Ultima(tum) for norsk musikk
Filip Sande er komponist, og har bl.a. skrevet musikk for film og spill. Han hevder i dette innlegget at såkalt ny musikk nesten bare har sin livsberettigelse gjennom statsfinansierte festivaler og lignende, fordi den vanskelig kan klare å matche fortiden i kvalitet og genialitet. Han savner gamle dagers komponister "med snus i skjegget", som var glad i damer og for det meste komponerte mesterverk. - Den virile komponisten har forsvunnet til fordel for nerdene, skriver han.
Av Filip Sande
Fra tid til annen flammer debatten opp om repertoarpolitikken til norske symfoniorkestre og generelt om samtidsmusikkens\samtidskomponistenes kår.
Sist etter Oslo-filharmoniens U.S.A.-turne uten et eneste norsk verk på programmet hverken av ny eller gammel dato.
Det gjorde det ikke mer forsonende at sjefsdirigeneten hadde plukket ut sin egen fiolinkonsert for å la den bli fremført av sin egen kone på sin egen 75-års bursdag.
Komponistforeningen snerret og skrapte med klørne.
Med rette.
Repertoarene til norske symfoniorkestre er sulteforet på nyskrevet norsk musikk, og da mener jeg virkelig nye, ikke verk som er over ti år gamle.
Det er tilsynelatende skjedd en grunnleggende feil i konsertbransjen innenfor den klassiske genren helt siden man begynte å snu repertoarbunken en gang på slutten av 1800-tallet og begå den dumhet å spille noe om igjen.
Denne tendensen ble tydeligvis så standard for orkestrene og de klassiske utøverne at det fort ble til at de gamle verkene så og si dominerte 90% av alle program og den nyskrevne musikken nærmest ble som et nødvendig onde som man av og til måtte ha hengende på slep.
Mange vil nok hevde at årsaken til at den nye musikken måtte vike sånn i bakgrunnen, var at komponistene ikke lenger produserte noen folkekjær kunst, men bevget seg langt inn i et hardt tilgjengelig, atonalt tonespråk.
Å bare spille nyskreven musikk ville være ensbetydende med å gå dundrende konkurs.
Derfor fikk man et skille mellom den klassiske musikken representert ved fortidens kjente verker og ny musikk som nesten bare fikk sin livsberettigelse gjennom statsfinansierte festivaler og lignende.
Derfor har vi den dag i dag, også her til lands, den klassiske "pakken" representert ved de forskjellige orkestrene, kammermusikkgruppene og Operaen med nesten utelukkende repertoar fra forhistoriens skattekammer i musikkens verden, unntagelsesvis dukker det kanskje opp noen nyskrevne verker eller om ikke annet noen fra ti eller tyve år tilbake og til og med kanskje av en lokal komponist (bare ikke på Previns turne-liste til U.S.A.).
For den sterkt forsømte elite av komponister med skapet fullt av ferske verk og trang til å skrive mer, har man altså fått tildelt Ultimafestivelen som avholdes i løpet av en til to uker på høsten uten at det heller ikke der utelukkende spilles musikk av norske komponister.
For veldig mange er det en selvfølgelig og noenlunde grei fordeling\strukturering av det store begrepet klassisk musikk\kunstmusikk\samtidsmusikk\moderne musikk m.m.
Ultimafestivalen får statsstøtte og er blitt selve alibiet på støtte til ny musikk.
For de som aldri har hørt om eller besøkt festivalen (dvs. veldig mange) kan det kort fortelles at den er proppfull av konserter, oppførelser og andre arrangement fra morgen til kveld og på mange steder i Oslo, rene maratonløpet der man skal prøve å få utnyttet denne såre lille muligheten for utøvelse av samtidskunst innenfor denne stramme rammen som den er blitt tildelt på toppen 14 dager.
Hele byen blir en arena for Ultimafestivalen denne ytterst knappe tiden og man må virkelig henge i for å få med seg det man kan.
Men det er akkurat ved dette fenomen at jeg vil rope et huiende varsko.
Hallo!!! At det går an!!???
Skal samtidsmusikken, altså, den musikken vi skriver fra vår tid, ja, jeg sier VÅR TID henvises til en skarve sprekkfull festival som avholdes en knappe to ukers tid når høstmørket har begynt å senke seg!!!???
Skal vår tid måtte stå med luen i hånden ovenfor fortiden og tigge om en liten flik av sin egen tid!!!??
Fenomenet Ultima og de ofte holdte debatter om stilretninger innenfor den nye musikken, atonal\modernistisk musikk kontra romantisk\klassisistisk musikk o.s.v. blir bare tøvete stormer i vannglass når man ikke tar samtidskunstens grunnleggende posisjon i sin tid i betraktning.
Ragnar Søderlind pakker kofferten og flykter landet den tiden Ultimafestivalen avholdes, dette som protest mot det han mener er en ensrettet og sekterisk estetisk holdning innenfor valget av festivalens program.
Dette diskuterer man jo også heftig i det vide og brede, men jeg synes ikke det er der problemet ligger, som sagt er det skjedd en bakenforliggende feil fra den dagen da samtidens kunstutrykk måtte vike tilbake i forhold til fortiden.
Man kan beskrive det billedlig som et stort hus som bebos av spøkelser mens de levende menneskene, som i tillegg eier huset, henvises til å leve i et trangt kott i kjelleren.
Ultima er et slikt kjellerkott i musikkens verden og derfor finner jeg det nesten uvesentlig å krangle om man liker musikken som blir fremført der eller ikke.
Etter min mening skulle man bare fremført sin tids musikk med samme selvfølge som man spiser sesongens tomater.
Jeg er veldig overrasket over at det eksisterer tilsynelatende så lite bekymring om dette blandt komponistene som paradoksalt nok forfekter en modernistisk stil i sine verker.
Jeg er jo den komponisten i landet med liksom mest "gammeldags" stil, men det er jeg av alle som vil ha de gamle verkene strøket av programmene (forøvrig er jeg en av de få som har komponert et langt verk for el.-gitar, men det får være en annen sak.)
Når man tenker etter, så er det egentlig de forhistoriske verkene man kunne ha plassert på en festival en gang i året, da hadde forholdet stemt.
Jeg tror de fleste skjønner et slikt selvfølgelig ressonement, tenk bare, på reiser og ferier besøker og beundrer man forhistoriens monumenter og kustverk (tar bilde av dem til og med), men hva vil fremtidens turister (hvis de i det hele tatt vil finnes) ha å beundre fra vår tid!?
Kanskje Postgirobygget eller brillene til Elton John.
Poenget blir da at man raskest mulig må omforme vårt baktunge kulturliv slik at man stadig har ferske "brød" på disken.
Bibliotekene er uansett breddfulle av både noter, bøker , CD-rom, vinyl, DVD, kassetter og cd-plater, ja, til og med mp3-filer eller hva det nå heter, det er ingen grunn til bekymring, fortiden er i boks så det holder, regn bare ut hvor mange innspillinger det finnes av Beethovens 5. symfoni!
Vi får jo også spillt og sunget klassikerne på hjemmebane og på forskjellige skoler og utdanningsinstitusjoner.
Samtidsarenaen må vi uansett ha for oss selv.
Innenfor rock & pop og film-verdenen er det faktisk standard prosedyre.
Man ville bli svært så snurt og skeptisk hvis et band eller en artist ikke hadde laget ny musikk til en ny utgivelse eller turne (ja. tenk bare på det i forhold til kunstmusikken!)
Det er faktisk veldig "lav-prestisje" å spille såkalte cover-låter (låter som andre enn en selv har laget) i pop-rockmiljø, det er nesten ensbetydende med danseband.
Nå er jo forsåvidt den delen av musikkhistorien fremdeles veldig ny og allerede der ser man en slem tendens til "retro"-utgivelser og masse " best of ditt and best of datt"-utgivelser.
Uansett holder de en forbausende la oss kalle det samtidig profil i forhold til den klassiske.
Nå er det kanskje fortere gjordt å sette sammen en to-minutters pop-låt enn et kunstmusikkverk, men det er fremdeles ingen unnskyldning.
En omstrukturering av musikklivet der man kun spiller urfremføringer ville kunne sette alle landets komponister i arbeid på full tid fra dag en og også bli en prøve på om de faktisk duger til det de skal utføre (spennende!).
Det optimale ville være en 9-16-jobb for alle kvalifiserte komponister i landet med et tildelt antall verk å skrive for hver sesong.
Selv om det muligens kan høres skrekkelig ukunstnerisk ut, kunne man også få egne komponistkontor, ja, til og med med kantine.
Dette ville være fullt ut gjennomførbart for et av verdens rikeste land istedenfor å kaste bort masse penger på et paddeflatt operabygg med italiensk marmor bare for å gi borgerskapet en lekegrind.
Istedenfor å bruke kulturmidler på en konserverende kunst, burde man være forpliktet til å livnære dem som faktisk skaper vår tids kunst, hvis ikke vil man ende opp med å ikke ha noen kunstverk fra sin egen epoke i historien.
Jeg er forbløffet over at det ikke er flere som er opptatt av at man bare skulle fremføre det nyeste nye.
Kanskje man faktisk ser seg fornøyde med at det blir fremført nesten bare på Ultimafestivelen og lignende arrangement?
Kanskje en grunnleggende omstrukturering ville blottlegge det pinlige faktum at vår tid vanskelig kan klare å "matche" fortiden i kvalitet og genialitet.
Fortiden er oss kanskje for suveren.
Som vi vet har det ikke vært mangel på lysende genier i musikkhistorien, det har krydd av dem, men ettersom man har kommet lenger mot vår tid har det begynt å se dårlig ut, og der er vi den dag i dag.
Rent personlig har jeg det inntrykk av at en gang på begynnelsen av 1900-tallet ble de opprinnelige komponistpersonlighetene hentet av en fiolinformet UFO og bragt til planeten Musia for ventende oppgaver der, mens videre på jorden ble komponistrollen besatt av en flokk nerder og vitenskapmenn med linjaler og lommekalkulatorer i vesken, muligens forvekslet de en gang inngangen til Det Astrokvantegeofysikalske Institutt med inngangen til Musikk-konservatoriet.
Uansett, der ble de åpenbart værende.
Mens fortidens komponister derimot (som man da fremdeles fremfører) var noen rabbagasser og villmenn, sprengbegavede og med masse humør, snus i skjegget, glad i drikk og damer som komponerte massevis, mesteparten til og med mesterverk, skrålte og sang, trakterte mange instrumenter som de spillte på både sent og tidlig, forlystet seg med biljard og kneipebesøk og oste av ren skapervirksomhet og fantastiske toneopplevelser.
Man snakker om mye liv og moro.
Fullt så mye liv og moro finner vi nok ikke i musikkhistorien de siste hundre år.
Nå regner jeg meg ikke til dem som mener at den modernistiske musikken fra Schønberg og videre er så "stygg", "ekkel" og sær og utigjengelig selv om jeg forstår en slik reaksjon.
Jeg ønsker "moderne" komposisjonsteknikker hjertelig velkomne, men forventer at man gjennomfører dem med en kunstnerisk eleganse, er man en kunstnersjel eller en musiker av hjerte, vil ikke det føre til noe problem.
Problem blir det når man bare er en "halv-kunstner" slik som, etter min mening, nevnte Arnold Schønberg som tydeligvis av et indre ønske, men ikke av en begavelse, på død og liv skulle lefle med kunst, det være seg malerkunst som han også drev med og musikk.
En "Wanna-be" heter det i våre dager.
Jeg synes som sagt ikke det er verdt en debatt om hvor vidt moderne musikk skal være tonal eller atonal, harmonisk eller dissonerende, alle kunstnere må jo finne sitt språk, man kan jo uansett ta av det man vil.
Dette har man jo også gjordt de siste hundre år, men man må likevel innse en 10-0 seier til fortiden hvis man f.eks. holder opp en J. Brahms-kompsisjon mot et J. Cage-komposisjon.
Det er ikke for å være destruktiv ovenfor min egen tid, hovedpoenget med dette essay er jo at jeg vil at de gamle verkene skal vike for de nye, uansett.
Men personlig ser jeg det som en kjennsgjerning at den virile komponisten på en måte har forsvunnet til fordel for nerdene selv om komponistene Ragnar Sødelind og Trygve Madsen m.fl. er eksempel på musikksjeler som den fiolinformede UFO glemte å ta med seg.
Har man ikke fått med seg at nesten alle kjente komponister av nyere dato har flaskebunntykke brilleglass, akegrå hudfarve og store firkantede hoder .
Med all respekt, det lukter ikke brunst , villskap, drikk og slåttelåt av komponistene lenger.
Det får vel i såfall være mitt problem, men å få nyskrevet kunstmusikk til å bli det det enerådene samtidsutrykk i tiden fremfor en bakstreversk reprodusering av fortiden burde angå hele komponistklanen som sådan, det er snakk om et alvorlig ansvar faktisk, hvorfor skal man leve i denne tiden et helt liv, hvis man bare befatter seg med det gamle.
Så, for å koke ned poenget.
Grunnen til at man fremdeles spiller de forhistoriske verkene er selvfølgelig at de er temmelig "uslåelige", "if you can`t beat them, join them" sier man jo ofte, men likevel er det helt feil, jeg ser det som en forpliktelse ovenfor sin egen tid alltid å ha nyskrevne verker på oppførelseslisten, hvis vår tid til og med skulle vise seg å være temmelig matt i forhold til de andre epokene, ja, så må jo det likevel bli markert på et vis.
Tenk igjen bare på popen og rocken, det er noe dritt nesten alt sammen, men det settes ut i livet, det blir et utrykk fra vår tid, den viser hvem vi er, i fremtiden hvem vi var.
Jeg får avslutte med å si det med Arnulf Øverlands ord: "Alltid vil du lenges mot det fjerne, men husk at jorden er også en stjerne."
Vår egen tid er "også en stjerne", selv om den kanskje ikke skinner så glansfullt.
