All Ears: Fire dager med musikerstyrt magi
Den idealistiske og musikerstyrte All Ears-festivalen er på kort tid blitt et viktig og vitalt fokuspunkt for improvisert musikk i Norden. Årets begivenhet, som strakk seg over fire dager og to byer, var intet unntak, mener Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen. - Det som fortsetter å glede og imponere ved All Ears-festivalen, er det konstant høye nivået på utøverne, kombinert med en sjelden vilje og evne til å gå ut over egne grenser, og samtidig trekke publikum med seg, mener han.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Etter fire kvelder på rad, og med nærmere tyve timer musikk i bakhodet, er det nettopp kvaliteten, bredden og mangfoldet i uttrykkene som står igjen som de skarpeste minnene fra årets All Ears-festival.
Ta en musiker som John Hegre fra Jazzkammer, som i løpet av tre kvelder i Oslo deltok på et maskinelt og likevel svært vakkert sett med svenske Søren Runolf og Maja Ratkje, utgjorde en energisk og høyeksplosiv gitar/sax-trio med Anders Hana og Mats Gustafsson, og alene akkompagnerte danserne Lotta Melin og Brynjar Bandlien på kassegitar- for øvrig utsøkt billedlagt av videokunstneren Fredrik Olofsson. I tillegg opptrådte han også med Jazzkammer på Kulturhuset i Stockholm.
Under opptredenene på Blå og Black Box gikk Hegre fra det frosne til det frådende, fra det støyende til det stillfarne, og alltid uten å stille seg i veien for musikken. Om man skulle tro at den improviserte musikken lett inviterer til selvsentrert oppvisning av spilleferdigheter, er det en fordom All Ears-festivalen fort legger død. All Ears-musikken fødes i øyeblikket av musikere som lytter, deltar og spiller sammen i den beste betydningen av begrepet - i stadig skiftende konstellasjoner, både hva musikalske uttrykk og besetninger angår.
Programslipp-konserten med Lasse Marhaug, Maja Ratkje og Paal Nilssen-Love en uke tidligere antydet mye av hva som skulle følge, ikke minst i forhold til de musikalske stilartene de tre initiativtagerne selv representerer og symboliserer.
Både støymusikk, samtidsmusikk og den fire jazzen er rikelig representert under festivalen, noe vi kan la den engasjerte og svært sympatiske svenske komponisten, kunstneren og improvisasjonsmusikeren Dror Feiler utgjøre nok ett enmannseksempel på: Han støyet den norske delen av festivalen i gang på forbilledlig vis på torsdagen, nesten dødelig bevæpnet med sine saxofoner og klarinetter, stod for en nesten mirakuløst bra konsert med Lokomotiv Konkret fredagen, og avsluttet hele festivalen med en ildsøyle av lyd søndagen, godt støttet opp av Marhaug og Gustafsson på blåseinstrumenter og elektronikk.
Et av spesialfeltene til All Ears er ellers å skape møter mellom musikere som knapt har hilst på hverandre før de inntar scenen. Det oppstår ofte spennende og u-hørt musikk av slikt, så lenge musikerne gir hverandre rom og respekt - noe All Ears-musikerne generelt gjør.
Likevel synes det riktig å påpeke at to av festivalens klareste høydepunkt kom gjennom faste konstellasjoner, der musikerne kjenner hverandre ut og inn, og nærmest har utviklet en samstemt puls, en felles pust. Fe-Mail gjorde en av sine beste konserter noen sinne på åpningskvelden, der Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord utfordret og utfylte hverandre, duellerte og diktet, og åpnet opp musikken på en rekke plan. Også med Lokomotiv Konkret var musikalsk tankeoverføring nærmest en realitet - og et hørbart resultat av snart tredve år i progressivt, utfordrende samspill.
Årets festival, der alt overskudd for øvrig gikk til flomofrene for flodbølgen i romjulen, var i unionsmarkeringens navn kun forbeholdt norske og svenske kunstnere. Som symbol-markering av en voksende og kvalitetssikret musikkscene var det et vellykket trekk, men undertegnende ser også frem til at impulsene fra en hel lydverden igjen vender tilbake til neste år - særlig med gjesteopptredener av bl.a. Evan Parker, Paul Rutherford og Emi Maeda stadig gnistrende friskt i tankene.
Årets program var ellers stablet sammen med stor variasjon, der den ene konserten ga få holdepunkter for hva som skulle følge, selv med samme personer involvert. For øvrig markerte festivalen uten tvil også noe av et gjennombrudd for den unge gitaristen Anders Hana, som nå er bosatt i Oslo, og som ble belønnet med massiv applaus etter sitt varierte og energiske solosett lørdag. Undertegnede vil dessuten gjerne trekke frem duokonserten med Bjørnar Habbestad og den svenske vokalisten Lisa Hanson fredagen, som med elektronikk, fløyter og sang skapte et kammerdrama av til dels svært høy klasse.
All Ears er ellers på alle plan en idealistisk og musikerstyrt festival, og fremstår som enda mer sympatisk ved det. Musikerne henvender seg direkte til publikum, introduserer hverandre med varme og respekt, og fungerer som riggere, sjåfører og medhjelpere på alle nivåer i ledige stunder. Det er sikkert en dyd av økonomisk nødvendighet, men også et bevisst trekk som i stor grad er med på å bygge ned avstanden mellom scenen og salen. Til svar blir de møtt av et aktivt lyttende og usedvanlig lydhørt publikum, som i år igjen var gledelig økt i antall. Også i Stockholm skal det ha vært et tilfredsstillende oppmøte på de i alt tolv konsertene som ble arrangert der.
Om musikk handler om øyeblikkets magi, gir All Ears-festivalen oss flere slike øyeblikk enn nesten alle andre festivaler her hjemme. På sitt beste er dette frihetlig musikk i ordets rette forstand - musikk som våger å være levende, påberoper seg sin selvsagte rett til også å kunne være krevende, og dessuten stiller grunnleggende og kritiske spørsmål ved en rekke størknede sannheter. Stort mer tror jeg egentlig ikke man kan forlange - bortsett fra at det snart også bør komme en live-CD som dokumenterer noe av fallhøyden, flygedyktigheten og fantasiflukten til denne viktige, vesle festivalen.
