsene og øyeblikkene av uventet magi, selv om festivalen aldri ble mindre enn trivelig. Når Øyafestivalen selger seg inn som et utstillingsvindu for norsk musikk, og også får UD-midler til å fly inn utenlandske medier, bør de nok anstrenge seg litt mer for å speile både bredde og kvalitet. Undertegnede hadde langt flere intense musikkopplevelser under Oslo Jazzfestival enn under årets Øyafestival, til tross for at Øyafestivalen burde stå for mye av det unge, friske og nyskapende. Øyafestivalen 2004 ble aldri "dårlig", men heller aldri dristig - noe i hvert fall undertegnede opplevde som et savn. Om Øyafestivalen hadde problemer med kvinneprosenten under årets avvikling, ville de fort funnet mange gode kandidater innen jazzen og den mer eksperimentelle musikken.
Det var likevel en hel del hyggelige øyeblikk under årets festival. Det var for eksempel fint å se Thom Hell med band, i en rolig, men likevel personlig og uttrykksfull konsert. Kim Hiorthøy leverte en bra miks av house, lydcollager og vennligsinnet leftfield-elektronika lørdagen, mens Frode Fievel serverte enkel, men effektiv og melodisterk poprock fredag. Det ble likevel for lenge mellom de eksplosive musikk-øyeblikkene, særlig sammenlignet med det meget offensive programmet Oslo Jazzfestival presenterte på Blå og Fabrikken denne helgen.
Når det er sagt, har Øyafestivalen kommet langt på fem år. Festivalen er svært profesjonelt arrangert, der nærmest alt går på skinner, og stemningen blir deretter: Løssluppen, gemyttelig og sommerlig slentrende. Om festivalledelsen i tillegg klarer å gjøre den musikalske menyen litt mer spennende igjen, burde alt ligge til rette for en musikkfest som hovedstaden med rette kan være stolt av i lang, lang tid fremover.
