Selsomt om Ballade
Under tirsdagens IFPI-regisserte informasjonsmøte om forslaget til ny åndsverklov, brukte IFPI-sjef Sæmund Fiskvik mye tid på å forsøke å diskreditere Ballade. - Skal man først hudflette en avis for bløffmakeri, kan det være lurt å ta fatt i den angivelige bløffen i stedet for å undervurdere sitt publikum ved å danse retorisk rundt grøten, skriver Balladejournalist Knut Steen, som her svarer på bløffmakeri-påstandene fra Fiskvik.
Av Knut Steen
- Jeg vil våge den påstand at kanskje én av pressefolkene som har skrevet om denne saken, har lest forslaget til ny åndsverklov, polemiserte Sæmund Fiskvik i kjent stil under tirsdagens informasjonsmøte i Filmens Hus.
Deretter presterte han å trekke frem tre spørsmål han hadde mottatt fra en nettavis, som han ikke ville nevne ved navn ”fordi de ikke fortjener tekstreklame”. Hensikten var å avsløre uvitenheten og bløffmakeriet i pressen generelt, og - tydeligvis - Ballade spesielt.
Det er for det første interessant å registrere at hvor høyt Fiskvik setter sin egen reklameverdi. Å si rett ut at spørsmålene kom fra herværende avis hadde neppe gitt Ballade noen reklame av verdi. Presseoppbudet ved gårsdagens møte var ikke akkurat overveldende, og bransjen kjenner uansett Ballade godt.
Retorisk jenka
For det andre – skal man først hudflette en avis for bløffmakeri fra en scene, kan det være lurt å ta fatt i den angivelige bløffen, i stedet for å undervurdere sitt publikum ved å danse retorisk rundt grøten.
Fiskvik oppfordret salen til å ”finne bløffen” i tre spørsmål fra Ballade. Disse var tatt ut av rekke på åtte. Spørsmålene ble stilt ut i fra påstander og fortolkninger av loven som har kommet frem i media den siste tiden, og tok sikte på å reflektere det "mannen i gata" lurer på, og som bransjen forhåpentligvis kunne svare på. Det kom også klart frem i en sak som ble publisert i god tid før Fiskviks åpningsinnlegg under tirdsagens møte.
Her er de tre spørsmålene Fiskvik trakk frem som eksempler på bløffmakeri:
Hva synes dere (sendt til flere bransjeorganisasjoner) om at:
1) - det nå vil bli ulovlig å utveksle musikk igjennom gratis fildelingstjenester på internett?
2) - man etter den nye loven kan bøtelegges og fengsles i inntil 3 år for å ha lastet ned musikk som ikke er lagt ut med rettighetshavernes samtykke?
3) - det nå vil bli ulovlig å laste sin egen musikk fra kopisperrede plater over til MP3-spilleren?
Bløffen i det første spørsmålet (1) lå, i henhold til Fiskvik, i at det kun er nedlasting fra ulovlig opplastet musikk som nå forbys eksplisitt. Selve opplastingen (tilgjengeliggjøringen) av slik musikk er allerede forbudt ved norsk lov. Derfor bløffer Ballade.
Fiskvik, som nettopp har tapt en rettsak mot Napster.no på dette punktet, bør vite at så lenge man ikke kan ta folk for å laste ned musikk, så kommer man ingen vei. De aller fleste fildelingsserverne ligger utenfor Norges grenser, og dagens rettspresedens tilsier at IPFI og andre ikke får medhold når de forsøker å ta nedlasterne. Skal man ha en utveksling, må hele prosessen kunne straffeforfølges effektivt, slik platebransjen har ønsket i årevis. Dette vet Fiskvik inderlig godt.
Om små verb og unge pirater
Bløffen i Ballades andre spørsmål (2), var at man bare kunne straffes hvis man visste at man lastet ned ulovlig.
I og med at Fiskvik både leser og skriver godt, er det rimelig å anta at han valgte å overse det lille verbet ”kan”, av retoriske grunner. Samtidig viser han en overraskende mangel på innsikt i hvem de han kaller ”pirater” virkelig er. For et annet viktig punkt i Fiskviks tale, var at han på ingen måte ønsket bransjen brasende inn på gutterommet, for å ta 15-åringer.
I Norge, hvor det ikke foregår noen utstrakt fysisk kopiering og distribusjon av piratplater, består det Fiskvik kaller piratvirksomhet i å gi bort og ta imot musikkfiler. Dette ligger det som regel ingen fortjeneste i, utover å kunne lytte til musikk man ikke har kjøpt. Men at unge mennesker – mange av dem barn – har en større appetitt på musikk enn de slunkne lommebøkene kan mette, betyr ikke at de er blåøyde.
Det kan hende Fiskvik og hans bransjekumpaner blir overrasket når de finner ut at mange av piratene de jakter på er svært kunnskapsrike og datakyndige små lømler på 15, som vet veldig godt hva de gjør.
Uten at man trenger å ha IFPIs amerikanske søsterorganisasjon RIAAs fremfusen som mer enn et bakteppe, kan man trygt anta at det også i Norge vil bli rettsaker, der forsettlighetsspørsmålet blir sentralt. Anklagede vil si ”nei, jeg visste ikke hva jeg gjorde”, bransjen vil si ”jo da, det visste du”.
Tanken på å møte i retten, med den internasjonale platebransjens svært godt betalte advokatkorps på den andre siden av bordet, vil uansett være avskrekkende. Man KAN altså, etter lovens bokstav, bli straffet med bøter og tre år i buret for å laste ned musikk. Så spørsmålet var kanskje ikke så ubetimelig allikevel?
Effektiv i går, ubrukelig i dag?
Ballades tredje ”bløffe”-spørsmål (3) om knekking av kopisperrer for nedlasting til MP3, er like relevant. I den grad man skal ta bransjens holdninger til kopisperrer på alvor, selvfølgelig. Det har ikke alltid vært like lett.
Loven krever at kopisperrene skal være effektive for at det skal være ulovlig å bryte dem, derfor gjelder ikke loven de sperrene som er på markedet i dag, var IFPI-sjefens argumentasjon for Ballades påståtte bløff.
Er det noen som har bløffet, så er det den delen av platebransjen som har brukt disse sperrene. Trøsten får heller være at de bare har klart å bløffe seg selv. I all den tid kopisperrene har vært på markedet, har denne delen av bransjen hardnakket påstått at joda, kopisperrene er viktige og effektive verktøy i kampen mot piratkopieringen. Og det vil man jo gjerne tro når man har brukt millioner av dollar på å utvikle dem. Alt dette mens kundene deres har ledd oppgitt, og holdt inn shift-tasten. I et tidligere intervju med Ballade sa daværende BMG-sjef Lena Midtveit:
- Vi har brukt mange penger på dette, men vi har også økt salget, så det er ingen tvil om at kopisperrer fungerer.
Kopisperrene fungerer...eller?
I dag innrømmer IFPI at kopisperrene ikke er effektive. Så hva skal man tro? Når det har tatt bransjen så mange år å forstå at en serie ubrukelige produkter ikke fungerer, hvor lang tid vil det ta før plateselskapene presenterer en ny mer eller mindre effektiv kopisperre?
Sæmund Fiskvik tror at kopisperrer på plater er på vei ut, men dette har vi ingen garantier for.
Skal man ta signalene fra EMI til etterretning, tyder mye på det motsatte:
- Kopisperren er en del av vår globale strategi, og er kommet for å bli, sa EMI-sjef Per Eirik Johansen til Dagbladet i går.
Forskjellen fra forrige runde, er at kopisperrene nå sannsynligvis vil bli beskyttet mot ”innbrudd” ved lov. IFPI og TONOs gode forsetter om å hegne om den private kopieringen er prisverdige, men under den nye loven vil plateselskapene ha full anledning til å forhindre platekjøperne fra å kopiere til MP3 og andre åpne formater – så lenge de har utstyrt platene sine med en kopisperre som på en eller annen måte kan kalles ”effektiv”. Her ligger alt til rette for nye runder i rettssalen, som bransjen vil satse tungt på å vinne.
Platebransjen får styre privatkopieringen
Selv om IFPI nå har innrømmet det alle visste, nemlig av dagens kopisperrer er ubrukelige, er det ingen grunn til å tro at det ikke vil komme nye kopisperrer. Det er heller ingen grunn til å tro at bransjen ikke vil benytte seg av de mulighetene som ligger i loven.
Gjør de det, vil det om ikke alt for lenge selges plater man ikke får kopiert over til MP3-spilleren - uten å gjøre seg til lovbryter. For som Fiskvik har påpekt utallige ganger: ”Å kopiere til eget bruk er ikke en rett, men en mulighet innenfor dagens lovverk”. Forvaltningen av den muligheten vil, om stortingets lovforslag vedtas, legges i plateselskapenes hender. Det er ingen bløff.
Nye tjenester, nye muligheter
Avslutningsvis kan det sies at de synlige holdningene til platebransjen i Norge har modnet enormt det siste året i forhold til musikk i nye formater, og musikk på internett. I dag ser man mange gode signaler på at både plateselskapene og deres interesseorganisasjoner ser muligheter fremfor begrensninger. Når DRM-systemer som er gode nok etter hvert lanseres, vil de plateselskapene som er i forkant kunne tilby flere typer attraktive tjenester til sine kunder, utover de ensartede CD og DVD-platene som utgjør mesteparten av omsetningen i dag.
Men på samme måte som platekjøperne bør være positive til at opphavsmenn og produsenter kan tjene penger på sine åndsverk, skal man heller ikke underslå pressens rolle i denne prosessen. Å fungere som et informasjonsfora, med debatt og kritiske spørsmål, har vært – og er – viktig for å anspore til forandring i en bransje som har vært alt annet en raskt på banen. Hvordan de ulike delene av bransjen håndterer denne oppmerksomheten, sier mye om hvor langt hver enkelt har kommet i prosessen mot en digital musikkvirkelighet.
