Kordebatten: Om å være profesjonell i korsammenheng

Tone Bianca Dahl lurte i Ballade 10.12 på hvordan Torbjørn Dyrud kunne påstå at det bare i Stockholm finnes minst 7 kor som er "på det Norske Solistkors nivå eller over". Er korene målt med måleinstrument, spurte Dahl. I dette tilsvaret kommer Dyrud med flere konkrete eksempler på den svenske korkulturens høyere profesjonalitet. - Oslo har mange gode kor, men vi har ingen institusjon som er i nærheten av hva Radiokören er, skriver han. Det handler om prøver på dagtid, faste konserter, samarbeid med de store orkesterdirigentene og profesjonelle sangere som leser partitur. - Det er stor forskjell på leseferdighetene i Oslo og Stockholm, sier Dyrud.

Radiokören, foto: Sören Vilks, fra www.sr.se

Tone Bianca Dahl har kommentert min artikkel "Vokalamatørene" på ballade.no. Hun har tydelig blitt provosert av det jeg har skrevet. Jeg skal forsøke å utdype en av de to påstandene som har provosert henne. Forhåpentligvis kan det bringe debatten om behovet for et profesjonelt kor i Norge videre. Usaklig ordkløveri og simple påstander om skjulte intensjoner får ligge, saken er for viktig til å koke bort i surkål.

Det er mange faktorer innblandet når en skal analysere effekten av at vi ikke har noe profesjonelt kor i Norge. Ekte og uekte komponister er et element i dette, men siden dét strengt tatt er en diskusjon om hvordan man definerer det å komponere, lar jeg dette ligge. Ikke fordi jeg ikke kan forsvare mine uttalelser, men for å stramme fokus i debatten.

Jeg påstår at det i Stockholm finnes mange kor på Det Norske Solistkors (DNS) nivå. Dette var utelukkende ment som en illustrasjon på hva det har betydd og betyr for Sverige å ha Radiokören. Som Geir Arne Servan i Norges Korforbund påpeker i sitt innlegg "Oss nisser i mellom"; spissen gavner bredden, og jeg mener at Stockholms korliv er et svært godt eksempel på dette. Ikke dermed sagt at Oslo ikke har gode kor. Oslo har mange gode kor, men vi har ingen institusjon som er i nærheten av hva Radiokören er. Vi har ingen kultur eller tradisjon for profesjonell ensemblesang utenfor Operaen. DNS har markert seg internasjonalt som et fantastisk bra ensemble, men DNS er ikke en institusjon du kan besøke mandag, onsdag, torsdag og fredag mellom ti og fjorten.

Et profesjonelt kor i Norge handler om 32 stoler med 32 notestativer foran, permanent plassert i et arbeidsstudio innredet for korsang. Det handler om en inspisient som er på plass en halvtime før prøve for å legge ut noter, om sangere som er der et kvarter før, klare til å starte på slaget. Om skolerte sangere som synger feil to, men ikke tre ganger. Det handler om prøver på dagtid, i vanlig arbeidstid, om konsert hver tredje og fjerde uke, om å yte KORK eller Oslo Filharmoniske orkester rettferdighet når det er behov for det. Det handler om å gi alle sangere, lieb-habere som yrkesutøvende en referanse for hva det egentlig vil si å kunne synge fra bladet, om å stimulere til en kultur hvor Norges skap-tenorer kan få synge ut så vi endelig kan få oppleve hvordan en a skal synges i fortissimo. Det handler om at utdannede sangere og sangstudenter skal få muligheten til å forstå at ensemblesang er en fullverdig musiseringsform, god som noen. Det handler om at også sopraner skal lære seg å lese noter. Og ikke minst handler det om at de som utdanner seg til dirigenter i dette landet skal få mulighet til å lære hva ledelse på dette nivået innebærer. For det nytter ikke å være korleder med amatørvirksomhet som eneste referanse når koret synger ni av ti toner riktig på første gjennomsynging. Det hjelper ikke å ha sosial intelligens, hvis du ikke har selvtillit og trøkk til å stå 110% for din musikalske visjon foran 32 yrkesutøvende musikere som forrige uke jobbet med André Previn og to måneder tidligere var på turné i Sør-Europa med Grete Pedersen, før de kom hjem og gjorde Brahms´ Requiem med Philippe Herreweghe. Dette er nivået vi skal være på, og dette er virkelighet i Stockholm. Derfor har korsang en selvsagt status blant byens sangere, derfor slipper en å gjenta ukentlig at alle sluttkonsonanter sitter på pausa inntil noe annet blir bestemt og derfor er det stor forskjell på leseferdighetene i Oslo og Stockholm.

MEN, dette kan vi utvilsomt også få til, som skrevet i "Vokalamatørene"; det er mye som er i emning. Vi som er kunstnerisk ansvarlige skal ha klart for oss at vår oppgave ikke er å drive politikk. Vi skal bare sørge for å fortelle tydelig hva vi kan og vil, og ikke minst sørge for at Korforbund og Storting ikke går seg bort i utredninger. Det er oppløftende at Korforbundet kommer på banen, mitt inntrykk har vært at de sjelden toner flagg i denne saken. Det behøves et betydelig strategisk arbeid for å gjennomføre dette politisk, og det er ikke mulig å få til uten en bred, folkelig forankret organisasjon i ryggen. Med tanke på det høye nivået på amatørkorsangen, burde det ikke være vanskelig å finne argumenter for endelig å få på plass toppen av kransecappellakaka.

Torbjørn Dyrud
dirigent for Oslo Kammerkor

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no