Et eget århundre: Pauline Halls Verlaine-suite
"Musikken er ialfald fuldkommen ærlig, og inderlig følt ... Han eier desuten et stort fond av humor og selvironi, som utelukker sentimentalt føleri." Dette skrev Pauline Hall (1890-1969) i 1914 om Debussys musikk, men karakteristikken kan også tjene som en beskrivelse av hennes egen musikk, står det å lese i Arvid Vollsnes' essay om komponisten, hentet fra boken "Et eget århundre - Norsk orkestermusikk 1905-2005". Foruten å være en av Norges tidligste kvinnelige komponister dannet også Hall "Ny Musikk" i 1938, en samtidsmusikkforening som eksisterer den dag i dag. Verlaine-suiten, som regnes som Halls kompositoriske høydepunkt, fremføres torsdag 2. september av Stavanger symfoniorkester, som en tyvstart på 100-års markeringen av Norge som egen stat.
Av Arvid Vollsnes
Etter oppvekst i Kabelvåg, Tromsø og Hamar kom Pauline Hall til hovedstaden for å studere musikk. Klaverspill var et akseptert studieområde for en borgerlig ung dame. Men fortsettelsen var mer utradisjonell: Hun begynte å studere teori og komposisjon med komponisten Catharinus Elling.
Det fantes ikke så mange kvinnelige komponister på denne tiden, og yrket var både økonomisk og statusmessig svært usikkert. De fleste av Ellings komposisjonselever havnet i Tyskland, hvor Elling hadde sine musikalske røtter. Men Pauline Hall følte mer for en annen type modernisme og søkte til den franske hovedstaden i 1912-14. Den franske og russiske modernismen virket sterkt inn på henne. Stravinskijs Vårofferet "traff meg som en knytteneve i mellomgulvet," sa hun. Men også musikk av Mussorgskij, Debussy og Ravel "traff" henne. Som sentrum for radikale tendenser på alle områder hadde Paris mye å by på. Nyskapinger innen kulturen var daglige samtaleemner, og forestillingen om det moderne mennesket og en fremtridstro gjennomsyret moteverden, kunstnerkretser og studentermiljøer.
Pauline Hall var norsk europeer i musikken. Men konflikten mellom det tyske og det franske uttrykket lå der, og hun prøvde å finne ut av denne balansen ved å oppholde seg i Dresden i et halvår. Også komposisjonene fra hennes første tid avspeiler de to sidene, en fransk klangkunst og letthet mot en mørkere tysk tone.
Etter første verdenskrig fikk fransk musikk en bredere plass i norsk musikkliv på bekostning av den tyske. Kritikernes tidligere avvisning av fransk samtidsmusikk ble avløst av noe mer velvilje og åpenhet. Dette gjalt også Pauline Halls musikk, og noen av hennes tidlige verker med franske titler fikk en god mottagelse. Men fremdeles kom de som hun senere kalte den "erkekonservative, provinsielle kritikerbanden", med klager over hennes "franske nykker" og modernisme. "Modernisme" var et skjellsord, og særlig all fransk musikk fra Debussy og fremover ble omfattet av dette. Da den nye tyske modernismen ble introdusert i Norge rundt 1912, ble begrepet benyttet om også denne musikken, hvis den da ikke ble kalt "musikalsk kommunisme".
Men Pauline Hall benyttet begrepet som noe hedrende og positivt, og minsket bruken av begrepet som noe negativt. Hun ble hovedtalskvinne for det moderne og nye, og fordi hun var en glimrende kritiker med et skarpt sinn ble hun respektert. I Frankrike finner vi en tilsvarende kvinne, Nadia Boulanger, med status og holdninger som ligger nær Pauline Halls, og som virket parallelt i tid.
Nye innsatsområder
Det vi kaller "organisasjonssamfunnet" ble stadig viktigere i Norge, og Pauline Hall så dette. Hun engasjerte seg i styret for Norsk komponistforening og ivret for at rettighetsorganisasjonen TONO skulle bli sterkere. I 1938 dannet hun foreningen "Ny musikk", hvor hun utrettelig arbeidet både nasjonalt og internasjonalt og opplevde å få verdensmusikkfestivalen til ISCM til Oslo i 1953, et vendepunkti norsk musikkhistorie.
Men kunstnerisk fant hun på 20-tallet ingen utviklingsmuligheter i impresjonismen og ble mer opptatt av fransk neoklassisisme, den antiromantiske og antiimpresjonistiske bevegelsen. Men hun reiste til Berlin for å finne mer nytt og oppholdt seg der i lange perioder 1926-32 som kulturkorrespondent for Dagbladet.
Oppholdet i Berlin styrket hennes musikkdramatiske interesser. Hun overtalte Centralteatret i Oslo til å sette opp den helt nye "Tolvskillingsoperaen" av Brecht og Weill i 1930, hvor hun oversatte, omarrangerte, instruerte og dirigere det hele. Det ble en fin suksess for henne og teatret. Senere kom hun til å skrive mye teatermusikk selv, over 20 stykker. Best kjent er vel musikken til Julius Cæsar, som hun i 1950 også arrangerte til en orkestersuite. I tillegg skrev hun musikk til flere filmer, blant annet til Om kjærligheten synger de (Olav Dalgard og Alfred Solaas, 1946), Kranes konditori (Astrid Henning-Jensen, 1949) og den som senere er blitt en kultfilm, To mistenkelige personer (Tancred Ibsen, 1950).
Verlaine-suiten - hennes høydepunkt
Pauline Hall var lenge opptatt av Paul Verlaines poesi, symbolistiske dikt som er både billedskapende og innerlig. Hun arbeidet med suiten i mange år. I 1922 fikk hun oppført satsen "Nocturne Parisien", men hele verket ble uroppført først i 1929. Da hadde hun satset stort og leid Filharmonien i Oslo for 1000 kr for tre prøver og konsert. Hun inviterte også med komponistene Ludvig Irgens-Jensen (med Passacaglia) og Arne Eggen (med Symfoni i g-moll).
I Verlaine-suiten finnes en indre sammenheng: "Hver sats bærer som motto et sitat fra den franske poet Paul Verlaines dikt," fortalte Pauline Hall. Mottoene i norsk oversettelse, slik hun skrev dem ned, er:
1. sats: "Introduction", Innledning
Motto: … "denne ekstatiske lengsel" …
2. sats: "Nocturne Parisien", Parisisk nokturne
Motto: … og når aftenen kommer …
hvor liflig for svermere å krype ned fra sitt skjul
og stå der - lenet mot brokarmen -
under Notre-Dame, og drømme,
med hjertet og lokkene sitrende for vinden
3. sats: "Ariettes-oubliées", Glemte melodier
Motto: Hjertet gråter i sitt fengsel,
regnet hyller byen inn.
Si - hva er det for en lengsel
som har fylt mitt hele sinn.
4. sats: "Foire", Markedsgjøgl
Motto: Sving meg i dansen de hundre ganger,
tusen om du vil.
Til tonene av trommers
og trompeters glade spill.
Pauline Hall og suiten fikk mye positiv oppmerksomhet i 1929: Verket er "på høide med de fleste av de nyere russiske og franske verker, som vi har vært takknemlige for å få høre i den senere tid", skrev en kritiker, og en annen mente verket dannet et "gjennembrud for den talentfulde komponistinde. … Hun magter at fremstille fantasiens fineste svingninger med større formelt raffinement og sikrere linjeherredømme end nogensinde." Flere trekker fram Debussy som forbilde, men de kunne like gjerne trukket fram Ravel. Dette blir en form for musikalsk symbolisme på norsk, en antydningens konsentrerte og poetiske kunst.
Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil bli i tiden fremover bli fremført av landets største symfoniorkestre. Med unntak av Irgens-Jensens Heimferd-konsert, som allerede er avviklet, vil Ballade bringe videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
