Et eget århundre: Arne Nordheims "stormen"
Den syvende konserten i serien "Et eget århundre" går av stabelen i Oslo Konserthus 28. oktober. Da spiller Oslo Filharmoniske Orkester, under ledelse av det unge dirigenttalentet Arvid Engegård, orkestersuiten fra Arne Nordheims suksess-ballett Stormen fra 1979. - I suiten fra Stormen hører man klare melodilinjer, enkle, parallelle terser, rike orkestrale flater, solopartier i cello og trombone, plutselige elektroakustiske utbrudd, granskning av ytterregistre i piccolo og kontrafagott, voldsomme tuttipartier, et utall av slagverkslyder, og Nordheims senere varemerke, den mystisk-sfæriske korklangen, svevende over et dryss av harpers og klokkers pling-plong. Slik beskriver Erling E. Gulbrandsen "Stormen", i en tekst som er hentet fra boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005". Solister under morgendagens fremføring er Siri Torjesen, sopran, og Njål Sparbo, baryton. Konserten overføres direkte på NRK P2.
Av Erling E. Gulbrandsen, professor ved Institutt for Musikk og Teater, avd. for Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo
Møtet med balletten Stormen på Den Norske Opera er for mange nordmenn blitt en avgjørende innfallsport til moderne samtidsmusikk. I Nordheims verk åpner det seg myldrende og sarte, brølende og uendelig poetiske klangverdener, gåtefullt avstemt til Glen Tetleys bølgende fargesilkeballett og Shakespeares underlige fortelling.
Stormen, eller The Tempest, som verket heter etter skuespillet, ble slett ikke urframført i Norge, men i Schwetzingen i Tyskland, 3. mai 1979. I likhet med andre betydelige kunstnere i norsk historie, har også Arne Nordheim (født i Larvik 1931) måttet slå gjennom i utlandet før han kunne bli allment anerkjent her hjemme. Slik var det ennå i 1979, nesten 20 år etter at orkesterverket Canzona vakte oppsikt internasjonalt.
Fortellingen om Arne Nordheim i ny norsk musikk er fortellingen om en makeløs oppstigning fra æreskjelling, motstand og uforstand - til æresbolig i Grotten, bred anerkjennelse - og fortsatt en del uforstand.
Innadvendt søken og offentlig positur
Arne Nordheim har selv eksellert i rollen som ung rabulist i det provinsielle norske musikklivet på 60-tallet, og har bevisst bygget seg opp et offentlig image fra tidlig av, lenge før slike strategier ble kjøpt opp av firmaer i næringslivet. Etter "kuppet" av foreningen Ny Musikk i 1959 (sammen med Finn Mortensen, Egil Hovland og Kjell Bækkelund) profilerte Nordheim seg som avantgardist i en forskrekket norsk offentlighet. Han har også arbeidet hardt for komponisters organisatoriske rettigheter, og har som musikkritiker signert tallrike tekster med betydelig språklig vidd.
Men hele veien har han fortsatt sitt fordypende, innadvendte og søkende - og offentlig profilerende - arbeid som komponist. Han har fornyet spillemåter og klangforståelse i tallrike stykker for liten besetning, han har utforsket den elektroniske musikkens muligheter i en rad med pionerverker, har levert en uslåelig rekke orkesterverker, og har eksperimentert med fjernsynsballett, radiostykker, filmmusikk, multimedieverker og tverrkunstneriske prosjekter. Midt i avantgarde-profilen har det gradvis blitt mer og mer hørbart at han ikke skriver noen entydig modernistisk musikk, men alltid har huset tunge innslag av romantisk lengsel innenfor sin estetiske horisont.
En rad med mesterverker
Selv om verklisten rommer tungvektere som Epitaffio og Eco (1963 og '68), de elektroniske verkene (1968-71), Greening og Doria (1973 og '75), Tenebrae, Draumkvedet og Fiolinkonsert (1982, '94 og '96), - så er ballettmusikken til Stormen et av Nordheims soleklare hovedverker. En rekke stykker er å regne som forstudier til denne balletten, eller som videre bearbeidelser av materialet derfra. Dette gjelder blant annet "Be not afear'd", trombonestykket "The hunting of the snark" og cellostykket "Clamavi". Ballettens nyervervede klangfigurer slår tydelig igjennom i kantaten Tempora Noctis, det radiofoniske verket Nedstigningen, Tenebrae, Wirklicher Wald, sangkvartetten Aurora og i flere senere verker.
"Jeg arbeider alltid med det samme stykket", har Nordheim uttalt for mer enn tyve år siden. Han kretser om de samme grunnspørsmålene i menneskets eksistens, og knytter seg dermed til klassiske motivkretser i europeisk diktning, billedkunst, filosofi og religion. Han har selv sammenfattet noen av disse grunnmotivene ved ordene "ensomhet - død - kjærlighet - landskap". Hans valg av tekster til vokalverkene spenner fra Jobs bok, Catullus, Dante og Shakespeare til nyskreven, moderne poesi. Han beveger seg hinsides troen på et modernistisk fremskritt i åndshistorien, og søker etter tidløse temaer og bilder. Denne søkenen står i et interessant og produktivt forhold til forskningen på nye klanglige midler, der Nordheim har vist sin lekfulle oppfinnsomhet og lydhørhet.
The Tempest
Stormen er en helaftens ballett med 110 minutters musikk, laget for orkester, kor, sopran, baryton og lydbånd. Fra dette stoffet har Nordheim satt sammen orkesterverket Stormen - suite fra balletten (1979), med følgende satser:
1. Calm Sea, Storm and Awakening
2. Magic Circle
3. Lacrymae
4. A Mazed Trod
5. Four Legs and Two Voices
(utdrag:) 'Bab 'Ban, Ca-Caliban
Has a new master - get a new man.
Freedom, high-day! high-day, freedom! freedom,
high-day, freedom!
6. Caliban's Warning
(utdrag:) Be not afear'd; the isle is full of noises,
Sounds, and sweet airs, that give delight and hurt not.
Sometimes a thousand twangling instruments
Will hum about mine ears; and sometimes voices
That, if I then had waked after long sleep,
Will make me sleep again; and then, in dreaming,
The clouds, methought, would open, and show riches
Ready to drop upon me, that when I waked
I cried to dream again.
Sopran- og barytonsolisten synger sammen, i speilvending, som en jordisk og himmelsk dyade holdt sammen i en klangkropp. I tillegg opptrer forskjellige instrumentalsolister, blant annet på trombone, bratsj og cello.
Mange har ment at det skjedde en nyromantisk vending i Nordheims musikk omkring 1975, og at Stormen derfor skulle være enklere enn de tidligere hovedverkene. Dette siste baserer seg trolig på en misforståelse. Det er riktig at Nordheim på denne tiden innfører tonale elementer, enkle treklanger og melodiske motiver klarere enn før. Slike elementer er lett gjenkjennelige for lytteren, men det betyr ikke at de totalt sett gjør musikken enklere. I Stormen kommer de i tillegg til det andre musikalske stoffet. Musikken kombinerer flere slags materiale enn før, med flere stilistiske referanser og flere lyttermessige skikt. Slik sett blir den heller mer kompleks å lytte til enn de mer stilrene, modernistiske klangflatestykkene fra Epitaffio til Greening.
I suiten fra Stormen hører man klare melodilinjer, enkle, parallelle terser, rike orkestrale flater, solopartier i cello og trombone, plutselige elektroakustiske utbrudd, granskning av ytterregistre i piccolo og kontrafagott, voldsomme tuttipartier, et utall av slagverkslyder, og Nordheims senere varemerke, den mystisk-sfæriske korklangen, svevende over et dryss av harpers og klokkers pling-plong. Det hele føyer seg inn etter komponistens umiskjennelige sans for helhetlig musikalsk form. Ballettens visuelle dimensjon er fjernet, men gjenoppstår i nye skikkelser for lytterens indre blikk.
Hvis det er noe som særmerker Arne Nordheims musikk, må det være foreningen av klanglig fantasi, veldisponerte musikalske tidsforløp og en underliggende, mørk og smertelig lengsel. Det er først når det lekfulle slipper fri at det virkelig kan bli alvor. Slik er det også i Stormen.
Boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" er utgitt på Forlaget Press, og er et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no.
