Hundre år siden Scelsi ble født
Lørdag 8. januar er det hundre år siden den italienske komponisten Giacinto Scelsi (1905-1988) ble født. Han var helt ukjent så sent som på 70-tallet og fikk sitt gjennombrudd på verdensmusikkdagene i Köln i 1987, ett år før han døde. Serialistene så på Scelsi som en dilettant, men hans klangarbeid og kunstneriske integritet ble blant annet en viktig inspirasjon for franske komponister som Gérard Grisey og Tristan Murail. - Scelsi så ikke på seg selv som komponist, men heller som en budbringer mellom en transcendental verden og vår egen, skriver fiolinisten Sigyn Fossnes i denne artikkelen. Fossnes gjorde førstegangsframførelsen av Scelsis fiolinkonsert i Norge og skriver nå hovedoppgave om komponisten.
Av Sigyn Fossnes, fiolinist og hovedfagsstudent i musikkvitenskap, UiO
Giacinto Scelsi ble født 8. januar 1905 og levde til 9. august 1988. Fra å være totalt ukjent så sent som på 70-tallet, har Scelsis verk blitt anerkjent som viktige og sentrale de senere år. Han fikk sitt gjennombrudd på verdensmusikkdagene i Köln i 1987, hvor mange av hans større kor- og orkesterverk ble spilt for første gang – ett år før hans død. Han var riktignok invitert til Darmstadt i 1982, men serialistene, eller arvtagerne etter Webern, regnet ham mer eller mindre som en dilettant.
Nå er det ingen tvil om Scelsis musikalske innsikt og intellektuelle og kunstneriske integritet, og hans verk har hatt stor betydning på flere måter. Først av alt er det verd å nevne hans direkte påvirkning for dannelsen av spektralskolen. Tristan Murail beskriver i en artikkel i 1999 hvordan Scelsis musikk skulle komme til å påvirke både ham og Gérard Grisey slik at de sammen skulle danne det vi nå omtaler som spektralskolen. Inspirasjonen lå i hvordan Scelsi dekomponerte en klang, foldet den ut, åpnet opp hele spektrene av tonene og lot oss som lyttere bli innhyllet i selve klangen. Det er ikke lenger tonehøyde eller varighet som er av avgjørende betydning, men en tredje dimensjon, en dybdedimensjon, som utforskes i hans verk.
Scelsi kalte seg selv heller ikke for komponist, kom-ponist, sette sammen, men heller en budbringer mellom en transcendental verden og vår egen. Dette er også en av grunnene til at han aldri ville la seg fotografere. Det var det han overbrakte som var relevant og ikke han, budbringeren, som person. I stedet valgte Scelsi zensymbolet - en understreket sirkel – som kan stå som symbol for spennet mellom en guddommelige verden, det evige, og vår materielle verden, den endelige. Scelsis anerkjennelse av den åndelig verden har nok vært tung å svelge for et strukturalistisk, modernistisk, serialistisk og matematisk århundre, men vi er kanskje inne i en ny fase i vår historie hvor det åpnes opp for en åndelig dimensjon. Scelsi var heller ikke dogmatisk, til tross for at han faktisk kalte seg selv buddhist. Det Scelsi var opptatt av, var hvilke muligheter i form av inspirasjon og kreativitet en åndelig verden åpnet for. Dette er direkte inspirert av Rudolf Steiner som beskriver skaperevnen som resultat av imaginasjon, inspirasjon og intuisjon.
Scelsis erkjennelse av klangens egenverdi resulterte i Quattro Pezzi fra 1959, og fra og med dette stykket dekomponerer Scelsi ut hver tone og dens spekter i uendelig fargerike verk hvor lytteren hylles inn i sfærer av klang.
Disse verkene er heller ikke komponert med notepapir og blyant, men faktisk improvisert fram i en transelignende tilstand på en tidlig syntheziser; ondolina. Scelsi tok sine improvisasjoner opp på lydbånd, og de ble siden systematisert og deretter skrevet ned av en noteskriver.
Scelsi forandret aldri sine improvisasjoner, men improvisasjonene kunne bli satt sammen på forskjellige måter. Noen improvisasjoner ble av Scelsi selv karakterisert som ”for mørke” til at de kunne bli skrevet ned. Scelsi arbeidet tett med noen få musikere, og kunne på bakgrunn av dette nære samarbeidet forandre på partituret,- men bare for å komme nærmere improvisasjonen. Dette er blitt brukt mot ham som komponist, men tiden er nå absolutt inne til å lytte fordomsfritt til verkene hans.
Franco Donatoni sa i 1988 til sine studenter: ”There were three great Italian composers born in the early years of this century [de to andre er Dallapicccola og Petrassi]. Scelsi’s music was unknown till recently, and so everyone’s making a fuss over it.”
Vi er nå over denne første fasen hvor Scelsis musikk, og ikke minst mannen selv, kom som fugl Føniks opp av asken, og det er kanskje først nå at vi har mulighet til å lytte til musikken uten å forholde oss til Scelsis eksentriske personlighet eller det mytiske landskap i verkene hans, men faktisk lytte til verkene slik de klinger. Det er kanskje også slik at Scelsis verk nettopp viser sin aktualitet i vår tid ved å gi rom for kontemplasjon og opplevelse av noe uendelig og evig.
Arditti strykekvartett har spilt inn hans verk for strykere, blant annet hans fem strykekvartetter. Av disse er det unektelig strykekvartett nr 4 fra 1964 som ruver som den største og mest ’fantastiske’ i ordets egentlige betydning.
Av større verker kan det nevnes bla Uaxuctum fra 1966 og Konx-om-pax fra 1969 for kor og orkester. Fra hans rikholdige opusliste på i alt 126 verk fins flere og flere innspilt.
Mer informasjon, med bl.a. en oppdatert diskografi, se nettstedet www.scelsi.it som er redigert av Fondazione Isabella Scelsi i Roma.
Sigyn Fossnes er fiolinist utdannet fra Norges musikkhøgskole og Guildhall School of Music. Hun framførte Norgespremieren av Scelsis fiolinkonsert Anahit i 2002, etter å ha innstudert den med Devy Erlih - Scelsis betrodde solist ved urframføringen i 1966. Fossnes har kontakt med Fondazione Isabella Scelsi, og reiser til Roma i april for å framføre fiolinduoen Arc-en-ciel sammen med Kari Rønnekleiv i anledning Scelsis hundreårsjubileum. For tiden arbeider hun på en hovedoppgave om Scelsi og hans verk.
