Via Kabul: Med Mozart på Silkeveien
- Erkjennelsen av musikkens muligheter til påvirke sinnet, til å skape indre og ytre fred, er et hovedområde i den arabiske musikkfilosofi, skriver professor Kjell Skyllstad i dette essayet. Konserten "Via Kabul" under Ultimafestivalen presenterer musikktradisjonene langs Silkeveien. Skyllstad trekker linjer fra dette prosjektet tilbake til middelalderens langt fremskredne arabiske musikkforskning. "Når Ultimafestivalen iår har valgt å fokusere på Silkeveiprosjektet og Via Kabul og slik formidle et levende inntrykk av Sentral-Asias musikktradisjoner, er det med hele denne historiske bakgrunn som resonansbunn," skriver han.
Av Kjell Skyllstad, professor, Institutt for musikk og teater, UiO
Jeg hadde beundret de skytiske gullskatter i hvelvet på Nasjonalmuseet i Tblisi og sittet på kirkebakken i Georgias gamle hovedstad Muxeta og hørt en hel familie, gammel som ung, bryte ut i georgisk tradisjonell polyfon sang der de nøt våren og sol skinnet sammen rundt piknikkurvene. Jeg hadde hørt en duduk-spiller slynge ut sine klagende girlandere og endelig kunnet ta i øyensyn de middelalderske musikkhåndskrifter med den gåtefulle khazer-notasjon i Nasjonalbiblioteket i Jerevan. Jeg hadde opplevet kirkesangen i Etschmiadzin-katedralen fra sideskipet, hvor jeg samtidig kunne beundre legionæren Longhinus lanse og minnes Bibelens pasjonsberetninger i Det nye testamentet. Og samtidig betrakte en forkullet bit av Noas ark og tenke på at nettopp her ved foten av Araratfjellet kunne den berømte sjøulk ha pustet ut etter ferden og plantet sin berømmelige vingård.
Alt mens en guide kunne opplyse om at Katharina av Russland hadde forlangt utlevert det gammeltestamentlige klenodium, hvorpå de oppfinnsomme armenerne simpelthen skar ut en liten bit og sendte den til Moskva. Jeg hadde lyttet til de utrolige mugam-musikerne i Karavan- seraillet i Baku og sett zoroasterdyrkernes ildtempel bygget over gassen som strømmer ut av Aserbajdsjans ressursrike undergrunn.
Nå var jeg på vei mot Usbekistan og Kirgisistan for å avslutte min ferd på Silkeveien til fots opp mot Tien Shan-kjeden på grensen til Kina. Temmelig ør etter en lang og strevsom flytur satt jeg nå på en temmelig grå hotellbar i Samarkand. Det vil si gråheten gjaldt bare interiøret, for ut av det sprukne høyttaleranlegget tonet den vidunderligste musikk. ”Ja, her har dere virkelig musikktradisjoner”, forsøkte jeg meg. Bartenderen bare smilte av min kulturelle uvitenhet. ”Nei, jeg spiller bare tadsjik-musikk” var svaret. Så fikk jeg den første belæring i forskjellen på den usbekisk-tyrkisk-dominerte og tadsjikistansk-persisk- dominerte kulturtradisjon.
I håp om å få dette nærmere belyst spurte jeg om han kanskje tilfeldigvis kjente til en musikksakkyndig som kunne informere meg om de arabiske tradisjoner: Navnet kom lynraskt: Abu Ali Ibn Sina. Det var bare etter flere forgjeves forsøk på å kontakte denne min ukjente kollega via telefonbok etc, at sannheten gikk opp for meg – Abu Ali Ibn Abdullah Ibn Sina var jo ingen annen enn Shakespeares Avicenna, Silkeveiens store filosof, lege, psykiater og musikkforsker, født i Bukhara i 980.
Tilfellet ville at Bukhara sammen med hovedstaden Tasjkent og Shakrizabs, grensebyen mot Iran stod på planen for mitt opphold i Usbekistan nøyaktig 1000 år etter denne begivenhet. Det var bare å forsøke og få med meg noen fakta som i en nødsituasjon kunne skjule min grenseløse uvitenhet:
1. At Ibn Sina var den første som foretok den definisjon av musikalsk lyd og klassifisering av musikkinstrumenter vi bruker idag. Ibn Sina beskrev emner som idag klassifiseres som musikkpsykologi, akustikk, musikkfysiologi, rytmelære og melodidannelse – m.a.o den ”moderne” musikkvitenskap.
2. At Ibn Sina var forfatter av en av middelalderens mest anerkjente bøker om medisin, den store Al-Kanun fial-Tibb som ble brukt som lærebok ved det berømte medisinske fakultet i Montpellier helt frem til 1650, og at Ibn Sina som berømt lege ikke minst var en av den arabiske verdens pionerer innen musikkterapien. Hvis en melodi ble spilt utfra sine rette egenskaper, på døgnets riktige tider og i samsvar med sykdommens natur, ville den berolige pasienten og lindre smertene. Dette førte til musikkterapeutisk praksis ved tidens sykehus. Nettopp her er vi ved et hovedområde i den arabiske musikkfilosofi – erkjennelsen av musikkens muligheter til påvirke sinnet, til å skape indre og ytre fred.
Her kommer også de byene vi idag møter i nyhetene inn i bildet: for eksempel Bagdad og Khufa. Allerede 200 år før Ibn Sina hadde en av Bagdads store sønner Al Kindi, introdusert sin musikkterapeutiske grunnbok Kitab Al-Siysa, hvor han viser hvordan mentale forstyrrelser kan helbredes ved musikk. Og det var i Bagdad den arabiske suiteform, nouba, ble fastlagt, en form som få år senere (822 e. Kr.) skulle bli overført til Europa av Bagdadmusikeren Ziryab ved grunnleggelsen av musikkskolen i Cordoba. I denne formen møter vi en musikkterapeutisk grunnmodell hvor musikken, sammensmeltet med poesi, utløser en prosess henimot oppløsning av spenninger og aggressive tendenser. Etter modell av persisk teppekunst føres man i musikken gjennom den instrumentale ”mur” inn til poesiens hage for så å akkompagneres instrumentalt ut på den andre siden, fornyet i sjel og sinn. Arabisk litteratur er full av beskrivelser av denne paradisiske have med livets tre, Tuba eller Sidra plassert i sentrum ved siden av den hellige elv med livets rene vann. Mystikeren Abu Bayed av Bistam kaller hagen Evighetens marker hvor man finner Enhetens tre. Og den store persiske dikter Hafez tegner dette bildet: På Sidras hellige grener/Høyt oppe på de himmelske enger/Bortenfor jordisk begjær/Har min sjelefugl bygget et varmt rede
I boken The future of Muslim Civilization peker Ziauddin Sardar på hvordan moderne dybdepsykologi viser at alle mennesker søker å realisere sine lengsler gjennom ubevisste projeksjoner og bilder. Han peker spesielt på at bilder av paradis finnes i alle kulturer. I arabiske kulturer finnes disse lengsler etter helhet formidlet gjennom bilder av den paradisiske hage – i poesi, miniatyrkunst og musikk. Livets tre gjen speiler lengselen etter et sentrum i til værelsen. Sardar knytter dette også til en økologisk visjon om samspill med naturen og samspill mellom menneskene.
Henrik Wergeland forener disse aspekter i sitt berømte og fremdeles meget aktuelle dikt der han beskriver møtet i ørkenen mellom en mullah, en rabbiner og en prest. Solen står opp og hver ivrer etter å møte den nye dag med en bønn. Men siden de har forskjellig tro, er den ene redd for å støte den andre. Plutselig overveldes de av et mangestemmige fuglekor fra tretoppen over dem. Dette gir dem mot til å slutte seg til koret i lovprisning av sin skaper.
Idag blir man som reisende på Silkeveien minnet om truslene mot dette samspillet. Kan de poetiske og musikalske paradisvisjoner også mobilisere til innsats mot det økologiske og sosiale sammenbrudd? Jeg kom ihu at jeg for noen år siden fikk anledning til å introdusere en ny opera for det norske radiopublikum. I Hans Magnus Enzenberger og Hans Werner Henzes ”En Verdens Undergang” er skueplassen en kongress på en idyllisk arkadisk øy hvor verdens kultur- og kunstelite er samlet for å diskutere de siste oppdagelser. Musikkforskerne jubler over å ha oppdaget to nye fløytesonater fra barokken som får sin premiere i de klassiske haller. Midt under en adagiosats begynner vannet umerkelig å stige, for til slutt å begrave hele kongressen, inklusive forskere, kunstnere og for den saks skyld sonater, som dessverre i ettertid viste seg å være forfalskninger.
Mozart gir i Tryllefløyten et bilde på musikerens rolle i gjenopprettingen av samspillet med naturen og samspillet mellom mennesker. Han lar et arabisk gisseldrama få en lykkelig utgang ved hjelp av Papagenos klokkespill. Egentlig spiller han et cistrum, kjent i Egypt og hele den antikke verden. Jeg fant da også flere antikke eksemplarer på et museum i Indonesia (ifølge sceneanvisningene Taminos hjemland). Mono statos (han som står alene) angir også grunner for sin aggresjon; Diskrimineringen og utstøtelsen fra samfunnet. Eller som han begrunner det i en arie: ”Weill ein Schwarzer hässlich ist”. Like før har Tamino ved hjelp av sin fløyte, eller nay for å bruke hans hjemlands betegnelse, kunnet pasifisere dyreverdenen – en økologisk visjon om den gjenskapte balanse. Man kommer ihu at Mozart var en kjenner av persisk filosofi. Det sies at han utkledd som Zoroaster/Sarastro gikk rundt under Wienerkarnevalet og delte ut persiske filosofiske skrifter. Med Mozarts bilder i friskt minne kan man spørre hvilken rolle musikken kan spille for å gjenopprette den sivilisasjonsdialogen som FN har viet vårt tiår til. Vi kjenner til hvordan Mozart i det verk han skrev til hundreårsminnet for avslutningen av tyrkernes beleiring av Wien – Bortførelsen fra Seraillet – lar Selim Bassa stå som den virkelige helt og representant for de humanistiske idealer. Mozarts budskap innebærer også dette: Kunsten og musikken kan spille en viktig rolle i kampen mot terror og aggressiv fundamentalisme der hvor andre løsninger slår feil.
I middel alderens Bagdad stod kampen mellom et kunstfiendtlig fundamentalistisk presteskap og progressive musikkvitere som forsøkte å slå bro til den greske tankeverden og finne beviser for at musikken var Allahs skaper verk. Hans Høyhet Aga Khan begrunner da også sitt Silk Road Project med behovet for kulturell brobygging; ”Music can be an important component of identity, but it is also an important mean of arriving at cultural pluralism, by which I mean tolerance, openness and understanding towards other people’s cultures, social structures and faiths.”
Smithsonian Folklife Festival presenterte sin lansering av Silkevei-ensemblet under mottoet ”Connecting Cultures, Creating Trust”. Nøkkelspørsmålet blir imidlertid: Hvordan kan musikken på Silkeveien møte disse behov og svare på denne utfordring? Jeg tror vi må søke etter svaret i den intime ensemblekunstens egenart og ganske spesielt i mulighetene som ligger i improvisasjon i en tid som krever innovative løsninger på de problemer vi står overfor. Gjennom det fruktbare vekselspill mellom fastlagt tradisjonsmateriale og de individuelle kreative innspill skapes det modeller for samfunnets og den enkeltes holdningsmønstre. De aksellererende globaliseringsprosesser krever nye løsninger i spennet mellom bevaring og fornyelse. Musikken setter spørsmålstegn ved det sikre, ved formler som garanterte suksess i fortiden. Improvisasjonen fordrer at musikeren skaper noe nytt, finner alternative løsninger. Og dette skjer i en vedvarende dialog mellom ensemblets medlemmer.
Ensemblespillet blir slik et laboratorium for demokratisk samhandling hvor deltagerne vet at hver enkelts innsats er bestemmende for helheten. Hver musiker gir innspill til verdivalg og kollektive problemløsninger som igjen overføres til lytteren i den musikalske kommunikasjonsprosess. I dette samspill utvikles det man kan kalle empatisk kompetanse, en åpenhet og toleranse både mellom musikerne og mellom musikere og publikum. For det annet: Bagdad ble grunnlagt i 762 som sentrum i et enormt rike og som kulturell møteplass mellom øst og vest. Det var her antikkens hovedverker ble oversatt til arabisk og derved reddet, ikke bare for den arabiske verden, men for vestlig kultur. Det var her, ved akademiet Bait Al-Hikma, at musikkvitenskapen som en del av kvadrivium – i antikkens undervisning, betegnelsen for de såkalte frie kunster; aritmetikk, geometri, musikk og astronomi – ble utviklet med gresk musikkteori som forbilde. Fem hundre år senere (år 1258) kom katastrofen da Djengis Khans armeer inntok og plyndret Bagdad. 24 25 Hele biblioteker og kunstsamlinger ble brent og kastet i Tigris. Det sies at elven rant svart i flere uker da alle de håndskrevne manuskriptene gikk i oppløsning i vannet. De opprivende bilder fra krigens Bagdad vekker idag denne historien til live.
Når Ultimafestivalen iår har valgt å fokusere på Silkeveiprosjektet og programmet Via Kabul og slik formidle et levende inntrykk av Sentral-Asias musikk tradisjoner, er det med hele denne historiske bakgrunn som resonansbunn. Det norske initiativet til å erstatte de tapte instrumenter ved Bagdads tradisjonsrike musikkhøyskole burde i denne sammenheng påkalle fornyet støtte. Men Silkeveiprosjektet burde også kunne mobilisere kulturlivet til et enda større løft: Ved forenet innsats ville Bagdad (Fredens by) ved 750 årsmarkeringen for katastrofen kunne gjenoppstå som Silkeveiens sentrale kulturelle møtested.
Kjell Skyllstad er professor emeritus ved Institutt for musikk og teater, Universitetet i Oslo. Han har i en årrekke arbeidet med tradisjonsmusikkhistorie, etnomusikk, samtidsmusikk og musikkpsykologi, både som forsker og administrator. Ved siden av sitt arbeid ved Universitetet har han også arbeidet i Rikskonsertene. Skyllstad er en av landets fremste eksperter på østlige musikktradisjoner og har et omfattende internasjonalt kontaktnett av musikere og musikkforskere innen dette feltet.
Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok for 2004, som Ballade vil bringe en serie artikler fra den nærmeste tiden. Årets UIltimafestival tar til søndag 3. oktober, og avsluttes med den store konserten "Via Kabul" i Oslo Konserthus søndag 17. oktober. For nærmere informasjon anbefaler vi et besøk til www.ultima.no. I morgen og fredag bringer vi de to neste artiklene i dette fokuset på sentral-asiatisk musikk, ført i pennen av Tellef Øgrim og Leif Gjerstad.
