Et eget århundre: Valens Mallorca-triptryk

Den sjette konserten i serien "Et eget århundre" finner sted i Bergen, torsdag 21. oktober. Da spiller Bergen Filharmoniske Orkester, under ledelse av Ingar Bergby, tre orkesterverk Fartein Valen skrev under sitt opphold på Mallorca i 1932-33: Sonetto di Michelangelo - Nenia - Cantico de Ringraziamento. Valen selv har antydet en innbyrdes sammenheng mellom dem, og dette er første gang verkene fremføres samlet. Konserten overføres direkte på NRK P2. Ballade bringer her videre professor Arvid Vollsnes' verkkommentar, som er spesialskrevet for bokverket "Et eget århundre".

Michelangelo Buonarroti: Korsfestelse med den hellige Maria og St. Johannes

Av Arvid Vollsnes, professor ved Institutt for Musikk og Teater, Universitetet i Oslo


Fartein Valen (1887-1952) - Triptyk: Sonetto di Michelangelo, Nenia, Cantico di Ringraziamento - det moderne klassiske og klassiske moderne

"Fartein Valens Pastorale er som et skudd inn i fremtiden", skrev David Monrad Johansen i 1930. Det synes som om noen fortsatt mener at dette er fremtidsmusikk, tross rask utvikling og spredning av nyere musikk etter Valens død for over 50 år siden. Men i dagens mangfoldige musikkverden betraktes Valens musikk så mangefasettert at stadig flere finner gjenkjennelse og opplevelse i og ved musikken.

Valen som person og musikkbegrep var og er viktig i norsk musikkliv. Den brede offentlige omtalen gjennom snart 100 år har skapt mange aspekter som kom til å klebe ved Valens person og musikk. Stikkordene er: misjonærsønn med barndom på Madagaskar, eremittilværelse for å finne sitt eget atonale uttrykk, hovedstadsår, ensomt symbol for modernismen, strid omkring musikken, kunstnerlønn, selvvalgt isolasjon på Vestlandet med komposisjon av fiolinkonsert og symfonier, suksesser ved utenlandske festivaler, ideal og symbol for modernistene i Skandinavia. Føyer vi til en sterk kristen tro og en forskernatur med klassiske tilbøyeligheter og språkmektighet skjønner vi at visse bilder, myter og fordommer kan feste seg og påvirke hvordan musikken spilles.

Triptykets tilblivelse

Triptyket omfatter tre av de syv orkesterstykkene Valen skrev 1931-34: Sonetto di Michelangelo, Nenia, Cantico di Ringraziamento. Triptyket oppføres nå trolig for første gang slik Valen tenkte seg det under komposisjonsprosessen, som foregikk i alt vesentlig i 1932. Forarbeidene til sonetten ble påbegynt i 1931, et viktig år i Valens liv. Han hadde da hatt en betinget suksess med sitt første orkesterverk, Pastorale, den store Klavertrio ble oppført, og han vakte oppmerksomhet med atonale sanger og en atonal motett. Klassisk nok karakteriserte krikikeren i Nationen ham slik: "Aldri har vel en revolusjonsmann sett fredeligere og mer beskjeden ut enn Fartein Valen."

Blant unge musikere og komponister var Valen anerkjent som en kunnskapsrik, ærlig og spennende komponist. Men i 1930 utløste en enkel kritikk av hans sanger en årelang og noe usaklig debatt om den moderne musikkens plass. Valen følte, som de fleste komponister til alle tider, at hans musikk ikke ble oppført nok. Men viktigere var at han følte at han i det skjulte ble motarbeidet av konservative kolleger. En stipendietildeling gav ham noen penger, og da han fikk tilbud om å bli med et norsk skip til Middelhavet, reiste han, først til Sicilia, så til Mallorca. Her på "stillhetens ø" fant han både skjønnhet og åndelig ro, og han hadde en svært god skaperperiode, som dette triptyket vitner om.

Triptykets indre sammenheng
'
Valen har i brevene spesielt nevnt at Sonetten og Cantico hører sammen ut fra ånden, ikke tematikken, i stykkene. Ser vi isolert på titlene, er det klassikeren Valen som hvisker, han som hadde kontakt med de store europeiske kulturstrømningene. Den italienske sonetten avløses av den romerske klagesangen og en nærmest bibelsk takkesang. Valens ensatsige orkesterverker har alle fått talende titler, og Valen har nevnt nokså konkrete inspirasjonskilder - noe som bringer tankene hen mot romantikken. Men dette er absolutt ikke beskrivende programmusikk.

I partituret til Michelangelosonetten har Valen latt trykke de åtte første linjene av en sonette av Michelangelo:
    Non so, se s'è la desiata luce
    Del suo primo fattor, che l'alma sente;
    O se dalla memoria delIa gente
    Alcun' altra beltà nel cor traluce;
    O se fama o se sognio alcun prodduce
    Agli occhi manifesto, al cor presente;
    Di sè lasciando un non so che cocente,
    Ch'è forse or quel c'a pianger mi conduce;
    (Michelangelo Buonarroti, 1546)

Valen har utelatt de siste seks siste linjene, trolig fordi de er konkret knyttet til en menneskelig jordisk kjærlighet. I et intervju har Valen utdypet sitt hovedpunkt i tekstens "l'altra beltà" - den annen skjønnhet - en skjønnhet som ligger bak overflaten, en annen åndelig innsikt. Dette kan sies å være Valens kunstneriske credo samtidig som det knytter an til hans helt Kierkegaards forståelse av Platons "anamnesis" (gjenerindring): Den evige sannhet er en gave fra Gud, men samtidig en oppgave som stadig må repeteres.

En nenie var opprinnelig en begravelsessang fra det gamle Roma, men i nyere tid (etter Brahms/Schiller) har betegnelsen fått en mer allmenn betydning av sørgesang, eller "sørgemarsj", som Valen selv betegnet den. Han hadde først valgt tittelen "Nenia sulla morte d'un giovane" (Klagesang ved en ung manns død). Inspirasjonskilden var en berømt uttrykksfull romersk marmorfigur, "Døende galler", som Valen hadde sett i Roma og som kopi i Nasjonalgalleriet i Oslo. Valen kjente nok også Olav Nygards dikt "Døyande gallar" (1915), som også er inspirert av den unge marmormannen. I tillegg nevnes Nasjonalgalleriets kopi av et attisk gravmæle som inspirasjonskilde. Begge kunstverkene gir uttrykk for det meningsløse i unge menneskers død.

Betegnelsen Cantico di ringraziamento er ofte knyttet til Bibelens takke- eller lovsanger, mange i Salmenes bok. Tre kjente finnes også i Lukasevangeliets første kapitler, Sakarias, Marias (Magnificat) og Simeons lovsang (Nunc dimittis). Disse inngår i de tradisjonelle tidebønnene: ved oppvåkning, ved avslutning av dagens dont og ved leggetid. Vi vet ikke om Valen hadde en eller flere av disse i tankene da han skrev denne femstemmige fugen. Men vi vet at orkesterverket ble skrevet som en takk for både prøvelsene han hadde måttet gjennomgå og en takk for at det tross disse hadde gått godt for ham.

Cantico fikk sin uroppførelse høsten 1933, Sonetten i januar 1934, og begge ble godt mottatt både av de åpne kritikerne og av et lydhørt publikum. Nenia ble uroppført sommeren 1952, det året Valen døde. Orkesterstykkene inngikk i klassisk romantisk tradisjon både med hensyn til innhold og stil, og de er blitt klassiske stykker fra den tidlige atonale modernismen.

Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no