Ultima: Magne Hegdal - den tilfeldige purist
I møtet med Hegdal skjønner man umiddelbart at han er en type som tør det meste. Han er i besittelse av en energi, en slags ydmyk, vennlig intensitet fulgt av en latter som liksom skal myke opp den sterke viljen bak ordene. Vi skal snakke om "Herbarium II" som skal uroppføres i sin helhet under Ultimafestivalen. Hegdal snakker oppglødd om tilfeldighetsteknikkene. Han viser kladdebøker med figurer som minner om kryssord hvor han har utviklet et system, en mal som danner bakgrunnen for verket. - Mitt anliggende er en kolossal fascinasjon over det tilfeldige. Stjernehimmelen er jo det vakreste tilfeldighetsstykke! Det prinsipielt uforutsigbare synes jeg er grenseløst fascinerende, sier Magne Hegdal i dette møtet med pianist og Ultima-aspirant Ellen Ugelvik.
Av Ellen Ugelvik
Lørdag formiddag på naturhistorisk museum i Bergen for lenge siden. Små ryggsekker med skisseblokk og blyant, matpakke og kanskje en Solo. De mørke gangene i 2. etasje der dyrene rolig følger våre bevegelser mens vi med vante skritt finner frem. Jerven med den lurvete pelsen, blåhval, moskusokse. Videre opp trappen under hjortehodene og forbi skjelettene til insektene og slangene. I 1. etasje bor pressede blomster og frø på sprit. Latinske navn skrevet sirlig ned på blokken – en tung ro mellom glassmontrene.
Ved flygelet med partituret til Herbarium II. Og mye er som dengang – det er ingenting som umiddelbart springer mot en fra papiret. Side på side med tradisjonelle notebilder, noen latinske titler her og der, ellers ingenting spektakulært – ingen utbrudd eller avtrykk av halsbrekkende passasjer. Og heller ingen henvisninger til tolkning eller karakter. Når man spiller er det en slags tidløshet over verket, note for note; forundring, interesse, konsentrasjon av materiale.
I 1917 skrev Rued Langgaard Insektarium – et rimelig sært verk. I 2003 skrev Magne Hegdal Herbarium II - 57 Pianoflowers. Hvem i all verden tør å skrive noe sånt i dag?
I møtet med Hegdal skjønner man umiddelbart at han er en type som tør det meste. Ikke at han trenger å vise det ved å kle seg utfordrende. Men han er i besittelse av en energi, en slags ydmyk, vennlig intensitet fulgt av en latter som liksom skal myke opp den sterke viljen bak ordene. Vi skal snakke om Herbarium II som skal uroppføres i sin helhet under Ultimafestivalen.
- Mitt anliggende er en kolossal fascinasjon over det tilfeldige. Hvert individ er et resultat av tilfeldigheter - hvilke celler som lager et individ er overlatt til vilkårligheten. Du er underlagt det hele tiden og møter det overalt, når du skal over en gate kommer det plutselig ti biler på rad - hver har gode grunner til å kjøre der akkurat da, men helheten er tilfeldig. Stjernehimmelen er jo det vakreste tilfeldighetsstykke! Det prinsipielt uforutsigbare synes jeg er grenseløst fascinerende. Når man gjør noe så enkelt som Herbarium, innbiller du deg at du nesten kan forutsi det, at det er en slags lovmessighet. Av og til kan det skapes forventninger og så - like ofte blir det fullstendig fjollete og dumt og brutt og akkurat det merkelige i disse kontrastene betar meg.
Hegdal snakker oppglødd om tilfeldighetsteknikkene. Han viser kladdebøker med figurer som minner om kryssord hvor han har utviklet et system, en mal som danner bakgrunnen for verket. Denne oppskriften gir visse rammer for tonehøyde og rytme og er et resultat av systematisk arbeid for å finne en struktur som gir verket sin spesielle karakter. Siden slipper Hegdal kontrollen. Mannen med terningene jukser aldri. Ingenting i Herbarium II er justert i ettertid.
– Det er paradoksalt. I denne situasjonen er jeg på en måte Gud Fader som virkelig fullstendig bestemmer grensene for det som skal skje og samtidig har jeg ingenting jeg skulle ha sagt; når det kommer en fiss så er den der.
Å fremføre Herbarium II krever mye av utøveren. Herbarium er en bok med 57 bilder som kan forbli døde, tørkede vekster. Herbarium I kom i 1974, men Hegdal ble aldri riktig fornøyd - i nesten 30 år lå stykket og verket i bakhodet. I 2003 hørte han Herbert Henck spille fra den reviderte utgaven.
- Da han begynte å spille fikk jeg svaret jeg egentlig hadde ventet på i 30 år; at tilfeldighetsprosesser kan fungere som kunstnerisk uttrykk. Hvis kunst er kommunikasjon – da er det han som gjør det til kunst. Jeg var ikke opptatt av det. Jeg var opptatt av å legge frem ting og si: Se her, synes du også at det er fint? Jeg går ut ifra at Hencks arbeid med improvisasjon, det å være i nuet, det direkte uttrykket i stor grad slår tilbake på tolkningen av skrevet musikk. At det hjelper ham til nettopp å spille det som om stykket skulle ha oppstått i øyeblikket. Det er svimlende, helt utrolig hva han får til. Han er spesialist på innadvendte ting; å få det til å leve. De sære tingene er det ingen som kan gjøre som ham.
Hva kan man oppleve ved å lytte til Herbarium?
Hegdal vil helst snakke om hvor suveren Henck er istedet, men vi blir enige om at publikum kan forberede seg på at Herbarium II blir en helt spesiell lytteopplevelse hvor musikken er uten en karakteristisk stil, og at det ikke kreves musikalske eller tekniske forkunnskaper fra publikum. Det er ingenting å forstå, ingen gåter å løse. Det uforutsigbare er det sentrale. Verket fordrer kun åpenhet og evnen til å la seg forføre og overraske av det som skjer i øyeblikket.
-Jeg forholder meg til tilfeldighetsteknikken som til et naturfenomen. En slags objektivitet som kan gi en svært emosjonell opplevelse. Men ting i naturen sier jo ikke noe som jeg kan forstå, men du verden hva det kan bety likevel. Og – man kan dele det med andre. Jeg forstår ikke skillet mange har satt opp mellom kunst og natur; at kunst er bearbeidet og natur er ubearbeidet. For i denne teknikken jeg har brukt ligger det nettopp et ønske om å vise det ubearbeidede også; å presentere et spenn som omfatter den grå hverdagen og de rare lyspunktene.
-Hvis noen får følelsen av at dette har noe med livet å gjøre, er det nettopp det jeg er ute etter å oppnå. Dét er selve utgangspunktet for min fascinasjon over det tilfeldige; at det er noe helt grunnleggende i livet.
Magne Hegdal (f. 1944) begynte å lage musikk allerede som barn. Han debuterte som pianist i 1969, og hadde da praktisk talt komponert seg gjennom musikkhistorien parallelt med verkene han hadde innstudert for klaver. I 1972 tok han eksamen i komposisjon ved Norges musikkhøgskole.
Hegdals interesse for tilfeldighetene i livet og i naturen preger de første 20 årene av hans karriere som komponist. I likhet med forgjengeren John Cage tok han avstand fra serialismen - han mente at rekkene/seriene ga interessante utslag som virket tilfeldige og naturlige, men at de strenge metodene ikke svarte til det klingende resultatet. Han begynte å lage aleatorisk musikk (alea er latinsk for terning).
Den aleatoriske musikken gjør ikke komponisten til en typisk skapende kunstner, eller den klingende musikken talende eller personlig. Hegdal ønsket et uttrykk som var uregjerlig og frodig som livet selv, og dette satte ham i en spesiell posisjon. Tilfeldighetsteknikken gjør komponisten, i likhet med lytterne, til mottaker av musikken. Hegdal skapte strukturen bak verkene, og lot deretter terningene bestemme utfallet.
Mot slutten av 80-tallet skiftet Hegdal spor. Den nye musikken hans er komponert; med et mer direkte uttrykk – han utarbeider hele sitt musikalske materiale, skriver ut melodier og skaper former. Musikken utstråler en uvanlig oppfinnsomhet og energi. Friheten han tilegnet seg via tilfeldighetsteknikken bruker han nå kompositorisk og dette gir musikken et befriende preg av lekenhet og spontanitet.
Hegdal er en høyt respektert komponist. Han har mottatt en rekke utmerkelser som bl.a. Lindemanprisen og Årets verk fra Norsk Komponistforening for Morgensolens sange, Konsert, For 2 nr. 3 og Grande symphonie de salon. Hans verkliste inneholder flest verker for hans eget instrument, klaveret, som for eksempel Annotations og det helt nye verket Herbarium II. Hegdal har også verker for kammerensemble og orkester som Form for string orchestra og For orkester.
Hegdal har vært lærer ved Norges musikkhøgskole og musikkritiker i Dagbladet.
Hegdals "Herbarium II" får sin verdenspremiere på Norges Musikkhøgskole, torsdag 14. oktober, klokken 19, med Herbert Klenck ved klaveret. Dette intervjuet er hentet fra Ultimas programbok for 2004. Årets UIltimafestival tar til søndag 3. oktober, og avsluttes med den store konserten "Via Kabul" i Oslo Konserthus søndag 17. oktober. For nærmere informasjon anbefaler vi et besøk til www.ultima.no.
