Schtimm om snurredasser, veikromat og nytten av skoletysk
På dag 8 og 9 av Schtimms fantastiske ferd gjennom det tyske høy- og lavland, filosoferes det lett over emner som høyteknologiske autobahn-toaletter, reinsdyrs-imiterende hotellkokker og den praktiske nytten av å ha fulgt litt med i tysktimene på ungdomsskolen - samt de mange fordeler ved å ha med seg en lydmann kalt Torsk.
Av Schtimm, stadig vekk et sted i hjertet-av-Europa
Dag 8: Kassel - Langenau på snurredass
Etter 6 timers søvn på Hotell Novostar Seidel i Kassel, utsatte vi vårt eget møtetidspunkt med en liten halvtime for å nyte hotellets frokost. Å starte dagen med mat, kaffe og litt lett kommunikasjon gjør alt så mye bedre. I tillegg var gleden stor da det viste seg at kjøreplanen inneholdt feil kjørelengde i vår favør. Kjøreplanene, som for øvrig er hentet på internett, har på det heftigste bestått av tre A4-sider. Disse er mest til hjelp når man skal orientere seg ut av en by, noe vi strengt tatt klarer selv.
Planen for strekningen Kassel - Langenau var på 2 sider og vi innstilte oss på 46 nye mil. Men etter at Tor, vår eminente kartleser og storbyforståsegpåer fant ut at det kun var 37 mil, skjønte vi alle at det ble tid for en ekstra lang lunchpause. I disse pausene utfører vi en forsiktig traskegymnastikk som også innebærer å sjekke ut alle hyllene på bensinsjappa, for så å gjøre nøyaktig det samme på stedets veikro. Noen i prestasjonsgruppa tar på seg oppgaven med å fylle diesel, skrape ihjelkjørte insekter på frontruten, og klargjøre sending av dagbok og bilder. De arbeidsledige kan traske rett inn til kaffeautomaten på bensinstasjonen, et sted vi har hengt en del timer i løpet av turen. De fleste stoppestedene langs Autobahn har en ting felles, nemlig toalettansatte som litt beskjedent sier guten Tag når du kommer og Tschü når du drar, uansett om du betaler noen eurocent eller ikke. Det er nok derfor toalettene til en hver tid er nyvasket, nærmest polert, og du opplever aldri mangel på papir.
Unntaket kom denne dagen, da det viste seg at toalettet for første gang var ubemannet, i tillegg til å være det til nå mest avanserte. God dag og adjø var byttet ut med en heftig betalingsterminal, en for herrer og en for damer. På dette toalettet kom du ingen vei om du ikke betalte de 50 cent maskinen forlangte. Ut spratt en billett og så var du både registrert og godkjent som dokunde. Dermed kunne man vandre inn til herligheten gjennom slike stålrør som de har på T-banen og fotballarenaer. Rommet innenfor var rent og pent og kapasiteten stor. Det mest fascinerende var likevel selve toalettskålens høyteknologi, for inne i båsen ble du møtt av et dolokk som roterte både før og etter besøk -med andre ord, ikke noe dritt. Vannkranen og papirholderen var selvfølgelig også sensorstyrt. Alt i alt en heftig operasjon som kastet glans over et ellers kjedelig gjøremål.
I etasjen over var det en veikro der du fikk kjøpt det aller meste av artikler som du egentlig ikke behøver, og som i uansett er mye billigere andre steder. Hadde utvalget på matsiden vært like omfattende kunne vi sikkert spist autobahnlunch hver dag, men når samtlige veikroer serverer samme salat, suppe, og gryterett med enten kjøtt eller kylling, blir man etter 10 dager og 314 mil lei. Dagens veikro var i så måte intet unntak, men derimot kunne de skilte med en annen delikatesse; Når du handlet mat, og så kom til kassen for å betale, kunne du levere inn beviset på at du på snurredassen i etasjen under hadde gjort ditt fornødne for 50 cent, for så å få rabatt på maten. Altså, først drite litt, så opp i etasjen over for å spise litt rabattert lunch, og så om lysten er der, ta en ny tur på snurredassen. Og dermed er sirkelen sluttet. Vår daglige pause på tyske veikroer blir ikke den samme etter dette.
Liten trafikk mot Langenau gjorde turen til en lek og dette passet også vår Iveco veldig bra. Med en topphastighet på 130 (da er gasspedalen trykt ned i gulvmatta og omdreiningstelleren nærmer seg 4000 og fargen gul), tar det tid å forflytte seg fra by til by. Vi kom frem i god tid, til en liten og søvnig landsby med ca 12 tusen innbyggere. Hotellet vi skulle bo på var ikke informert om vår ankomst, og på spørsmål til hotellets kokk om det var noen ledige rom andre steder, fikk vi til svar at hans bror hadde bodd i Sverige men at hans favorittland var uten tvil Norge, at det for tiden pågikk en stor konferanse i Langenau (det var da vi skjønte hvorfor det var opptatt overalt), at laksekursen var nedadgående (downfloor, kokken kaver og peker, sjarmerende og ivrig), og til sist at hans bror også hadde vært på Nordkapp, der reinsdyreiere (farmers, kokken gjør seg om til et reinsdyr slik at vi skjønner hva han mener), solgte turistartikler fra lappland som viste seg å være "made in China" - hvorpå han lo godt og så omsider bekreftet vår mistanke om at det ikke var mulig å oppdrive ledige hotellrom i denne byen, men noen kilometer utenfor sentrum, "in another village" som han sa.
På 1 2 3 var prestasjonsgruppen spredt rundt om i sentrum, vandrende rundt i gatene på leting etter et sted å kvele tiden til get-in. Når man er sammen døgnet rundt i flere dager er det godt å være litt for seg selv. Men Langenau består av en liten elv med noen hus rundt og en hovedvei som deler alt i to, så det var ikke til å unngå at vi titt og ofte gikk på hverandre på et gatehjørne, for så å vandre videre. Konserten var vel kanskje helt grei. Vi ga det vi hadde å gi etter fysiske og tekniske forhold. Den noe forstørrede håndfullen mennesker tok i mot og ville til og med ha en ekstra runde. Etter at bilen igjen var lastet opp, tok prestasjonsgruppen en enstemmig avgjørelse om å kjøre videre med en gang. På spilleplanen sto Maschinenhaus i Berlin, 60 mil unna. For å unngå trafikkproblematikk og for å gjøre unna distansen på betraktelig kortere tid, startet vi opp en time etter midnatt. Når disse siste linjene i dagens dagbok skrives, suser vi av gårde langs A9, i regnvær, mørke og stort sett kun vogntog som selskap. Tor har gasspedalen i bånn, i retning Berlin.
Dag 9: Berlin
Midt i svarte natta fulgte vi den ca 60 mil lange veien fra Langenau mot Berlin. Etter konserten pakket vi i bilen og kjørte av gårde for å for en gangs skyld få med oss litt av dagen utenfor bilen. Det ble en kjølig, mørk og trekkfull tur mot nord. Mange av drømmene innad i reisekompaniet innbefattet nok en svær nightliner med egne senger og en stø sjåfør med GPS-hjerne. Selvfølgelig er vi sjalu på andre band som kan våkne uthvilt i en ny by etter å ha sovet seg fram. Men vi blir jo jævlig gode på å finne veien og tåler en støyt (den siste setningen leses med sammenbitte tenner). Vel framme etter en stor kjørebragd av Tor, Erik og P var vi likevel glade for noen timer med fritid i byen der øst møter vest. Noen prøvde å sove ut sykdom og utmattelse, mens andre tok byen fatt.
Hvis man er av den typen som ikke vil ha hjelp på butikker (i hvert fall ikke på tysk eller krøplete engelsk), kan det hjelpe å si noe sånt som: ”Nur schauen, bitte” (Takk, jeg bare ser) når de henvender seg på spørrende tysk. Slik kan man senke skuldrene og se seg omkring, eventuelt forberede en setning man tror kan fungere på tysk.
Det tyske språket er for øvrig interessant. Tyskerne dubber stort sett alt på film og TV og de er nok veldig stolte av språket sitt. Det er derfor ikke sjeldent at det skorter på engelskkunnskapene. Derfor har vi måttet dra fram det lille vi har husket av skoletysken fra hine hårde. Til tross for at vår versjon av det tyske språket er uten særlig grammatikk og mange av ordene mangler, er det forbausende hvor langt man kan komme. Det er faktisk bare å hive seg i det med de tyske stubbene man har på lager. Det hjelper også at mange tyske gloser likner de norske utgavene. Fra den tyske gloseboka:
Hallo – hallo
Tschü – ha det
Kugelschreiber – kulepenn
Prost [pråst] – skål
Seifenblase – såpebobler
Gehirnerschütterung – hjernerystelse
Etter en dag med sosing og soving i Berlin var det klart for vår nest siste jobb i Tysklandet. Vi har spilt i byen en gang før, men det lar vi passere i stillhet. Man kan si at vi var revansjesugne. Slitne, trøtte, halvsyke/syke alle sammen, men revansjesugne. Vi skulle spille på en klubb som ligger i det store kulturkomplekset Kultur Brauerei. Vi fant enkelt fram, og ble møtt av noen hyggelige mennesker, og den feteste backstage-oppdekningen vi hittil har møtt i vår karriere. Klubben og anlegget så bra ut, og vi hadde i utgangspunktet god tid.
Det var vel omtrent der selve vendepunktet kom. Dette var kvelden for hard jobbing, dårlig flaks og utstyr som gikk til helvete. Det var ikke så mange der heller, og man ønsket jo av hele sitt hjerte å tro på de som etterpå kom og fortalte at det hadde vært en bra konsert., men vi hadde vel mer en kollektiv følelse av at dette var ”en av de kveldene”. Vår Gud bor visst ikke i denne byen. Så der satt vi ensomme, alene og langt hjemmefra og var egentlig klare for å spille en ny konsert tvert.
Det er da det som band er sinnsykt godt å ha med seg bra mennesker. Som før nevnt har vi med oss altmuligmann Erik, og vi har også alltid med oss lydmann Torsk, eller Tor som vi foretrekker å kalle han. Han kommer opprinnelig fra Inndyr, Nordland, men er i likhet med oss bosatt i Trondheim. For å gjøre ei lang skryteliste kort: Han behersker jobben sin, og han utfører den på en måte som drar ned pulsen på de impliserte. Vi har dessverre skaffet han en ny og ufrivillig hobby: Ordne tekniske ting som arrangører ikke har peiling/ork til å fikse, og gi han generelt tekniske utfordringer.
Det er bestandig betryggende å finne kombinasjonen av dyktighet/jævlig-fin-fyr-het i en person. Det blir litt lettere å forholde seg til reell og håndfast motgang med slike på lag.
Hmm - man kan jo høres ut som en gjeng med sutrekjerringer når man drar fram alle disse negative tingene. Men når mennesker faktisk betaler penger for å komme å se på deg, og man er så fokuserte på at man i det forholdsvis korte tidspunktet det gjelder på dagen skal levere, føles det ikke så godt. Da er det egentlig bare å komme seg tilbake på motellet og avslutte dagen, hvilket faktisk var det vi gjorde.
