Et eget århundre: Finn Mortensen - modernistisk og utagerende
Fredag kveld presenterer Oslo Filharmoniske Orkester og Ultimafestivalen 2004 en stor konsert med Christian Eggen som dirigent, med to verdenspremierer på programmet. Sentralt i forestillingen står også Finn Mortensens "Konsert for klaver og orkester" fra 1963, som også er et av de utvalgte verkene i det store fokuset på norsk orkestermusikk i årene 1905 til 2005. Her kan du lese professor og musikkviter Elef Nesheims betraktninger rundt verket, skrevet for boken "Et eget århundre".
Av Elef Nesheim, professor, Norges Musikkhøgskole
Den internasjonale modernismen som satte sitt preg på europeisk musikk i 1950- og 60-årene avla en kort og hektisk visitt til norsk musikkliv. De første tendenser kom til uttrykk mot slutten av 50-årene og innen 1965 var det mest avantgardistiske avleggs. Det er ikke minst i Finn Mortensens opusliste vi finner de mest modernistiske verkene fra denne perioden.
Høsten 1958 var det en krets av norske komponister, Gruppen, som jevnlig møttes for å informere hverandre og diskutere emner fra tidens internasjonale modernistiske strømninger. Disse samlingene ble viktige for det lille norske komponistmiljøet som ønsket å bli kjent med tidens modernisme. Det første møtet fant sted 1. oktober hos komponisten Finn Arnestad, og så ble det møter hver måned gjennom hele vinteren.
Kulturpolitisk aksjon
Møtene i Gruppen fikk også kulturpolitiske virkninger. Moderne musikk ble praktisk talt ikke oppført i Oslo på den tiden, verken musikk av eldre modernister, som Schönberg eller Webern, eller samtidens Stockhausen. Derfor brukte Gruppen sine møter også til å legge strategi for hvordan de skulle ta makten i foreningen Ny Musikk. Allerede ved årsmøtet i januar 1959, få måneder etter Gruppens første møte, mobiliserte de til valget og fikk kastet det gamle styret. Pauline Hall fortsatte riktignok som formann, men den unge kretsen fikk for øvrig full uttelling: Mortensen ble nestformann, Egil Hovland, Kjell Bækkelund og Arne Nordheim ble valgt inn sammen med ham. Allerede neste konsertsesong ble det utlyst en abonnementsserie på fire konserter, som raskt økte til 8-12 konserter i de neste sesongene. Det var innen rammen av aktiviteten i Ny Musikk at den norske modernistiske musikken fikk sitt gjennombrudd.
Mortensen hadde allerede den samme vinteren skrevet sine første komposisjoner med bruk av tolvtoneteknikk og videreførte dette til en rekke komposisjoner med bruk av modernistiske teknikker og utforsking av nye klanglige muligheter. Komposisjonsarbeidet gikk hurtig, 11 verk ble skrevet i løpet av 4-5 år. Av disse var tre orkesterverk og to større kammermusikkverk. Det siste verket i komposisjonsperioden var Konsert for klaver og orkester.
Klaverkonserten var et bestillingsverk til Oslo-filharmoniens markering av at det var 25 år siden Kjell Bækkelund som 8-åring hadde debutert med orkesteret. Den ble derfor skrevet til Bækkelund, som også uroppførte den.
Mortensen hadde hatt en skjellsettende musikkopplevelse høsten 1962, da han begynte på arbeidet med konserten. Den amerikanske jazzpianisten Cecil Taylor spilte én uke på Metropol jazzklubb i Oslo, og hans intense frijazzstil engasjerte Mortensen umiddelbart: "Det var så forfriskende å høre denne pianisten, han er fantastisk - jeg gikk ut fra Metropol med følelsen av å ha opplevd noe virkelig stort", uttalte han i et intervju i Dagbladet.
Utagerende musikk
Taylors eruptive og frie improvisasjon ville Mortensen dra nytte av, og arbeidet med klaverkonserten fikk ny inspirasjon. Han tilla Bækkelund noen av de samme egenskapene som Taylor, evnen til å uttrykke seg fritt i et stort spenn: fra det brutale improviserende til det sarte, lyrisk notebundne.
Slik ble også klaverkonsertens musikalske innhold. Selv om alt er notert i partituret, gis solisten store friheter. Mens orkestersatsen er notert i faste noteverdier, er solostemmen notert langt mer fritt. Klaverstemmen er krydret med "clusterakkorder", tette akkorder som spilles med håndflaten, knytteneven, hele underarmen eller albuen på klavertastaturet.
Verket er kort og i én sats. Den er tydelig tredelt. Første og siste del er kraftige og klanglig utagerende, mens midtdelen er lyrisk forsiktig, til tider nesten uhørlig. Konserten er bevisst komponert uten melodisk eller tematisk materiale, og det er heller ingen tolvtonerekke som ligger til grunn for komponistens arbeid. Verket skal oppfattes som en lek med - eller en studie av - klangmaterialer. Klangkomposisjoner var et typisk trekk i tidens internasjonale samtidsmusikk, der spill, eller lek, med ulike klanger hadde erstattet spill med melodisk og tematisk materiale. Mortensen skrev i 1962 orkesterverket Tone colours, der han arbeidet med klangfarger og klangflater. Samme år som Klaverkonserten kom (1963), skrev Arne Nordheim Epitaffio der også han benyttet en slik klangflateorientert stil.
Mortensen hadde ofte fått gjennomgå av kritikerne, hans musikk var for moderne, kald og intellektuell, den manglet varme og naturlighet, skrev de gjerne. Desto mer overraskende var det at de etter urframføringen av hans til da mest kontroversielle modernistiske verk, fant mye å glede seg over. Klaus Egge skrev i sin anmeldelse i Arbeiderbladet: "Et forfriskende eksperimentelt steg på veien, som Mortensen med klar vilje og plan har organisert … det hele var et heidundrende forsøk på et spontant - formende toneforløp uten formale stengsler."
Avantgardismens svanesang
I verket som fulgte etter Klaverkonserten, Sonate for to klaverer (oftest omtalt som Lykkehjulsonaten), gikk Mortensen vesentlig lenger i bruk av improvisasjon og i utforskning av klanglige og dynamiske virkemidler. Kritikkene her hjemme var igjen stort sett negative, men verket ga Mortensen betydelig internasjonal anerkjennelse, ikke minst i modernismens høyborg, Darmstadt.
Så fulgte hans andre klaverkonsert, Fantasi for klaver og orkester (1965), et verk der melodisk materiale ble kombinert med de klanglige erfaringene han hadde brukt i de tidligere komposisjonene. Kritikkene var overstrømmende positive, og komponistkolleger som hadde stilt seg utenfor det modernistiske miljøet, som Øistein Sommerfeldt og den aldrende David Monrad Johansen, var ytterst begeistret for konserten. Monrad Johansen avsluttet et kort brev til Mortensen med følgende hilsen: "Jeg ble glad over å høre en musikk som virket så umiddelbart overbevisende som din Fantasi for klaver og orkester. … Sandelig ser det ut til å lysne i norsk musikk. Det var dette ditt nye verk et gledelig bevis på."
Den harde internasjonale modernismen hadde hatt et kort livsløp i Norge. Et av de interessante høydepunktene var Finn Mortensens Konsert for klaver og orkester fra 1963.
Konserten i Oslo Konserthus fredag 15. oktober begynner klokken 19.30, og byr også på verker av Rune Rebne ("Eeooioiieiieooo"), franske Phillipe Hurel ("Phonus) og Rolf Wallins "Act". De to førstenevnte er urpremierer, mens også Wallins stykke er skrevet i år. Blant kveldens solister er Dan Styffe (kontrabass) og Einar Henning Smebye (klaver).
Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil bli i tiden fremover bli fremført av landets største symfoniorkestre. Med unntak av Irgens-Jensens Heimferd-konsert, som allerede er avviklet, vil Ballade bringe videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
