"Siste sang" - et turnéskuespill fra sentral-Europa

I denne tredje bolken av Schtimms turnédagbok, har Ballade gleden av å presentere en flunkende ny tilvekst til en ellers lite utbredt litterær genre - turnéskuespill fra sentral-Europa. "Siste sang" er delt opp i seks scener, og foregår på Ungdomsherberget, i Parken, i En Erotisk Butikk, under Lydsjekken, Backstage og i løpet av selve Konserten, hvorpå dramaet til sist forløses i en hjertevarm Epilog.

Schtimm spiller kort (Zürich, 2004)

Av Schtimm, et-eller-annet-sted i hjertet av... Zürich, denne gang


Scene 1: På ungdomsherberget

Klokken er ca 0830, og to menn sitter inne på et rom med 8 senger. Stedet er et ungdomsherberge i en middels stor europeisk by. Den ene av mennene, Konrad, har langt mørkt hår og helskjegg. Han beveger seg med rolige bevegelser og har et behersket oppsyn. Den andre, Eckhard, har ikke hår på hodet, er ubarbert og ser sjuskete ut. I bakgrunnen høres lyden av ungdommer i 14-16 års alderen som springer rundt og roper høylytt.

Eckhard: Hvor er de andre?
Konrad: Vites ikke. Kanskje de er nede og spiser frokost.
Eckhard: Ja, ja. Det er et jævla liv (tenner en sigarett og ser ned i gulvet). Du…
Konrad: Ja?
Eckhardt: Kan du holde på en hemmelighet?
Konrad: Jeg er tross alt broren din – meg kan du fortelle alt.
Eckhardt: Det har seg slik at jeg…Altså. Jeg…
Konrad: Du vet at jeg ikke kan lese tanker.
Eckhardt: (blir usikker. Reiser seg fra sengen, og begynner å gå fram og tilbake i rommet)
Det jeg prøver å si er at det jeg gjorde i går, mens dere andre måtte ta oppvasken på den resturanten hvor vi ikke kunne betale for oss, er…
Konrad: Du prøver ikke å fortelle meg at du har kjøpt prostituerte?
Eckhardt: Nei, nei. Det er ikke slik det ligger an. Jeg har..
Konrad: Strippebar?
Eckhardt: Nei.
Konad: Dop?
Eckhardt: Nei, nei, nei. Jeg var på karaoke-bar.
Konrad: (Ser først ned, så mot den halvåpne døren. Så reiser han seg sakte og går og lukker døra. Så setter han seg på huk framfor Eckhardt) Det er ingen av de andre som har spurt hva du holdt på med i går?
Eckhardt: Nei…jeg tror ikke det. Eller…FAEN. Jeg vet ikke, alt er bare kaos. Jeg klarer ikke mer. Hvis dette kommer ut...
Konrad: (klør seg ettertenksomt i skjegget): Nå tar vi det litt piano her. Først må du fortelle meg alt, og da mener jeg ALT. (tar av seg den svarte hettegenseren i en hurtig bevegelse)
Eckhardt: Altså, jeg skulle bare ta en tur rundt hjørnet og ta meg et glass.
Konrad: Men?
Eckhardt: Det var bare ett åpent sted i nærheten, og… Faen jeg angrer.
Konrad: Ok. Rolig. Fra nå av bruker vi ikke den korrekte benevnelsen på K-stedet. De andre kan komme hvert øyeblikk, og snapper de opp den informasjonen lukter de kanskje lunta, og da er løpet kjørt.
Eckhardt: (tar til tårene,og legger seg i senga med ansiktet ned) Jeg visste det jo ikke før jeg var kommet godt inn i lokalet, og jeg sang bare en sang…
Konrad: (Går hurtig til døra, og sjekker om det er noen som lytter, før han låser den.) Så så, det kan jo hende selv den beste. Jeg husker en gang jeg forvillet meg inn på en pianobar i en liten landsby like utenfor Basel…
Eckhardt: Det gjør så vondt.
Konrad: Du må jobbe med meg hvis vi skal få kontroll over situasjonen.

Noen tar i døra, det blir stille i noen sekunder, så lyder en kraftig banking. Konrad åpner døren, og inn stiger en meget elegant ung dame. Hun, hvis navn er Barbara, er antrukket i en fotsid silkekjole med et sjal rundt skuldrene.

Barbara: Jaha? Vi er begynt å låse dører omkring her? Er det noen som prøver å skjule noe? Spennende.
Konrad: Kan du for guds skyld holde munnen din lukket.
Barbara: (ser bort på Eckhardt) Hva er det med han? Er han syk, eller har du gitt han en på nesen?
Konrad: Nei da han ville bare sove litt før vi dro.

Enda en mann entrer rommet. Han, Torstein, er en bredskuldret mann med et barskt utseende. En typisk råtass.

Torstein: Hva skjer her? Synes dere dette er det rette tidspunktet for å holde syklubb? Skulle ikke vi se til helvete å komme oss ut av denne barnehagen (hører hyl og latter fra ungpiker i gangen). Jeg tok tak i en av dem i sted, så det kommer vel noen for å irettesette meg snart
Konrad: Slapp av
Torstein: Jeg har ikke kommet hele den lange jævla veien for å vasse i småkids og skrål. Capice? Vi kan like gjerne dra tilbake til Hamburg med en gang. Der vet de hvordan ting skal gjøres.
Konrad: Du kan spare deg for den tonen. Det blir ikke noe bedre hvis du står der og bruker deg.
Barbara: Så så, gutter. Spar kreftene- de kommer godt med siden
Torstein: Eike og Patrick venter nede i bilen. Gir om.
Barbara: (Fyrer opp en sigarett med et langt ibenholts-munnstykke og setter seg på sengen nærmest vinduet, og ser drømmende ut.) Hvor skal vi egentlig i dag?
Torstein: Korttidshukommelse, ja
Barbara: Eller kanskje spørsmålet er… hvorfor skal vi i dag (så forlater hun rommet, tett etter en høyt sukkende Torstein)
Konrad: Ok. Vi må se å komme oss ut på veien. Dette klarer du, dette du klare.
Eckhard (ser opp og trekker pusten dypt et par ganger) Jeg har ikke fortalt deg alt. Det var to sanger, og den andre var…
Konrad: Da har vi, da har DU en utfordring.
Eckhardt: Men det var så hyggelig, og…
Konrad: Jeg skal se hva jeg kan gjøre. Lobbyen om 5 (forlater rommet).
Eckhardt: (reiser seg, men må støtte seg mot veggen for å unngå å falle)Aldri igjen. ALDRI!


Scene 2: I parken

Barbara og Eike sitter i en park. Solen skinner, og det høres fuglesang.

Barbara: Den lange kjøreturen var jammen noe. Det var sikkert 70 grader i bilen.
Eike: Visste du at Zürich er den byen i verden som har høyeste prosent av mennesker som er venstrehendte?
Barbara: Og så all den kjedelige køkjøringen. Jeg synes det var litt trykket stemning på turen hit. Det virker som Eckhard er i ferd med virkelig å miste grepet. Greit nok at det som skjedde på den dyrebutikken i Münster forrige gang vi var her nede var drøyt, men i dag har han vært helt ute.
Eike: Det må jeg si meg enig i. Men etter å ha lest i en fagbok for klinisk psykologi at det er en nær sammenheng mellom musikalitet og sinsnsykdom, synes jeg ikke noen ting er underlig lenger. Jeg la merke til at han gjorde mange rare ting. Blant annet avbrøt han seg selv i å nynne på den der…
Barbara: Han er litt kokko, ja.
Eike: Akkurat det å avbryte nynning har han ikke gjort siden vi spilte på Hamar for 3 år siden.
Barbara: Det må være ett eller annet som skjedde i går kveld som har gjort sterkt inntrykk på han. Det må vi finne ut av.
Eike: Fortrinnsvis før symptomene blir verre. De andre er vel ferdige med middag og det de skulle gjøre i byen. Skal vi promenere bort til spilleplassen? Det er vel lydsjekk om ikke så lenge.
Barbara: Fint det.


Scene 3: I en erotisk butikk

(Samtidig i en butikk for erotiske artikler i samme by står Patrick og Torstein og betrakter vareutvalget . Patrick er antrukket i trøya til Lokomotiv Moskva, og kjennetegnes ellers ved at han har en maskulin, dog ikke påtrengende, holdning )

Torstein: Dæven!
Patrick: Har sett dem bedre.
Torstein: Idiot. Du har ikke greie på hva som er et bra par.
Patrick: Ganske sprø butikk forresten, sjekk den sexy greia som ikke overlater noe til fantasien (Sjekker ut en minimal lærbekledning med mengder av strategiske åpninger)
Torstein: Speaking of sprø, hva faen er greia med Eckhard? Han virka helt ute på den plassen vi åt middag på før i dag.
Patrick: Ja den karaokeplassen? Skulle tro at han hadde angst for karaoke – han løp jo på do og ble der når han japaneren satte i gang. Konrad fikk han vel med seg etter at vi gikk.
Torstein: Jeg har aldri skjønt meg helt på den fyren, men det får faen meg være måte på.
Patric: Nei, vi må vel dra for å gjøre unna soundchecken.
Torstein: Ja, jeg er spent, det virker ikke som om ordet akustikk overhodet eksisterer i dette penge-landet…


Scene 4: Lydsjekken

Lydsjekken vises med karakterene i stilistisk pantomime. En gigantisk Big-Ben klokke snurrer fort i bakgrunnen. Lyset skifter mellom rødt, dus gult, sykelig blått før det toppes i et skarpt hvitt lys. Musikken er ”Walking on sunshine”- drithøyt. Eckhard er den eneste som har trege bevegelser. Det blir brått svart og helt stille.


Scene 5: Backstage

Alle de impliserte, med unntak av Eckhard og Konrad, sitter på et backstagerom. På bordet står frukt , sjokolade, chesterfield- sigaretter og en halv flaske chilensk rødvin.

Torstein: Er dere ferdig med å jåle dere til? Hvis vi skal komme oss til pay-tv på hotellet i anstendig tid, må vi sende dere opp på den der scenen like fort, eller fortere enn svint.
Eike: De fleste arbeidslivsundersøkelser viser at folk arbeider dårligere under mentalt og fysisk press.
Torstein: Idiot.
Patrick: Vi går ingen steder før Eckhard og Konrad er her. Enten er vi alle eller ingen.
Torstein: Bla bla bla.
Eike: Hør! (reiser seg). Alle har fått med seg at det er noe som ikke stemmer innad i prestasjonsgruppen (går rundt på golvet). Hvis vi er rasjonelle og leter etter et mønster i det siste døgns hendelser, kan vi også finne en løsning på problemet. Jeg har tenkt…
Barbara: Det er så rart at de har et platå i toalettskåla...
Patrick: Noe må definitivt gjøres, ja
Eike: Jeg tror jeg vet hvor hunden er begravd. Tenk dere om: Nynning, karaoke-bar, nevrotiske trekk.
Torstein: Eike er kanskje ikke så skrudd som jeg hadde trodd.

Døra går opp og Konrad kommer inn.

Konrad: Vi er klare om 5.

Konrad bøyer seg ned og hvisker noe til de andre. Alle ser på hverandre, og nikker.


Scene 6: Konserten

Patrick, Barbara, Konrad og Eckhard står på en scene. De har nettopp spilt alle sangene for kvelden, unntatt en. Torstein står bak miksebordet, og har som vanlig gjort en kanonbra jobb. Eike går rundt i lokalet, og er i ferd med å få bandets siste plate lisensiert til et Colombiansk plateselskap per telefon. Publikum er av den gode sorten, men det er nå helt tyst i lokalet i påvente av at Barbara går frem mot mikrofonen for å si noe.

Barbara: Dere har vært fantastiske og sånt. Nå går vi hjem, ta vel i mot The Rimballetts! Her kommer "The MORONtune".

Konrad går framover på scenen, og skrur opp volumet på Eko-gitaren han har hengende rundt halsen. Patrick begynner å slå trommestikkene sammen i ca 80 slag per minutt. Eckhard som har stått og sett ned under hele konserten smyger enda en valium i munnen og prøver fortvilt å manne seg opp. Og så… Konrad gjør plutselig noe helt uforventet; i stedet å spille åpningsriffet til "The MORONtune" drar han i gang riffet til "Walking on sunshine". Eckhardt setter nesten valiumen i halsen og stivner til. Han ser på de andre, de smiler lurt. Patrick klemmer godt rundt stikkene og slenger inn en pulserende rytme. Eckhardt får øye på Torstein ute i salen som gliser sitt sedvanlige sleske smil – dog med et snev mer varme. Torstein vrir tommelen opp, før han booster masternivået opp til 110db. I det samme vrir Konrad over fra walking on sunshine og legger seg hardt over i venstre fil med introen til MORONtune, med Patrick tett ved sin side. Det er som om Eckardt våkner til livet og vet nøyaktig hva han har å gjøre. Barbara løsner sitt oppsatte lange hår og lar det flagre. Publikumryster og runger av begeistring mens "MORONtune" kveiler seg rundt hver enkelt og napper dem febrilsk langt inni sjela.


Epilog:

Under turen hjem til hotellet ble det spøket og ledd om Eckhardts forvillelse inn på karaokebaren, og flere av de andre kunne erkjenne at de faktisk hadde sunget karaoke. Barbara hadde, overberuset på Pernaud på Finskebåten karret seg opp på podiet og klemt ut av seg både "It’s raining men" og "I’m so exited". Det var flere år siden, men det var første gang hun hadde sagt det til noen. Med en følelse av å ha kommet hverandre litt nærmere kjørte den glade gjengen videre inn i natta.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no