Elef Nesheim: Tale ved MICs 25-årsmarkering
Musikkinformasjonssenteret kunne sist fredag ønske velkommen til en sammenkomst i anledning MICs 25-årsjubileum, som faller sammen med at 2005-markeringen feirer Norges første hundre år som selvstendig stat. Kvelden begynte med en strålende konsert med Oslofilharmonien, som nylig kunne feire 75 år. Deretter fortsatte den i MICs lokaler, med et bredt utvalg representanter fra musikklivet til stede. MICs styreleder, Elef Nesheim, holdt i den forbindelse denne talen, der han bl.a. fortalte om MIC som et ektefødt barn av 70-tallets kulturløft - et gyllent tiår der kulturbudsjettet økte med hele 250 %.
Av Elef Nesheim, styreleder, Musikkinformasjonssenteret
Selv om MIC foreløpig må nøye seg med å feire et kvart hundre år, betyr dette at MIC faktisk er kommet i gifteferdig alder.
Det er vel noen som har lekt med slike tanker, men det kan jeg avkrefte med en gang. MIC er en moderne institusjon, så når vi flytter til Nasjonalbiblioteket neste år, er det utelukkende snakk om samboerskap. Og vi tenker også å fortsette som samboere.
MICs fremtid ser avgjort spennende ut. Det er ikke bare ny bolig, men det er også spennende utfordringer som befinner seg i den nære framtid. Viktigst er naturligvis å få realisert på beste måte den 25 år gamle ideen om å løse informasjonsoppgaver for et helt musikkliv, på tvers av alle musikksjangre, for den skapende og den utøvende musikken, så vel innenlands som i utlandet. Ikke minst gjennom suksessen Ballade og nettsidene.
For å videreføre kodene for en jubileumsfeiring: Da skal man trekke fram viktige begivenheter fra de 25 år som er gått.
70-årene var norsk kulturlivs gullalder: Da kom musikkhøgskolen, da kom musikkskolene, da kom de første konserthusene, da kom distriktsmusikerstillingene. Kulturbudsjettet økte med 250 % i løpet av den ti-årsperioden, mens det i tiåret 1980-90 - med olje og jappetid - bare økte med 30%.
I 1979 oppsto også Norsk Musikkinformasjon, som et uttrykk for en kulturell opplysningstid, inspirert av ideene fra Kunstneraksjonen fem år tidligere. Det var et betydelig arkitektarbeid å utvikle planutkastet for Norsk Musikkinformasjon. Kulturelle arkitekter som Olav Anton Thommessen og Kåre Kolberg, John Persen og Rolf Inge Godøy var viktige. Enn si strategen Arne Nordheim, som satt i Kulturrådet, og la hele sin kulturpolitiske tyngde inn for å få bevilgningene gjennom.
Imidlertid dreide etableringen seg ikke bare om arkitektur og entreprenørskap. Alt skulle opparbeides fra grunnen, og dermed trengtes anleggsarbeid. Det er nettopp anleggsarbeiderne vi særlig skal ha i tankene ved denne markeringen: Olav Anton Thommessen, den første styreformannen, Diane Hanisch, den første daglige leder, og ikke minst Jostein Simble som ledet Musikkinformasjonen i 20 år. De var alle anleggsarbeiderne.
Arne Nordheims kulturpolitiske tyngde og pågåenhet var drivkraften som utløste prosjektmidler til 2 ½ års prøvedrift fra Norsk Kulturråd.
Forholdet til Kulturrådet har naturligvis vært viktig i alle disse årene. Formalitetene har vært og er viktige, men i Arne Nordheims tid kunne pragmatisme stille seg foran formaliteter.
Som da musikkinformasjonens kopimaskin gikk dukken, og man trengte midler til en ny. Søknaden ble skrevet, og Aslak Oppebøen tok den med seg ned til Kulturrådet som hadde møte samme dag, der Arne tok i mot den og tok den med inn på møtet, og kom ut fem minutter etterpå med det utformede positive vedtaket, og maskinen kunne bestilles.
Etter 8 år med Olav Anton Thommessen som styreformann, var det Rolf Inge Godøy som fulgte i 7 år. Åse Hedstrøm og Arne Nordheim hadde 3 år hver.
Dessuten har to av de ansatte, Hilde Holbæk-Hanssen og Lisbeth Risnes, med dyktighet fungert som direktører i to overgangsperioder.
John Persen hadde en kort styrelederperiode, men gjorde et betydelig anleggsarbeid da Jostein Simble gikk bort. Som arbeidende styreleder kastet han seg over de fleste arbeidsoppgavene, så vel regnskap/økonomi som gulvlegging. Mer konkret kan vel ikke anleggsarbeid utføres!
Alle disse gründerne skal ha stor takk for sin innsats for MIC. Vi er her vi nå er, takket være deres innsats.
Men naturligvis er det ikke bare direktører og styreledere. Mens alle styreledere før meg har blitt rekruttert fra Komponistforeningen, har styremedlemmene representert andre sentrale musikkmiljøer, slik det også er i dag.
En slik styresammensetning har gitt organisasjonen inspirasjon og korrektiv. Det er det som på folkelig språk kalles oppdragelse i de første 15-16 år av ens liv, deretter heter det dannelse, for så å ende opp som strukturutvikling.
MIC må ha vært en god arbeidsplass for de ansatte, for her har de blitt, når de først har kommet på innsiden. Det har vært veldig heldig for organisasjonen, for det forteller at det er utviklet og opparbeidet en bred faglig innsikt, som virkelig gjør MIC til en kompetansebedrift.
Arkivarbeidet og informasjonsmaterialet som utvikles kontinuerlig, er lett å legge merke til, men det vi andre ikke ser er de mange daglige henvendelser fra hele verden med spørsmål om norsk musikk. Slik er MIC i løpet av 25 år blitt en nødvendighet for norsk musikkliv.
Men MIC blir meningsløs uten tette bånd til resten av kulturlivet, organisasjoner og institusjoner. Stiftelsens styre er representativt sammensatt, der Komponistforeningen, NOPA, FONO, Musikernes fellesorganisasjon og Rikskonsertene deltar, og tilsammen dekker store deler av musikklivet.
Det er absolutt interessant at markeringen av vårt 25-årsjubileum skjer i samarbeid med Hundreårsmarkeringen 2005 og Oslo Filharmoniske Orkester.
Utgangspunktet er prosjektet Et eget århundre, der fem av våre symfoniorkestre samarbeider med MIC, med betydelig finansiering fra Hundreårsmarkeringen. Kveldens konsert av Oslo Filharmonien utgjør 5 % av den klingende delen av prosjektet. En annen del er boka som ble utarbeidet med Erling Sandmo som redaktør, der alle de 20 komposisjonene og komponistene er beskrevet i hver sin artikkel.
Det som var viktig for MIC når vi startet dette prosjektet var å bidra til en samlende aktivitet, der musikken, lyden, står i sentrum.
Vi arbeider med papir, på nettet, gjennom samtaler og møter, men det er lyden, musikken, det dreier seg om.
Derfor ble en markering med Finn Mortensens klaverkonsert i hendene på Einar Henning Smebye sammen med Oslo Filharmonikerne veldig riktig.
La meg benytte anledningen til å takke Filharmonien for en flott konsert, og for et godt samarbeid. Jeg håper på - og regner med - et godt samarbeid med Filharmonien også i MICs neste 25 år.
Jeg vil også takke Hundreårsmarkeringen for samarbeidet, selv om det neppe er aktuelt å samarbeide med akkurat denne konstellasjonen i fremtiden.
Så ønsker jeg alle en hyggelig feiring utover kvelden. Til mandag fortsetter nemlig anleggsarbeidene.
Takk for oppmerksomheten.
