Elias Akselsen: Platearbeideren
I 1998 - femtien år gammel - går Elias Akselsen for første gang i studio for å lydfeste noen av sangene som han har lært gjennom sitt lange liv. Sammen med Gjertruds Sigøynerorkester spiller han inn "Høstdrømmar". Plata kan han selge på sine mange konserter og pinsemøter. - Etterspørselen vokser når han nå også blir tilgjengelig på plate, skriver Stein Østbø i den ferske Akselsen-biografien "Deilig Er Jorden". Ballade har her gleden av å bringe et større utdrag fra boken.
Av Stein Østbø (hentet fra "Deilig Fra Jorden: Historien om tateren Elias Akselsen")
Elias merker at stemmen hans begynner å gjøre inntrykk igjen. Høstdrømmar blir starten på et aldri så lite musikalsk eventyr for Elias. Plata fører til mye oppmerksomhet, både rundt sangeren Elias og taterkulturen generelt. Høstdrømmar fyller faktisk et hull i den norske kulturhistorien. Autentisiteten som Elias synger med, er mangelvare blant det lille som på dette tidspunktet finnes av innspilte taterviser. Mesteparten formidler stereotype bilder av den typen som har blitt kjent gjennom skillingsvise-prosjekter som "Frem fra glemselen".
Også Norsk kulturråd forstår hvilken kulturskatt Elias forvalter i strupen. Dette må bevares for ettertiden, mener rådet, som skal bli en trofast økonomisk støttespiller for plateprosjektene til Elias i årene fremover.
Det er samme år som Høstdrømmar kommer at spellemannen Hallvard T. Bjørgum hjemme i Setesdalen nesten setter kaffen i halsen da han hører Elias Akselsen på radio. Bjørgum aner ikke hvem Elias er, men han vet at han har lett etter en slik stemme i ti år.
Bjørgum hadde i et radioprogram i 1988 spilt fra opptak hans far, Torleiv H. Bjørgum, hadde gjort med tatere og samtidig etterlyst personer som hadde denne visetradisjonen i seg. Spesielt var han glad i opptakene med Hulda Johansen, som var søskenbarnet til Elias.
Med støtte fra både Norsk kulturråd og Fond for utøvende kunstnere gjør Hallvard T. Bjørgum opptak med Elias i to bolker, hjemme på Sylvartun i juli 1999 og på Øverland gård i Bærum i november samme år. Disse opptakene blir koblet med de gamle innspillingene av Hulda Johansen, slik at søskenbarna har hver sin del av plata.
Et halvår senere er Barn av den bortglemte rase klar for utgivelse. Den markerer en Elias på stødig vei mot kunstnerisk anerkjennelse og platekarriere.
Da er den rastløse Elias for lengst i gang med nye prosjekter. Han har funnet en ny landevei - som artist. Den veien følger han så fort han kan, og på ett tidspunkt holder han på å kjøre hele karrieren i grøfta.
I 1998 bestemmer musikkprodusenten og artistformidleren til NRK-programmet "Vera Vera", Sigbjørn Tveite, seg for å starte sitt eget plateselskap, Via Music, istedenfor å fortsette i sin gamle jobb i plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Sammen med multi-instrumentalisten Stian Carstensen skal Sigbjørn Tveite etter hvert bli den nærmeste støttespilleren for Elias og en fødselshjelper for potensialet som ligger i den spesielle stemmen hans.
Tveite holder løpende kontakt med sine gamle arbeidsgivere gjennom sjefen for Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad, og selskapets konsulent, visesangeren Jørn Simen Øverli.
Da Sigbjørn Tveite starter Via Music i 1998, har Elias allerede sendt inn et opptak til vurdering for utgivelse på Kirkelig Kulturverksted, men en alltid tidspresset Erik Hillestad ser seg ikke i stand til å gjøre noe med denne tapen. Kanskje konsulenten Øverli kan ta en prat med Tveite? Jørn Simen Øverli er sentral i Josefine Viseklubb i Oslo, og ordner en opptreden med Elias på det ærverdige vertshuset midt mellom Majorstua og Oslo sentrum. Øverli inviterer også Sigbjørn Tveite. Dermed opprettes den aller første kontakten mellom Elias og Sigbjørn Tveite.
I mai 1999 drar Sigbjørn Tveite, Stian Carstensen og Jørn Simen Øverli hjem til Elias i Tverrveien på Skarnes. Der blir Elias sterkt imponert over trekkspillferdighetene til Carstensen, og stemningen er god. De første planene for en plateutgivelse blir lagt.
De blir enige om å utgi plata sommeren året etter, i 2000, på grunn av etterspørselen som ventelig vil dukke opp i forbindelse med konsertene til Elias. Ettersom innspillingsstart drøyer, blir utgivelsen stadig forskjøvet noen uker. Men de er i alle fall i gang.
På dette møtet forteller Elias at Hallvard T. Bjørgum gjerne vil gjøre en innspilling med han, men at dette ikke er et prosjekt som han ønsker å forfølge. To måneder senere drar imidlertid Elias til Setesdal for å spille inn hos Bjørgum. Dette blir Sigbjørn Tveite aldri informert om.
Kontakten holdes varm utover høsten 1999. Våren 2000 hører Sigbjørn Tveite de første ryktene om at Elias nå har vært i studio hos Hallvard T. Bjørgum og spilt inn plate. Dette avviser Elias. Tveite slår seg til ro med det.
Dessuten vet Sigbjørn Tveite at han må fare forsiktig fram. Han kjenner taterhistorien godt og vet at mistenksomheten blant de reisende overfor buroer som han selv, eksisterer den dag i dag.
- Vi hadde ikke den tilliten og tryggheten på hverandre som vi har i dag. Jeg tror Elias så på meg som representant for buroene, som enda en gang skulle forsøke å styre taterne slik de har gjort opp gjennom hele historien, sier Sigbjørn Tveite. Ting kan absolutt tyde på det.
Noen uker etter å ha avvist noe kjennskap til Barn av den bortglemte rase-prosjektet, ringer Elias til Tveite - for å invitere han til pressekonferanse i forbindelse med utgivelsen av nettopp Barn av den bortglemte rase ...
En oppgitt Sigbjørn Tveite må nå utsette sine egne utgivelsesplaner; det har ingen hensikt å ha to nye plater med samme artist på markedet med så tett mellomrom. Elias beklager sterkt det som har skjedd, men forsvarer seg med at samarbeidet med Bjørgum hadde gått så langt at det ikke kunne reverseres.
Men Sigbjørn Tveite har fått ordentlig godfot for sitt eget prosjekt med Elias og kan ikke slå det fra seg. Jo mer han dypdykker i taternes sangtradisjon, desto sterkere blir lysten til å dokumentere denne unike kulturskatten. Han insisterer på å gjøre prosjektet likevel. Elias blir med videre - enn så lenge.
I juni 2000 finner Tveite et egnet innspillingssted i det gamle bedehuset Effata på Eidsvoll, i hjemtraktene til Stian Carstensen som er ansvarlig for de musikalske arrangementene på Hjemlandsklokker, plata som altså skulle bli det første samarbeidet mellom Tveite og Elias.
Elias tar med familien og campingvogna og innlosjerer seg på en campingplass i nærheten. Mandag 19. juni starter opptakene. Hele seks viser spiller de inn den første kvelden. Heldigvis, for allerede dagen etter skjærer samarbeidet seg.
Det skal gå halvannet år før prosjektet blir ferdig.
Dette utdraget fra "Deilig Er Jorden" er gjengitt med velvillig tillatelse av både forfatter Stein Østbø og Aschehoug Forlag. Et tidligere publisert utdrag fra boken finner du her. Elias Akselsen er for tiden ute på en omfattende kirketurné, noe du kan lese mer om på denne lenken.
