Schtimm over Europa: Om turnémager og forelskelser

Ballade presenterer her fjerde del av Schtimms turnédagbok, der de norske musikerne forflytter seg fra Sveits til det tidligere Øst-Tyskland, hvori opptatt beklagelser over det fysiske akrtivitetsnivået, samt de angstfremkallende bi-effekter ved å bruke brokker av norske Grand Prix-låter som passord for å komme seg inn på ubemannede herberger.

Schtimm: Frokost i det grønne

Av Schtimm, et-eller-annet-sted i hjertet av Tyskland (igjen)

Forbannet være de lange avstandene, og fy til alle de teite billistene som av en eller annen grunn måtte befinne seg på Autobahn for å lage kø og tull når vi skulle forflytte oss fra Zürich til Kassel. Da vi kom oss i vei i 7-tida om morgenen og fikk diskutert gårdagen, kom vi fram til alle hadde blitt litt forelsket i Zürich. Det var nok kombinasjonen av de gode og dyktige menneskene på Rote Fabrik, den store innsjøen midt i byen, de grønne åsene, og det sommerlige været. Også denne dagen spilte vi med The Ricochets, og de var like hyggelige i dag. Det virket som før nevnte orkester og undertegnende prestasjonsgruppe begge falt i god jord hos publikum.

En av de mest innarbeidede mytene når det gjelder turnering i Sentral-Europa, er at det bestandig er så korte avstander siden det er så stor folketetthet. Tja - akkurat det er ikke noe vi umiddelbart skriver under på. I dag tilbrakte vi om lag 8 timer og 57 mil på veien før vi kom fram til Kassel.

En ting vi har mast mye om før, er fraværet av hensyn til tekniske ridere og oppfølging av disse fra arrangørsiden. Dette har vi nærmest vært forskånet fra på denne runden. De har både mottatt ridere, og følger samvittighetsfullt også opp disse etter beste evne. Men som gode skandinaver er vi jo svært sjelden helt fornøyde, og når vi kommer til forhenværende Øst-Tyskland topper det seg ofte litt.

I går, for eksempel, ble vi møtt av tilsynelatende brukbart utstyr, men etter 3 timer var det fremdeles ting som ikke virket. Det gamle Øst-blokk-spøkelset hvilte tungt over klubben Schlagthof med elendig utbygd strømnett og generelt manglende oppgradering og service av det tekniske med påfølgende vakkel, during og bromming i lydanlegget. Men når man samtidig ser at de har leid inn feite effekt-rack og strutter av stolthet av å ha ting på stell, skal det mye til før man begynner å klage også. Selv om man har med seg et og annet i bilen som kunne gjort jobben bedre enn lokal produksjon, blir det til at man biter det i seg og forsøker å beholde roen. Vi tar det på kontoen for selvbeherskelse og spiller på lag - det har vist seg å holde så langt.

En helt annen del av turnèlivet er det fysiske aktivitetsnivået, eller mangelen på dette.

Man står opp (som regel alt for tidlig), rusler ned til frokostsalen og langer innpå med mat og kaffe nok til å bli menneske igjen og holde ut i hvert fall et par timer. Så setter man seg i bilen og rister av gårde i kanskje to timer før første fylle-diesel-vaske-ruter-tisse-pause. Her unner man seg gjerne noe godt til formiddagskaffen, og så kjøper man kanskje med seg litt chips og brus eller lignende.

Denne prosessen gjentas ofte minst en gang til i løpet av dagen, og kanskje flere, alt etter hvor lang dagens etappe er. Så er man fremme ved spillestedet, og der står det tørrmat og kaffe og venter på å bli konsumert av sultne landeveisfarende. Her kommer også dagens første fysiske utskeielse i form av innlasting av utstyr og opprigg. Dette varer kanskje 30 minutter, før roen senker seg igjen. Snart er lydsjekken over og det er tid for middag før man skal spille konsert. Konserten i seg selv er jo en påkjenning, om enn kanskje mer på det mentale plan.

Og etter konsert kommer dagens fysiske nr. 2; nedrigg, utlasting og pakking av bil; nye 30 minutter. Så er det bare å rusle bort på hotellet etter en kortere eller lengre seanse bestående av skåling og hoiing med lokalbefolkningen. Når man legger til velfylte kjøleskap backstage og at de generelt lager velsmakende mat i Prøyssen - som gjør det fristende å forsyne seg mer enn en gang - er det lett å utvikle det som gjerne går under betegnelsen turnémage, og deler av vårt lystige lag merker trykket i form av beltespenna som faretruende nærmer seg neste hakk.

Publikum i Kassel var noe av det mest takknemlige og lydhørte å spille gig for, og da de i tillegg ble med på allsang mot slutten, var kvelden i boks.

På veien til hotellet hadde Eike fått i oppgave å huske passordet for å komme inn på det ubemannede hotellet - "OLIVER". For å huske dette ble en unevnelig GrandPrix-låt med passordet som deler av tittelen nynnet gjentatte ganger. Dette førte jo selvsagt til uro og stor frustrasjon fra resterende i prestasjonsgruppa. Og vi gikk en mørk og angstfull natt i vente med en viss låt gnagende i underbevisstheten.

Schtimm er i ferd med å avslutte sin Sentraleuropa-turné denne helgen, og vil mandag 11. oktober feire sin tilbakekomst til norsk jord på Cafe Mono i Oslo.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no