Norsk Rocks Historie: Willy B om viser i tåka og norske guder
Forfatter, musiker og kulturarkeolog Willy B fortsetter her sin gjennomgang av CD-serien "Norsk Rocks Historie". Her tar han for seg platene som skal dekke perioden 1966 til 1977, der han er særlig kritisk til plate nummer fem: "Fra viserock til rock på norsk". - Det skal ikke lages et historisk musikalsk verk om rock der Ole Paus er med på tre kutt, og hvor Flax ikke finnes i det hele tatt, slår han fast.
"Norsk Rocks Historie" på CD, anmeldt av Willy B
"4. Rhytm'n blues & psykedelia 1966-1969"
"5. Fra viserock til rock på norsk 1969-1977"
"6. Progressiv rock 1971-1977"
(Universal)
Til dels på jordet
CD vol. 4, som til og med heter "Rhytm'n'blues & psykedelia", er musikalsk sett som både forgjengeren og vol. seks (som vi skal komme tilbake til). Musikken holder på egen hånd, men sett som en historisk del av et hele, er dette håpløst. For eksempel: Når Public Enemies blir presentert med kun ett enkelt kutt på egen hånd, som attpåtil ikke akkurat er representativt for dem i den tøffe gitar-soul-gata vi gutta ville ha dem, da blir vi sure. "I call it pretty music" eller "Shake the kinks loose" eller en James Brown-cover hadde vært riktigere, dette balladestoffet ("I can't believe it") blir feil. Det hjelper ikke at de er representert med Karin Krog på et annet kutt, dette er ikke Public slik de var.
Supergruppa Dream er representert med to kutt, nemlig "Green Things" og "Night of the lonely organist and his mysterious pals". Det første av disse kunne vært et hvilket som helst prog-popband på den tida det kom ut, mens det andre oser Jimmy McGriffs "I got a woman". Det kuttet der jeg føler Dream kanskje oppnådde mest av sine oppinnelige musikalske intensjoner, er "Ain't no use", hvis siste fem minutter utfylles av fire musikere som spiller både mot og med hverandre, og hvor resultatet er en fantastisk blanding av Yardbirds, Hawkwind og Coltrane. Utrolig bra, og sjøl om de på begynnelsen av låta ikke helt når strandkanten lydmessig, så føler jeg dette er hva Dream burde vært representert med. Kanskje jeg også ville dratt med "Hey Jimi", i og med bandet er omtalt i boka "Vinyl Junkies".
Når det gjelder psychedelia, så finner jeg det underlig at ikke 1 2 6 er representert med sin "Mirror for sale" fra deres eneste album. Ikke bare var det et av de første psychedelisk kuttene laget her hjemme, men det ble også et av svært få.
Viser i tåka
Den verste CD-en her er nummer fem, og tittelen på den er "Fra viserock til rock på norsk". Ikke bare har det så godt som alltid vært rockerne som har tutla fra rock til viser, og dessverre ikke omvendt, men her finner man mye rart. Her er det tydelig at det ikke er noen rocker som har satt sammen innholdet, og hadde man ikke visst bedre, så kunne man trodd at denne var fra en viseserie. Alt i alt har vel egentlig et par av bonussporene mest å gi, to av de medvirkende på disse, Finn Kalvik og Young Norwegians, er jo mer rock hver for seg enn hva Jan Eggum, Ole Paus og vise-kabaretorkesteret Vømmøl Spelemanslag er til sammen.
Jan Eggum er sikkert en hyggelig fyr, men han ser mer rocka ut enn han synger og spiller. Det meste av innholdet burde vært fjerna fra denne plata, og i stedet burde man ha utvidet de to foregående CD-ene. Det skal ikke lages et historisk musikalsk verk om rock der Ole Paus er med på tre kutt, og hvor Flax ikke finnes i det hele tatt. Og skal man servere det på norsk, hvor er Bazar?
Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått hvorfor man skal synge på norsk, i hvert fall ikke bare fordi det er norsk. I mine ører har det alltid virket ambisjonsløst, men for all del; la de som vil få lov. Clean deal det. Noen (som Kjøtt) fikset det, mens andre ikke gjorde det. I dag er det jo annerledes, band som Enslaved og Kaizers turnerer i utlandet så det blistrer, samtidig som de synger på norsk.
Det som ikke står i heftet her, er at i løpet av det tidlige syttitall foregikk det mange forandringer i samfunnet. Superstjernene etablerte seg, man fikk jazz-rock, LPene ble stadig mer dagligdags, og Yes og ELP gjorde at man måtte ha masse utstyr og lage mange taktskifter underveis. Rødvin og fiolette skjerf herjet i takt med jazz og visesang. Rock var fy enten den kom fra utlandet eller Norge, det nærmeste rødvinsfolket kunne akseptere var jazz-rock. Det var likevel enkelt å bli kjent med andre rockinteresserte, men jeg traff aldri og har aldri senere truffet noen musiker som har blitt påvirket av disse artistene her til å skrive på norsk. For meg så synes den situasjonen som blir beskrevet i heftet her å ha foregått på en annen planet enn den jeg levde på. Men for all del: Finn Kalvik var en av gutta. Han stilte opp og sang på frikonserter sammen med Frosk og Ruphus, og har mer cred alene enn hva de fleste andre på vol. 5 har til sammen.
Når jeg får slengt slike album i trynet i en serie som dette her, da føler jeg en smule avmakt. Tankene går tilbake til den gang jeg røyka, så kom det en fyr bort til meg og begynte å skravle. Ikke bare kunne han fortelle meg at røyking var farlig, men han kunne også fortelle meg hvordan jeg skulle slutte. Grøss! Er dette åndsnobberi? Vennetjenester?
De norske guder
Prudence, Aunt Mary, Popol Vuh, Junipher Greene m.fl. spiller på de til sammen atten sporene på det sjette volumet. For de flestes vedkommende har de fått to kutt hver, men det ligner her for det meste på en slags "best of..." samling da. Det banda er representert med, er i det fleste tilfelle rimelig forutsigbart, og blir mer et utrykk for hva de låt som på sitt mest lettfattelige, enn hvor de kom fra og hvor de ville. Personlig digga jeg "Loaded"-albumet til Aunt Mary noe voldsomt i sin tid, men etter som årene har gått har jeg begynt å sette mer pris på oppfølgeren "Janus". Og det er trist at den ikke er representert her.
Jeg gleder meg forøvrig til den dagen jeg kan sette på en av de første tre Prudence-singlene på ei samleplate, en av singlene som i følge et av medlemmene "kunne høres på hver eneste jukebox mellom Trondheim og Bodø". Resten av plata er grei nok, det går ikke an å få den mer grei nok egentlig.
Det var innholdet. Hva de medfølgende heftene angår, så inneholder en del trykkfeil som burde vært unngått, og direkte pinlig er det hos Rhythmic Six hvor man kan se at bandnavnet er feilskrevet i forhold til hvordan det er skrevet på plateomslaget. Det står at Aunt Marys "Jimi, Janis and Brian" er fra 1971 på min gamle singelutgave, ikke året etter som det står her. Også en del personnavn burde vært kikket gjennom, enkelte av dem er skrevet på to forskjellige måter.
Alt i alt får disse seks CD-ene tankene til å fly til slike samlinger som tidsskriftet Det Beste ga ut. Det kom bokser med musikk fra klassisk musikk, opera eller underholdningsmusikk, og sikkert mer også. Rimelig holdningsløst, men sikkert greit nok for folk som egentlig ikke var så interessert i musikk, eller bare trodde de var det.
Ok, Universal kommer sikkert til å tjene penger på dette, og det er jo slik det skal være, det er derfor de er til. Jeg er mer usikker på Norsk Kulturråds medvirkning, de har tross alt støttet dette her økonomisk, og det betyr vel at det blir lenge til noen andre får forsøke.
Helt til slutt; sånn bare for sikkerhets skyld, jeg er takket i et par av heftene til disse CD-ene, men jeg kan på tro og ære si at jeg har ikke hatt noe som helst med dem å gjøre. Og enda mer helt til slutt, det ikke er inkludert en eneste innspilling fra 1970 her.
Hvorfor ikke?
Anmeldelsen er hentet fra det nyeste nummeret av Backstage, og er bragt videre med velvillig tillatelse av Willy B og Backstage-redaktør Terje Nilsen. Nettutgaven av Backstage finner du her. Del en av artikkelen, som tar for seg volum 1 til 3 i denne serien, finner du omtalt her.
