Seks dager med filmkoreografiske juveler
Dans for kamera går i år av stabelen for åttende gang, med start søndag. Ballade har snakket med en febersyk, men brennende entusiastisk programansvarlig Magne Antonsen. Han blir mildt fortvilet når vi ber ham trekke frem noen høydepunkter. - Jeg skulle gjerne trukket frem alle, sier Antonsen. - Men hvis jeg må, så blir det to estetisk diametralt motsatte filmer, Édouard Locks virtuose "Amelia", hvor både de mannlige og de kvinnelige danserne er kledd i mørke Armani-dresser og tåspissko, mot Meg Stuarts helt nye film som utforsker dagligdagse bevegelser i offentlige rom, sier han. - I tillegg har vi en ren musikkfilm, med musikken til Ultimas festivalkomponist Louis Andriessen.
Av Hild Borchgrevink
Dansefilmfestivalen Dans for kamera er et samarbeid mellom Ultima, Senter for Dansekunst, Cinemateket og Norsk filminstitutt. I løpet av seks tettpakkede dager på Filmens hus viser den koreografier spesielt laget for kamera. Magne Antonsen har vært primus motor og ansvarlig for programmet i alle årene festivalen har eksistert. Det er et stort miljø for dansefilm i utlandet, men genren er mindre kjent her hjemme. Likevel begynner det å røre på seg. For halvannet år siden arrangerte Antonsen et større nordisk seminar på Lillehammer. Det siste året har han reist verden rundt med ti filmer av nordiske koreografer og filmskapere som kom ut av en konkurranse på dette seminaret.
- Nesten alle filmene i Dans for kameras program vises for første gang i Norden, forteller Antonsen. – De to filmene jeg nevnte, befinner seg i hver sin ende av spekteret av hva dansefilmer kan være.
Armani-eleganse
Åpningsfilmen, Édouard Locks ”Amelia”, er ifølge Antonsen en usedvanlig vakker koreografi.
- Det spesielle med den er at den er uten noen fortellende dimensjon i tradisjonell forstand, sier Antonsen. – Det er ren dans, på dansens premisser.
"Amelia” oser i følge omtalen av androgynitet og sensualisme bokstavelig talt satt på (tå)spissen. Både de mannlige og de kvinnelige danserne er kledd i mørke Armani-dresser og tåspissko. Filmen bygger på forestillingen av samme navn, men koreografen har gjort en del endringer i filmversjonen. Blant annet er det bygget et eget studio til filmen, et rom som har form som en rund kule.
-Dette konstruerte rommet skaper helt spesielle perspektiveffekter, sier Antonsen. – Det gir en følelse av at kameraet svever. Kameraets bevegelser er koreografert like mye som dansernes.
Koreograf Édouard Lock samarbeidet tett med folk som David Bowie, Iggy Pop og Frank Zappa. På 80-tallet ble han kjent for en elegant, virtuos koreografi hvor danserne oppholdt seg mer i luften enn på gulvet. – Nå har Lock imidlertid beveget seg vekk fra dette, sier Magne Antonsen. – Nå blander han elementer fra klassisk ballett og samtidsdans, fortsatt med et svært elegant fortegn.
Inspirert Meg Stuart
Men årets Dans for kamera inneholder også en film som Magne Antonsen kaller for ”Amelia”s diametrale motsetning. Meg Stuarts koreografi ”Somewhere inbetween” er den første hun har gjort i filmmediet. Den er også rykende fersk, den har kun vært vist ett sted i Europa før Oslo, på Locarno-festivalen i Italia. Musikken er ved ingen ringere enn improvisasjonsgeneral Derek Bailey, som blant annet har jobbet med musikerne bak Sofa Records i Norge.
Filmen tar utgangspunkt i koreografen selv, som på en fascinerende måte undersøker individets bevegelser i hverdagslige situasjoner i både offentlige rom som Palais de Tokyo i Paris og Schiffbau i Zürich, eller i det private rom, som hennes egen leilighet i Brussel.
- ”Somewhere inbetween” har også en hyggelig historie, sier Antonsen. – For halvannet år siden laget vi et prosjekt som het Moving North. Det var et samarbeid mellom filmmiljøer og koreografimiljøer i alle de nordiske landene. Vi arrangerte blant annet et større seminar på Lillehammer, samt en konkurranse hvor vi inviterte regissører og koreografer til å lage fem minutters forslag til filmkoreografier. Disse snuttene ble så vurdert av en jury, og vinnerforslagene ble utviklet til ferdige dansefilmer. Meg Stuart satt i denne juryen, og etter dette arbeidet ble hun så inspirert at hun laget sin første dansefilm!
- I motsetning til Édouard Locks rene, estetiserte koreografi i ”Amelia”, har Meg Stuart jobbet med dagliglivets bevegelser, forteller Antonsen. – For eksempel arbeider hun mye med hvordan vi beveger oss i det offentlige rom, kontra private rom. Hun har brukt dansere som hun har jobbet med på scenen tidligere, men de er filmet i helt dagligdagse situasjoner, både ute og inne.
Dokumentar om festivalkomponist
Dans for kamera har også en ren musikkfilm på programmet. Ultima har valgt Louis Andriessen som festivalkomponist. Den nederlandske komponisten er blant annet kjent for samarbeid med Peter Greenaway og Hal Hartley. Han komponerte også filmmusikken til The Alien (1980). I forbindelse med at han nå kommer til Oslo, vises dokumentaren ”The Road”. Det er en film om å skape musikk, inspirert av Tao-Te Ching, kulturforskjeller og ritualer.
Stravinsky-koreograf
Magne Antonsen har også hentet inn Paul Cox’ film ”Vaslav Nijinskys dagbøker”. Vaslav Nijinsky var kanskje det forrige århundrets største mannlige danser. Han fikk sjansen hos Diaghilev i Ballet Russe i Paris og ble berømt allerede med koreografien til ”En fauns ettermiddag” (1912). Han stod også bak koreografien Stravinskys ”Vårofferet”. Han brukte et helt nytt bevegelsesmønster og hans sensuelle og dristige temaer både provoserte og fascinerte publikum. På høyden av hans karriere ble han erklært sinnsyk, hans siste dans ble framført på et sanatorium i Sveits.
Filmen er basert på dagbøkene ”Cahiers”, som Nijinsky skrev i 1919 under en ekstremt traumatisk periode i hans liv. Den portretterer Nijinsky fra en subjektiv vinkel og reflekterer øyeblikk i hans liv gjennom noen av de kjente figurene han selv danset – Petrusjka, Faunen, Den Blå Guden med flere.
Magne Antonsen har tilbragt store deler av det siste året på reise med de ti nordiske filmene som ble resultatet av Moving North-konkurransen. – Interessen har vært veldig stor, sier han. – Filmene har blitt vist på rundt 40 festivaler internasjonalt. NRK skal vise dem enten til høsten eller til neste vår, og Norsk filminstitutt utgir dem på DVD nå til jul. Det er flott at de nå blir tilgjengelige på denne måten, for jeg får daglig spørsmål fra utdanningsinstitusjoner som ønsker å vise dem.
Men først er det altså klart for Dans for kamera førstkommende søndag, seks dager med koreografiske filmperler som aldri har vært vist i Norge. Det fullstendige programmet finner du på http://www.dansforkamera.no.
