Rolf Lislevand - fra alfabeto til improvisasjon

Luttenisten og gitaristen Rolf Lislevand var utvilsomt en av profilene ved årets utgave av Oslo kammermusikkfestival, noe han også har vært tidligere år. Han holdt eller medvirket på til sammen fem konserter. Ballade traff Lislevand i denne travle festivaltiden for en samtale om Oslo Kammermusikkfestival, barokkmusikk og framføringspraksis. I denne første delen av dette intervjuet forteller Lislevand om utfordringene ved å fortolke og formidle tidlig musikk, viktigheten av historeifølelse i forhold til denne musikken, og utfordringene mangelfull notasjon kan by på når musikk som ikke har vært oppført på 300 år skal fremføres igjen.

Lutt

Av Aksel Korbøl

Rolf Lislevand er en av etter hvert mange norske klassiske musikere som kan nyte stor og velfortjent suksess internasjonalt, selv om han kanskje ikke har et fullt så stort navn her hjemme som for eksempel Truls Mørk eller Leif Ove Andsnes. Det er heller kanskje ikke å forvente, i og med at han er spesialist på et felt innefor musikklivet som ikke helt har blitt mainstream her hjemme - ennå.

Lislevand har en rekke plateinnspillinger bak seg både under eget navn og som medvirkende i større eller mindre ensembler. Han har blant annet spilt sammen med Jordi Savall i blant annet Hespèrion XX og La Capella Reial de Catalunya, og akkompagnert sangeren Montserrat Figueras. Begge disse musikerne er stjerner, i den grad man kan snakke om stjerner innefor "tidligmusikkbevegelsen". Plateinnspillingene til hans faste gruppe, Ensemble Kapsberger, har alle fått gode kritikker, og flere av dem har fått utmerkelser og priser, blant annet den franske prisen Diapason d'Or de l'année, Gramophones Critic's choice og Spelemannprisen (2001). Lislevand bor i dag i Verona og han er professor ved den statlige musikkhøgskolen i Tossingen i Tyskland.

Juli og August er musikkfestivaltid og dermed travle måneder for Rolf Lislevand, og da jeg traff ham etter hans siste konsert under festivalen, skulle han reise videre til neste festival allerede dagen etter. Så travle er tidene at Lislevand litt spøkefullt sier at han gjør ett årsverk på disse to månedene.

Du er nær sagt en fast gjest ved Oslo Kammermusikkfestival. Er det noe spesielt ved denne festivalen som gjør at du kommer tilbake år etter år?

- Det begynte for en god del år siden faktisk, og det var Arve Tellefsen som, på tross av at han selv ikke er noen gammelmusikkmann, var både sjenerøs og nysgjerrig nok til å invitere meg. Det fikk åpenbart sitt publikum og siden har det gjentatt seg. Jeg må si at det er en stor fjær i hatten til Arve, August Albertsen og festivalen at de ikke bare eksponerer den store mainstream i det klassiske musikklivet, men også trekker fram tidligmusikken. Det er også morsommere i grunn, å spille på en såkalt vanlig kammermusikkfestival enn en tidligmusikkfestival, fordi det er en litt annen utfordring å kommunisere musikken til et publikum som i utgangspunktet ikke kjenner repertoaret. Så er det jo ofte en spesiell utfordring å spille i de områdene av verden hvor man ikke har en slags historiefølelse i forhold til den musikken vi representerer. Tidligmusikken har fått veldig hjelp i de landene hvor man har en eksisterende kultur av nasjonalt repertoar. For fransk, italiensk, spansk, tysk og engelsk tidligmusikk er det en veldig hjelp i det at publikum også har et holdepunkt i sin egen historieforståelse og i sin nysgjerrighet og stolthet for sin egen kultur.

Lislevand kunne, med en viss bekymring, fortelle at det i enkelte land har gått såpass langt at banker og finansinstitusjoner bruker nasjonal identitet fra rennesanse og barokk som tungtveiende promosjonselement ved å sponse tidligmusikkprosjekter. En identitet knyttet til en eldre kultur ses med andre ord som noe som har visse markedsverdier.

- Jeg synes ikke det er noe stort poeng per i dag å understreke snevre nasjonale interesser i kunst, sier Lislevand.

På en av konsertene med Lislevand og hans gruppe Kapsberger Ensemble under årets festival, sto musikk fra deres Alfabetoprosjekt på programmet. Alfabeto er betegneslen på et notasjonssytem som var mye i bruk av gitarister på 1600-tallet. Plata Alfabeto har fått en særdeles positiv mottagelse av presse og publikum. På grunn av at notasjonssystemet alfabeto var et enkelt system, som kanskje best kan sammenlignes med besifringssystemet som er mye i bruk i visebøker i dag, var det mye musikalsk informasjon som ikke ble nedtegnet.

For dagens musikere vil alfabetonotasjonen antagelig framstå som underbeskrivende. At dette byr på praktiske og historiografiske problemer i forholdt rekonstruksjonen av det barokke uttrykket virker ganske åpenbart. Lislevand og ensemblet har benyttet flere tilnærminger for å møte denne utfordringen, men en av de viktigste er å improvisere, noe man vet at instrumentalister på 1600-tallet gjorde mye. Dette gjør at Alfabeto kan klinge annerledes og særegent i forhold til endre plateutgivelser med barokk instrumentalmusikk.

Da jeg hørte Alfabeto repertoaret på konserten og da jeg hørte paletutgivelsen første gang slo det meg som påfallende at enkelte partier klinger veldig kjent. Noen partier kan gi umiddelbare assosiasjoner til moderne popmusikk med gitarakkompagnement, men også til moderne jazz. Hvordan kan det ha seg at så gammel musikk til tider kan lyde så kjent og moderne?

- Litt er det nok din skyld som lytter og litt er det vår skyld. Jeg sier det for å innby meg selv til å utdype litt. For det vi forsøker å komme fram med det arbeidet vi holder på med har tross alt en ganske seriøs side av kildeforskning samt arbeid med stilistikk og kjennskap til de fleste aspektene ved den perioden enten det er kjennskap til instrumentene, repertoaret eller kildeskrifter som beskriver hvordan musikken sannsynligvis ble utført den gangen. I tillegg til det arbeider vi også med sekundærkilder, som er allmenn kjennskap til perioden. Dette er det første arbeidet vi gjør. Når dette er gjort blir det likevel stående igjen en del hull, og da er den en form for kreativitet vi tillater oss.

- La oss si det sånn at vi spiller ikke om igjen en av konsertene som en av komponistene eller musikerne har spilt den gangen, det ville være en fjollete museumsvirksomhet. Vi forsøker å spille den konserten som var dagen etter den siste, og den dagen kom dessverre 300 år etter. Derfor er det selvfølgelig at det er et slags hull i utviklingen, og da kan man forholde seg til det på forskjellige måter. En måte å forholde seg til det på er å si at vi ikke helt kan glemme visse elementer som vi er oppvokst med som musikere. Det hadde ikke vært noen mening i å ha skylapper og si at de elementene har vi ikke kjent til. Hvis man har identifisert seg med en del aspekter i andre stilarter må man akseptere det. Særlig når det er snakk om musikk hvor det er snakk om en form for kreativitet eller improvisasjon som var en så viktig del av denne musikken.

Andre del av dette intervjuet blir publisert på Ballade i morgen, torsdag. Her vil Rolf Lislevand blant annet fortelle om følgene av at folk ofte oppfatter barokkmusikk for ensidig, barokkens fellestrekk med rytmisk musikk, og hvordan det har vært å jobbe med musikere som har jazz-og folkemusikkbakgrunn.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no