Ultima: It ain't over till the fat lady sings
I dag er det Norgespremiere på Tom Johnsons opera "The Four Note Opera" på Kunsthøgskolen i Oslo. Samtidig spiles "Frøken Julie" av Antonio Bibalo videre frem til tirsdag, mens "Miss D" av Peter Maxwell Davies settes opp lørdag 16. oktober. I morgen er det dessuten premiere på "Masinandraina" av Nils Henrik Aasheim og Sverre Waage, som er et musikkteaterstykke basert på Fartein Valens oppvekst i Madagaskar. Ballade ser her nærmere på fire av Ultimas operaer og sceneproduksjoner.
Kan man lage opera i dag? Kan opera uttrykke en moderne, omskiftelig virkelighet, våre historier, våre drømmer? Eller er opera uløselig knyttet til ariens og den fete damens utrettelige gjentakelser av den ene store følelsen? Under Ultimafestivalen kan du undersøke selv. Fire forestillinger, tre fra 1970-tallet og en fra 2002 bruker operaen på hver sin måte. Uvisst av hvilken grunn er damen ofte tilstede fremdeles, men hun har fått et mer komplisert følelsesliv som ikke alltid får plass mellom to repetisjonstegn. Det gjelder nok ganske sikkert også Fartein Valen, hvis liv og kunst danner utgangspunktet for teaterstykket ”Masinandraina – Solens Øye”, med premiere på Det Norske Teatret tirsdag 12. oktober.
"Frøken Julie" av Antonio Bibalo
Antonio Bibalo har tatt for seg August Strindbergs Frøken Julie. Julie er datter av en feig svensk adelsmann og hans hardkokte mannehater av en kone. Julies mor har innprentet datteren sin at kvinnen er mannen overlegen og at menn skal foraktes. Julie trekkes mellom morens formaninger og sine egne lengsler og erfaringer. For tjeneren Jean er Julie et symbol på alt han ønsker seg, men ikke har. Han håper at ved å forføre henne vil han kunne klatre på den sosiale rangstigen. Langsomt forstår Julie at Jean er mer opptatt av hennes posisjon enn av hennes person, og konfliktene driver henne til selvmord. Bibalo har gitt Frøken Julie et musikalsk uttrykk som er samtidens, men som likevel ikke står i veien for Strindbergs historie. Frøken Julie ble en suksess både i og utenfor Norge da den hadde premiere i 1976. (Operaen spilles 7., 8., 9., 10., 12. og 14. oktober på Kunsthøgskolen.)
"The Four Note Opera" av Tom Johnson
I Tom Johnsons "The Four Note Opera" får damene selskap av to menn og av en fascinerende lek med fortellingen. Vanligvis vet ikke rollefigurer at de bare eksisterer på en scene. De er lydige mot forfatteren og innordner seg i den verden han skaper. Luigi Pirandellos karakterer i skuespillet Seks personer søker en forfatter er derimot klare over at de bare eksisterer i noen timer. De vet at det er en forfatter som har skapt dem og et publikum som ser dem. De forstår også at denne forfatteren ikke har skrevet historiene deres ferdig. De seks trenger seg inn på scenen i et annet teaterstykke og insisterer på å få avsluttet historiene sine. Tom Johnson skrev The Four Note Opera i 1972 inspirert av Pirandellos seks personer. “Pirandellos mesterverk er ikke den typen teater som prøver å få deg til å tro på noe som ikke er virkelig. Det er en form for teater som du er nødt til å tro på, fordi alt som skjer er sant,” sier Tom Johnson. Fem elever ved Statens Operahøgskole og pianist Jan Bjørnar Sture gir oss "The Four Note Opera". Av de fire operaene Ultima setter opp i år, er denne kanskje den mest radikale, fordi den våger å vise frem og utfordre kjærlighetsforholdet mellom operaen og fortellingen. (Operaen spilles 11., 12. og 13. oktober på Kunsthøgskolen)
”Masinandraina – Solens Øye” av Sverre Waage
Fra Madagaskar medvirker lederen av world music-bandet Tarika, Hanitra Rasoanaivo, som er med som skuespiller og sanger. Rajery, ”prinsen av nasjonalinstrumentet Valiha”, og Gaby Saranouffi, danser, koreograf og leder av Compagnie Vahinala, er med som danser. Fra Norge medvirker musikeren og skuespiller Jan Ingvar Toft, danseren Cecilie Lindeman Steen, musikeren Florian Kellerhals fra Stavanger Symfoniorkester og musiker/komponist Nils Henrik Asheim. ”Maisinandraina – Solens Øye” spilles i Haugesund, Stavanger og ULTIMA/Oslo Contemporary Music Festival høsten 2004, før den turnerer nasjonalt og internasjonalt i 2005. Regi og manus er ved Sverre Waage, mens Siri Aavitsland er produsent. (Stykket spilles 12., 13., 14., 15. og 16. oktober på Det Norske Teatret.)
"Miss D" av Peter Maxwell Davies (originaltittel Miss Donnithornes Maggot, 1974)
"Miss D" er komponist Peter Maxwell Davies’ og librettist Randolph Stows versjon av Miss Donnithornes ulykkelige skjebne. Frøkenen var australsk, og etter alt å dømme ett av forbildene for Charles Dickens’ Miss Havisham i Great Expectations. Kledd i hvitt og med bryllups gjestene ventende omkring seg må hun se i øynene at hennes tilkommende har stukket av fra vielsen. Hun ser ham aldri igjen. Miss Donni thorne lukker seg inne i det store huset sitt. Bryllupsfrokosten blir stående på spise bordet. Hun viser seg aldri utendørs og snakker bare med folk gjennom dørsprekken. Det fortelles at hun fortsatt hadde brudekjolen på seg da hun døde i 1886. Da hun ble båret over dørstokken for å bli begravet, var det Miss Donnithornes første tur utenfor huset på tretti år. Peter Maxwell Davies er en av Storbritannias mest anerkjente samtidskomponister. Han var også festival komponist under årets Oslo Kammermusikkfestival, der hans opera The Martyrdom of St. Magnus ble ufremført. Mezzosopran Hege Høisæter er Den norske Operas og Ultimas Miss D. (Operaen spilles lørdag 16. oktober på Parkteatret)
Artikkelen er hentet fra Ultimas programbok for 2004, som Ballade vil bringe en serie artikler fra den nærmeste tiden. Årets UIltimafestival tar til søndag 3. oktober, og avsluttes med den store konserten "Via Kabul" i Oslo Konserthus søndag 17. oktober. For nærmere informasjon anbefaler vi et besøk til www.ultima.no.
