Torbjørn Dyrud om progressiv vs. konservativ tradisjonalisme

Torbjørn Dyrud fortsetter her sin artikkelserie om situasjonen for dagens kor - og for de som skriver for dette instrumentet. Han tar her særlig utgangspunkt i verket "Granum Sinapis" av franske Pascal Duspin, som bl.a. var elev av Ianiss Xenakis, og setter det opp mot Lasse Thoresens "From the sweet scented streams of Eternity", som han så nærmere på i første artikkel. - Det kan ellers være konstruktivt å sette opp en polarisering: "progressiv versus konservativ tradisjonalisme", mener han.

Nordic Voices, 2003

Av Torbjørn Dyrud, dirigent og komponist

"Granum Sinapis is a personal work, written out of musical necessity, rather than as a commission"

Pascal Dusapin ble født 1955 i Nancy, nord-øst i Frankrike. Han studerte med Iannis Xenakis fra 1974-78. Han er en sånn komponist som sier at han ikke vil skrive en linje eller rytme han ikke selv kan fremføre, aldri skrive en akkord han ikke kan høre for seg når han setter den på papiret. Hans opusliste er variert og lang. Han skriver operaer, orkestermusikk, kammermusikk og solostykker. Granum Sinapis er skrevet i perioden 1992-1997. Selv om dette er Dusapins første stykke for kor a cappella, har han med jevne mellomrom skrevet verk for solister, kor og orkester. Granum Sinapis (sennepskornet) er en filosofisk tekst på 8 strofer/vers skrevet av den tyske mystikeren Mester Eckhardt (ca 1260-1327).

Hvert vers har fått sin sats, og verket er omtrent tyve minutter langt. Satsene er kompakte, den lengste er fire minutter, den korteste ett. Antoine Gindt skriver følgende om verket i heftet som følger med chæur de chambre Accentus og Laurence Equilbeys innspilling (Montagne/Naïve MO 782116): ”It is above all a spiritual, meditative work. The tempi are, without exception, slow; the composer sets regular breathing spaces between the voices and gradually moves from the rhythmic or contrapuntal towards a more harmonic dimension. Generally speaking, the nuances remain in the mezzo and piano registers, forte being used only exceptionally: only on the final note do we encounter a fff. This music is purposely devoid of effect - the preface to the score indicates four vocal positions: ‘voix fermée’ (with voice closed), ‘voix normale’ (normal voice), ‘progressivement vers bouche fermée’ (gradually closing mouth), ‘voix avec beaucoup de souffle’ (very breathy) – and from the beginning to end the singing is collective; in this it is reminiscent of plainchant. Almost anachronistic, a single, fascinating voice – a pure, heavenly voice, without any vibrato or solistic ostenation – emerges in pieces II and VII, as a further sign of the absolute. Granum Sinapis is a gentle magisterium, encouraging introspection and meditation.”

I partituret står det at verket er bestilt av Strasbourg Musica Festival og L’æuvre Notre-Dame de Strasbourg, mens det i coveret står at ”Granum Sinapis is a personal work, written out of musical necessity, rather than as a commission.” Begge deler er sikkert sant. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt Granum Sinapis er mer personlig enn annen musikk Dusapin har skrevet, men uttrykket han bekler tekstene med, er påfallende intimt og stillfarende, noe som gjerne kan tolkes som personlig. Det er tydelige og ofte meget enkle strukturer, det rytmiske bildet er transparent og teksturene blir aldri så tykke at man ikke hører musikken for bare toner. Som Gindt poengterer er musikken tilsiktet fri for effekter; igjen en komponist som bevisst velger å bruke konvensjonelle grep i sitt arbeid med korinstrumentet.

Båsen
Fra mitt ståsted er disse to verkene representative for tilnærmingen til instrumentet hos de som skriver for kor i dag. Det er langt mellom de verkene som problematiserer selve lyden av korinstrumentet. Det er svært få, om noen, som skriver stykker som Iannis Xenakis’ Nuits (1968), Arne Mellnäs’ og Lars Edlunds Körstudier (tidlig 70-tall), Bjørn Kruses Suoni della Voce (1978), Folke Rabes Två Strofer (1980), og Bent Sørensens Lacrimosa (1985). La meg derfor forsøke å utdype definisjonen tradisjonalisme. Hvis definisjonen rommer alt fra tenkningen omkring instrumentet via tilnærmingsmetoder til komposisjonsteknikker og tonespråk, så vil Dusapins og Thoresens stykker kunne havne under denne paraplyen. De er tradisjonelle i den forstand at koret utelukkende fremfører musikken ved å synge. Det finnes ingen tale, ingen kroppslyder, ingen plystring, ingen nye teknikker. Satt på spissen; isoler en hvilken som helst lyd fra disse verkene, og det kunne vært Perotin i et eksaltert øyeblikk.

Slik sett gjør komponistene konvensjonelle grep, men for å kunne skille den ivrige kirkemusikeren fra den ekte komponisten, behøver definisjonen nyansering. Det kan være konstruktivt å sette opp en polarisering: progressiv versus konservativ tradisjonalisme. Dette ville dekke opp det aller meste av den musikken som skrives for kor i dag. For å dekke resten, vil jeg foreslå minimalisme og til sist den smale nisjen som man kunne kalle for vokal modernisme. Følgende preger såvel progressive som konservative tradisjonalister: i den nye kormusikken lever og ånder de faste fortegnene, tonaliteten, den tradisjonelle Melodien, den metriske rytmikken og den aldeles ordinære harmonilæren i beste velgående.

Dette gjelder fremfor alt (erke)konservative komponister som Trond H.F. Kverno, Wolfgang Plagge (Norge), John Rutter, Jonathan Dove (England), PG Pettersson (Sverige), John Høybye (Danmark), René Clausen (USA), men også til en viss grad de som kan kalles progressive. Felles for alle disse, James MacMillan (Skotland), Jaakko Mäntyjärvi, Olli Kortekangas (Finland), Folke Rabe (Sverige), Per Nørgård (Danmark), Eric Whitacre (USA), er evnen til å integrere 60- og 70-tallets eksperimenter med tale, hvisking, plystring, glissando, knipsing osv. med tradisjonelle grep på en måte som gjør at det er oppnåelig og engasjerende også for de ikke-profesjonelle ensemblene. Kanskje finnes det to hovedformer for progressivitet; den som arbeider med et visst tilfang av nye lyder, og den som holder seg til sang, men som utforsker klangforståelsen og rytmikken gjennom å ta i bruk komposisjonsteknikker fra instrumentalsiden.

I tillegg til de to komponistene jeg allerede har omtalt, finner man for eksempel Einojuhani Rautavaara (Finland), Lars-Erik Rosell, Britta Byström og Mattias Sköld (Sverige), Alfred Janson, Nils Henrik Asheim (Norge) og Thomas Adès (England). Det skal også sies at det ligger en uforskammethet latent under disse definisjonene; det er fristende å si at i den progressive gruppen finnes de som komponerer. Resten skriver musikk for kor, men komponere gjør de strengt tatt ikke. Dette er upresist og sleivete, men med et visst sannhetspotensiale. Som sagt er det en stor utfordring å skrive for ensembler med begrenset kapasitet, og etter mitt syn er det komponistene i den progressive gruppen som kommer best ut av dette. Man blir tvunget til å destillere sine uttrykksmidler, og de som får det til uten å måtte kompromisse for mye, ender opp med et uttrykk som er fokusert, effektivt og konsistent.

Denne artikkelen er den andre av i alt tre, og er opprinnelig publisert i Ny Musikk-tidskriftet Parergon. Del en, "Vokalamatørene: Om norske kor og ny musikk", kan leses her. Tredje og siste del publiseres på Ballade tirsdag 22. november.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no