Oslo - en by av musikk, del II
En simpel onsdag i april, der våren glemmer hva den har påbegynt. Da kan du oppleve musikk i hovedstaden, snike deg forbi hushjørner, og høre en flik av i morgen med mer enn en rot i gårsdagen. Ballade gikk på åpningsdagen til Happy Days-festivalen, og fikk også med oss 20-årsjubileet til Sort Kanal - Norges eldste nærradioprogram.
Av Arvid Skancke-Knutsen
Mens debatten om plasseringen av det nasjonale rockmuseet skyter fart, gir det en viss følelse av luksus å kunne dra ned til området rundt Grünerløkka og Akerselva, for å oppleve to avant garde-aftener i ett, en ellers ganske vanlig hverdag i årets fjerde måned. På Parkteatret var det den offisielle åpningen av Happy Days, som forhåpentlig vil bli et årlig og livskraftig tilbud i regi av Ny Musikk, mens Sort Kanal feiret sine første tyve år på Blå – med et program som var alt annet enn tilbakeskuende.
Happy Days – et tvetydig navn, med nikk til bl.a. Samuel Beckett – er et fint tiltak, med alle muligheter til å vokse seg betydelig og interessant. Samtidig ble undertegnede sittende igjen med en følelse av at festivalen på åpningskvelden ikke klarte å rive seg løs fra sjangerens egne konvensjoner – og heller ikke hadde truffet planken helt ren repertoarmessig. På Parkteatret, som for øvrig var gledelig brukbart besøkt, sto verker av tyske Carola Bauckholt og østerrikske Peter Ablinger på programmet, sammen med premieren på videoen ”Musikken året etter” av Bodil Furu, som var et bestillingsverk til årets festival.
Furus video, som både var sympatisk og interessant, om noe tidstypisk ironisk-eklektisk, ble av et fåtall publikummere møtt av latter, straks den svarte blues-artisten Otis Rush kom i fokus i en kort intervju-sekvens – uten å forsøke å være spesielt morsom. Jeg ble sittende nokså vantro, og ble attpåtil unødig paranoid: Lo denne håndfull mennesker fordi Rush var neger? Fordi han representerer en ”primitiv” musikkform? Eller bare fordi han var et ”uventet innslag” i en samtidsmusikk-setting? Den siste forklaringen er forhåpentlig (og ganske sikkert) den riktige, men likevel ikke fri for en eim av elitisme som Ny Musikk-publikummet eventuelt bør parkere for godt, særlig når den overordnede ideen rundt Happy Days-festivalen er å utfordre konvensjoner, og attpåtil proklamere at musikk kanskje ikke en gang strekker til. Om man ler av Otis Rush, og med Jon Øystein Flink, er det ærlig talt noe nokså galt på ferde.
Okay. Det var et øyeblikk, og kanskje ikke en gang så viktig. Tankeløse mennesker er åpenbart ingen mangelvare, selv i samtidsmusikk-kretser. Men presentasjonen av Happy Days’ åpningskonsert ble uansett overraskende konvensjonell. Alle innøvde nivå-forskjeller var på plass: Forholdet sal/scene, resitasjon/resepsjon, lytting/applaus. Happy Days lot til å snakke (ironisk) om revolusjonen, men foretok få grep som lå utenfor et trygt og gjenkjennelig register av konvensjoner og godt innøvde geberder.
Når det er sagt, var det også en hel del å glede seg over. Cikada er glitrende musikere, selv når materialet kanskje ikke er det mest spennende. Undertegnede hadde særlig glede av Carola Bauckholts lavmælt-gnissende ”Geraüschtöne” fra 2002, der det pustende og det perkussive gikk opp i en svært fin helhet. Hennes ”Klarinettentrio” fra 1993 var kanskje et mer anonymt valg, men med kvaliteter som ble godt båret frem av Cikada i trio-format, der musikerne brukte sine egne kropper og kroppslyder der kommunikasjonen mellom – og tilliten til - instrumentene stanset opp. Verre ble det å forstå valget av Peter Ablinger, som i ett stykke gjorde lite annet enn å lage et klaver-korsett med liten bevegelsesfrihet til arkiv-ord av Morton Feldman, og i det neste flørtet med en collage-aktig minimalisme-estetikk, der trafikkstøy på en litt kantete og klønete måte blandet seg med repetetive og nokså rigide orkester-fraser. Happy Days Festival Orchestra gjorde en god jobb under ledelse av Lene Grenager, men hadde i undertegnedes ører ikke så veldig mye å arbeide med.
Til syvende og sist blir det naturligvis et spørsmål om smak, men snart nitti år etter den moderne kunstmusikkens gjennombrudd, burde Happy Days kanskje ha kunnet plukket sitt repertoar på en litt høyere hylle. Slik Louis Andriessen fremsto som en ganske uspennende frontfigur for fjorårets Ultimafestival, og mottoet ”Ytringens kraft” langt på vei bare ble en tom talemåte, bør Happy Days-festivalen ikke orientere seg: Om Ny Musikk skal være mer enn en logo, bør det matches av tankestoff og musikk som utfordrer, treffer og utstråler energi.
Men Happy Days-festivalen er naturligvis ung, og bør gis en tilsvarende rett til å finne sin bane. Det er en festival laget på tilnærmet sparebluss, som ønsker å skue utover det rent musealt-musiske, og som gjerne vil hente inn internasjonale tendenser og talenter. Om åpningskvelden ikke ble det sjokket eller den åpenbaringen man skulle ønske, gjenstår det fremdeles tre kvelder med spilt musikk, samt installasjoner og beslektede opplevelser.
Som sagt: Det er et spørsmål om smak. Men da undertegnede ankom Blå litt senere på kvelden, var det som å komme hjem – til et hjem som ommøbleres fortløpende, som byr på skiftende utsikt, men hele tiden preges av varme og entusiasme. Sort Kanal på Radio Nova har i mer enn tyve år vist i praksis hva Happy Days-festivalen foreløpig synes å nøye seg med å snakke om: Å være et arnested for det smale, for spørsmålstegn, for personlige kjepphester og stor, universell kjærlighet.
Denne mini-festivalen startet med en aggressiv beat-pastoral poesi-opptreden med Brt fra Famlende Forsøk – et av Norgeshistoriens mest undervurderte band - , som kunne lede tankene til så vel Steven Jesse Bernstein som John Giorno. Den fortsatte deretter med en duo-opptreden fra Alexander Rishaug og Anders Meland, som på vennlig, men utfordrende vis viste noe av spennvidden i dagens ambient-støyende musikk. Origami Artika tok over med sin lune, lure og likevel lidenskapelige folk/postrock-variant, der Kjell Runar Jenssen var et ekstremt følsomt metronom-ankerpunkt av en trommeslager, som senere på kvelden også skulle dukke opp bak trommene til DEL.
I mellomtiden hadde Waldemar Hepstein på forbilledlig vis introdusert Christopher Nielsen som norske tegneseriers ”grand old motherfucker”, hvorpå Nielsen resiterte en tyve minuters utgave av Kurt Schwitters’ ”Ursonate”. Det var morsomt, det var bortimot rørende, og det tok den anarkiske nerven til denne nesten-festivalen på kornet. Det var opp til DEL å svare, noe de gjorde med å låte som en syre-badet utgave av Bardo Pond, som et vokalløst Stooges i ferd med å implodere sakte, sakte. Og da kvelden ble avsluttet med visningen av Holy Toys ”Hoax”-video fra siste halvdel av 80-tallet, tidligere støttet opp med Bollywood-snutter fra 60-årene, og mer eller mindre etablerte klassikere fra bl.a. Divine og Squarepusher, var det tydelig at dette var anarki på vennlig alvor - et bursdagssnerr der lysene ikke nødvendigvis er forbundet til noen bløtkake.
To så ulike settinger på en kveld – for en forskjell, og for en luksus. Der Happy Days stilte spørsmål ved musikkens evne til å kunne si noe vesentlig, til i det hele tatt å kunne røre oss, svarte Sort Kanal ved å sitere Marx: En liten del Karl, men aller mest Groucho, Harpo og Chico.
Måtte alle slike kvaliteter til slutt ende opp på museum, og likevel ikke ende der.
