Willy B om Norsk Rock-feiden: - Man trenger ikke ha platesuksess for å være berømt!
- Egentlig hadde jeg tenkt å stå utafor debatten, men noe stort mer arrogant enn Per Kristian Olsens svar til Sørli mandag 22 november, skal man lete lenge etter, skriver Willy B i denne kommentaren til Norsk Rocks Historie og fremstilingen av 60-tallet. - Man kan spørre seg om ikke Olsen med dette har gjort Pussycats en bjørnetjeneste, mener den erfarne musikkskribenten, som fremholder at "to av tidenes største norske band", Vanguards og Cool Cats, "ikke fortjener å bli behandlet på denne måten".
Av Willy B
Det har vært mye skriverier om tv-serien "Norsk Rocks Historie" i Ballade siste tida. Med rette også, noe av stoffet man har fått servert gir et feil bilde av historien. Et eksempel på det er at The Pussycats har fått lov til å bli presentert i godt og vel tjue minutter på godt og vondt, mens The Vanguards presenteres som dumminger som gjorde dårlige norsktekstede cover-versjoner på plate. The Cool Cats får man se slenge dritt om nettopp The Vanguards på grunn av disse tekstene, og det er det man får se til dem. Denne behandlingen fortjener ikke to av tidenes største norske band, og bør ikke få stå uten motsigelser. Det vil si; det har den heller ikke gjort, men det er dessverre bare Ole Sørli fra The Cool Cats som har tatt til motmæle på dette punktet til nå.
Egentlig hadde jeg tenkt å stå utafor debatten, men etter å ha lest Per Kristian Olsens svar til Sørli mandag 22 november, med henvisninger til "Pussycats sjøllagde interne struktur", da bare må jeg ta til orde. Noe stort mer arrogant skal man lete lenge etter. Olsen (f. 1955) var ikke mer enn 10-12 år i perioden 1964 - 1967, og opplevde neppe noen av gruppene sjøl, så han kan umulig ha annet enn annenhånds-betraktninger om dette her. La meg derfor fortelle følgende:
I årene 1964 til 1967 hadde man fire store band i Norge, fire band som faktisk skilte seg godt ut fra de andre. Disse fire var The Cool Cats, The Beatnicks/The New Beatnicks, The Vanguards og The Pussycats. Til sammen med rundt et snes guder som alle fortjener å hedres, men kanskje i et litt annet forhold til hverandre enn hva som har blitt dem til del til nå på tv. Man kan vel grovt sett si at The Cool Cats og The Beatnicks var de mest populære gruppene i perioden 1964 fram til sommeren 1965, da kom The Pussycats. De var det mest populære bandet i noen måneder, ingen tvil om det, men dette varte ikke evig. De lå i ledelsen et knapt års tid, men skled vel mer bort etter hvert som The Vanguards, The New Beatnicks, Mojo Blues, 1 2 6, Public Enemies og ikke minst Dream etablerte seg som solide navn. Det var ingen klar leder blant gruppene, bl.a. fordi musikkbildet ble veldig variert etter hvert.
Et argument som kan tenkes brukt mot The Cool Cats, er at de i motsetning til The Pussycats ikke hadde hell med seg på platefronten. Saken er den at manglende platesalg egentlig aldri er noen sikker indikator på manglende suksess. Motorpsycho var temmelig bigge før de var i nærheten av VG-lista, Ricochets turnerte land og strand rundt på grunnlag av en demotape, og alle vet hvem The Cumshots er, men svært svært få har plater med dem.
Olsen hevder også at The Pussycats representerte noe nytt da de kom. Ok, The Pussycats var mine første norsk pop-helter, men i ettertid har jeg ingen vanskeligheter med å se at deres første singel i Norge "Gonna send you back to Georgia" er heller tynn i forhold til Animals-versjonen. Singel nummer to her hjemme, "Ebb tide" var tross alt bare et eksempel på en stilart som hadde eksistert i mange år, og som i 1965 var så godt som død. Begge sidene av singel nr. 3, "Boom boom"/"Gone gone gone" holder den dag i dag, men var det noe nytt ved dem? Nei, de var covers av henholdsvis Animals og Everly Brothers, og sjøl om låtene er godt arrangert, så er det ikke noe nytt ved dem. (Nye singler fra 1965 og 1966 var for øvrig plater som "Shapes of things", "Day tripper", "Midnight to six man", "Inside looking out", "(I can't get no) Satisfaction" og "Good vibrations", og det meste blir ikke bare smått, men mikroskopisk i forhold.)
The Pussycats klarte å komme i publikums søkelys enda en gang på slutten av 1967 takket være sin manager Sten Ekroths bok "Strengelek". Der fant man informasjon om at også popmusikere hadde et sex-liv, pluss insinuasjoner om at NRK-medarbeidere kunne bestikkes, skjønt ingenting omThe Pussycats musikk. Og nettopp denne boka har gjort sitt til å holde liv i myten om The Pussycats, men den er ikke nevnt i tv-serien.
Man kan spørre seg om ikke Olsen rett og slett har gjort The Pussycats en bjørnetjeneste. De som er virkelig interessert i musikkhistorie, og har fulgt med i debatten i Ballade, vil nok sjekke ut bandet. De vil da bl.a. finne bandet sist utgitte album, "To you" fra tidlig på 90-tallet, et album som fikk så mye slakt (fortjent nok, spør dere meg) at Olsen ikke engang omtalte det i sin biografi fra 1998.
Til forsvar for The Vanguards og deres til dels langt fra vellykkete utgivelser med norske tekster, kan jeg fortelle at forholdene var helt annerledes den gang. Vi gikk ikke rundt og tenkte på artistene og platene som noe som skulle evalueres mange tiår senere. Mange så The Vanguards på scenen når sjansen bød seg (hvor de så godt som aldri spilte norsktekstete låter), og var som oftest mer enn fornøyd med det som ble servert. Vi gikk for å se The Vanguards hvor Rypdal eller Lindquist håndterte sine gitarer på de mest utrolige måter, og jeg betalte en gang hele syv kroner for å se bassist Johnny Sareussen vise fram sine ferdigheter på bassgitar! Hans spill på "I can hear the grass grow" var imponerende.
La meg også tilføye at "Mot ukjent sted" (og for så vidt alle de andre også) låter langt verre i dag enn den gjorde for snart 40 år siden. Det er ei bra som låt, og har et forholdsvis bra arrangement, men siden både lyd og framføring er rimelig overfladisk, så går det på trynet. Og jeg kan ikke for det, men alle artister som klarer å selge ei plate til en prosent av Norges befolkning (og "Mot ukjent sted" skal ha solgt litt over 40 000) har jeg all respekt for.
Jeg ser også at redaksjonen "I Norsk Rocks Historie" har fått mye ære for å ha gjenoppdaget masse gamle opptak med forskjellige artister og band. En mann som vel bør hedres i så måte er avdøde Arve Strømsæther, hvis utrettelige arbeid med å lete gjennom gamle bånd for å se etter gamle opptak, og få katalogisert disse på begynnelsen av åttitallet, har vært uvurderlig. Å sitte bak en kontorpult i NRK og søke etter navn på en PC er ikke så veldig vanskelig. Æres den som æres bør!
