9. mars - den nasjonale kvinnedagen
En rekke sterke, kvinnelige artister her hjemme slapp rundt 8. mars gode og egenartede album, der deres personlige stemmer ble satt i kontekster av både folkemusikk, jazz, elektronika og elektro-akustiske eksperimenter. - Selv om det fremdeles er mennene som dominerer platebransjen og platesalget, er utøvere og komponister som Unni Løvlid, Solveig Slettahjell, Beady Belle og Natasha Barrett i høy grad med på å utvide den musikalske horisonten her hjemme, mener Ballades redaktør. Han etterlyser samtidig en større likestilling for selve musikkfeltet.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Aftenposten markerte i år 8. mars gjennom bl.a. å la en rekke fremtredende kvinner innen kulturfeltet anbefale kulturopplevelser for sine medsøstre. Det var i alt i alt 21 personer som under overskriften "Kvinnenes kulturtips" skulle anbefale gode og sterke opplevelser for andre kvinner.
Langt de fleste valgte å trekke frem en bok eller to, noen slo et slag for kinoaktuelle filmer, andre anbefalte utstillinger og teaterstykker som går i hovedstaden for tiden - og et par stykker valgte til og med å trekke frem tegneserier. Kun en eneste av de spurte - den nå 82 år gamle Nora Brockstedt - valgte å oppfordre andre kvinner om å lytte på norsk musikk av i dag.
- Nå har vi fått et oppsving på jazzscenen med mange unge kvinnelige utøvere, sa Brockstedt, som selv er både femti og seksti år eldre enn de hun valgte å trekke frem i lyset.
Det var ikke det at de øvrige spurte ikke hadde noen tilknytning til musikk. Tre av dem var selv artister, mens andre i feltet har skrevet innsiktsfullt om sitt hjertelige forhold til både rock og hip hop. Men norsk musikk som kulturtips var Nora Brockstedt alene om å fremheve.
Det er underlig, all den tid norsk musikk for tiden nyter en internasjonal anerkjennelse som norsk litteratur bare opplever en flik av. Men i Norge er litteraturen Konge - for ikke å si Dronning - og nyter en respekt som gjør at selv den simpleste spenningsroman med en viss rett kan kalle seg for et kulturprodukt. I Norge kan man trygt regne seg som dannet bare man glemmer å fylle ut avbestillingsskjemaet til Månedens Bokklubb et par ganger i året, mens musikk i stor grad betraktes som lett og uproblematisk underholdning.
Disse holdningene henger godt i - og er noe av bakgrunnen for at musikk sjelden diskuteres på noe spesielt høyt plan i hjemlige medier. Man kan med god grunn ha store innvendinger mot et gjennomsponset, markedstilpasset og kos-orientert program som "Bokbadet", men det er antagelig lenge til norske musikere og komponister får en lignende sjanse til å formidle sine tanker og motiver til et så stort TV-publikum. Og fordi musikken holdes utenfor Det Gode Selskap, og knapt regnes som noe annet enn som et potensielt pauseinnslag i forhold til de "seriøse" kunstartene, blir det lille som er til overs av kultur-sendetid med mulighet for fordypning sjelden satt av til tonekunsten - for øvrig et ord som synes å være på full fart ut av det norske språk.
Men toner og musikk kan selvsagt være kunst - og mye av den beste tonekunsten om dagen utøves nettopp av kvinner. Jeg skal i farten nøye meg med å peke på fire egenartede artister og opphavskvinner som - tilfeldig eller ikke - alle ga ut plater rundt den 8. mars i år. Ikke for å slå dem i hartkorn - til det er musikken deres altfor individuell og innbyrdes forskjellig. Det er alt et hav av forskjeller i uttrykkene til Solveig Slettahjell og Beate Slettevold Lech i Beady Belle, selv om de begge gjerne rubriseres innen jazz-genren. Der Slettahjell og hennes Slow Motion Orchestra gir nytt, intimt og strålende liv til gamle tradisjoner, søker dagens Beady Belle seg motr det mer groovy og moderne.
Og om vi går videre til Unni Løvlids oppriktig gripende solosang under hvelvingen til Vigelandsmausoleet og Natasha Barretts sterke lyd- og følelseseksperimenter på "Kraftfelt", blir ikke bare landskapet utvidet - det eksploderer nærmest i forskjellige retninger, men hele tiden med et dypt menneskelig ønske om å kommunisere og vise oss hva livet også kan by på. Dét er en bedrift som all verdens salgslister sjelden klarer å fange opp.
Om undertegnede skulle komme med et lite ønske for 9. mars, som vel ellers er en nokså alminnelig onsdag, måtte det være at Ballades lesere feiret Kvinnedagen på etterskudd - og gjerne gjennom å skaffe seg en eller flere av disse platene.
I går hadde folk i hovedstadsområdet for øvrig muligheten til å gå på konsert med bl.a. Sissy Wish og The Pumps på Blå, arrangert av bl.a. RadiOrakel og 8. mars-komiteen, mens slagverker Sigrun Gomnæs hadde eksamenskonsert på Musikkhøgskolen med kvinnetema, der hun sammen med sopran Ingeborg Dahlheim, cellist Inga Byrkjeland og lydtekniker Elise Onseng fremførte verker av bl.a. Maja Ratkje og Ragnhild Berstad – to andre sterke stemmer innen norsk samtidsmusikk.
Innenfor musikkbrabnsjen ellers er ikke kvinner alltid like synlige - særlig ikke der beslutninger og økonomi er involvert. Til tross for profilerte platedirektør som Lena Midtvedt (Sony-BMG) og Marit Karlsen (Trust Me) er norsk plateindustri fremdeles i stor grad preget av menn - og det er ennå langt til noen praktisk likestilling er oppnådd. Blant komponister, musikere og sangere er det derimot snarere regelen at de mest interessante utspillene om dagen kommer fra kvinner.
Ta det gjerne som et lite kulturtips i etterkant av Kvinnedagen.
Solveig Slettahjell: Pixiedust (Curling Legs)
Beady Belle: Closer (Jazzland/Universal)
Unni Løvlid: Vita (Heilo/Grappa)
Natasha Barrett: Kraftfelt (Aurora)
