Et eget århundre: Arvid Klevens Symfonisk Fantasi op. 15
Urfremførelsen av Arvid Klevens symfoniske fantasi i Oslo i 1926 er blitt betegnet som norsk musikklivs største skandale på 1920-tallet. Klevens ekspresjonistiske tonespråk ble for radikalt for samtiden, og forsvant inn i glemselen. Etter komponisten Robert Rønnes' restaurering av fremføringsmaterialet får verket en ny sjanse når Stavanger Symfoniorkester, under ledelse av Susanna Mälkki, fremfører det 26. mai. Verket inngår i serien "Et eget århundre".
Av Øyvin Dybsand, musikkviter
Norsk musikkliv var i det store og hele konservativt gjennom hele første halvdel av 1900-tallet, og 1920-årene var såvisst ikke noe unntak. De fleste tok til orde for at musikk (og andre kunstarter) måtte ha et “norsk” preg, og mange komponerte fortsatt i tradisjonen etter Grieg og Svendsen. Symptomatisk for hva som ble oppfattet som representativt for norsk musikk, var programvalget ved den nordiske musikkfesten i Helsingfors i 1921. Da det “manglet” en ny norsk symfoni “som med glands kunde hævde Norges navn”, ble det bestemt at Norge skulle representeres av Johan Svendsens 2. symfoni. Verket var 45 år gammelt, og komponisten var død ti år tidligere.
Yngre komponister som Alf Hurum og David Monrad Johansen var til å begynne med dypt rotfestet i Grieg-tradisjonen, men fikk i årene rundt 1920 tilført nyere impulser til sitt tonespråk, først fra fransk impresjonisme. Denne retningen var heller ikke av helt ny dato, men impresjonismen og dens viktigste fanebærer, Debussy, hadde vunnet seint innpass i Norge, selv om et par av orkesterstykkene sporadisk hadde vært å høre på konserter i Kristiania fra 1906. En annen som kunne nevnes i samme åndedrag, dog uten tilknytningen til det nasjonale, er Pauline Hall. I 1922 dukket det opp en “ny” ung mann på banen: Arvid Kleven.
Kleven i 1920-årene
Mens komponister som Hall, Monrad Johansen og Fartein Valen reiste til utlandet for å få musikkutdanning, virket Arvid Kleven i det store og hele bare hjemme i Norge i sin korte karriere som komponist. Han var født i Trondheim i 1899, kom til Kristiania som fløytist i Nationaltheatrets orkester allerede som 19-åring. Fra 1919 til sin død spilte han i det nye Filharmoniske selskap. Bortsett fra kortere studieopphold i Paris og Berlin under permisjoner fra orkesteret var han så godt som selvlært som komponist. Han rakk heller ikke å fullføre mange komposisjoner før han døde av giktfeber i 1929, fem dager før han ville ha fylt 30 år.
Klevens gjennombrudd som komponist kom med orkesterstykket Lotusland, som han skrev under sitt opphold i Paris i 1922. Både i idégrunnlag og oppbygging har verket mye felles med Faunens ettermiddag av Debussy, som var skrevet mer enn 25 år tidligere. Verket vakte oppsikt, og om ikke alle var like villige til å svelge impresjonismen kunne de enes om at den unge trønderen var en mester i instrumentasjon.
Klevens neste orkesterverk, Skogens søvn, kom i 1923. Verket ble ikke godt mottatt i pressen, men et tegn på anerkjennelse var det likevel at det ble valgt ut til å representere Norge ved den nordiske musikkfesten i Stockholm i 1927. Selv om klangbildet ikke skiller seg så mye fra Lotusland, har tonespråket i større grad tatt opp i seg mer avantgardistiske strømninger. Dissonansbehandlingen er krassere, dels fordi linjeføringen er mer konsekvent. Kleven var nå på vei til å forlate det franske og impresjonistiske til fordel for en tysk-østerriksk preget ekspresjonisme i skjæringspunktet mellom Paul Hindemith og den andre wienerskolen. Det var neppe tilfeldig at han under sin neste studiepermisjon 1926–27 valgte å reise til Berlin, der Schönberg var professor i harmonilære og Alban Berg nylig hadde vakt oppsikt med operaen Wozzeck.
Symfonisk fantasi ble uroppført av det Filharmoniske selskap 15. februar 1926. Oppførelsen har vært betegnet som 1920-årenes største musikkskandale i Oslo, og skjellsordene haglet blant kritikerne. Det var “ufyselig stygt” og “gjorde ondt i trommehinderne”, het det hos én, mens en annen kareakteriserte verket som “skrivebordsskuffesaker”. En petit tolket verket som “En epigons 18. mai”, som malte “en ung manns følelser efter en større rangel”. “Man får håbe, at komponisten snart vil komme ut av den bakevje hvori hans musik nu ligger og lumrer,” skrev Jens Arbo, som i hvert fall anerkjente Klevens som et av Norges største musikalske talenter. Komponistkollegaen David Monrad Johansen var noe mildere stemt, men mente det var på tide at Kleven gikk “den musikalske rekruttskole” for å lære seg “visse uforgjængelige love, som det ikke gaar an ustraffet at trodse”.
Tonespråket i Symfonisk fantasi
I den neddempede åpningen av verket benytter Kleven tre gonger i ulike leier, kromatisk skala i pauke og en liggende, sterkt dissonerende liten sekund i dype strykere. Ut av dette vokser en bratsjsolo preget av store intervaller, mens et fascinerende klangteppe bygges ut i de andre strykerne. Etter den forsiktige innledningen setter fioliner og bratsjer inn med atonale figurer, nå og da besvart av ekko-figurer i treblåserne. Rundt midten av verket kommer et massivt parti der alle strykere spiller sin atonale, unisone linje fff mens messingblåserne kommer inn med kraftige akkorder, delvis bygd opp som kvartklanger. Dynamisk tones det ned i flere etapper, men mot slutten vender det massive midtpartiet tilbake i en enorm crescendo som til slutt avbrytes av en generalpause. Bratsjsolisten avslutter fantasien neddempet og helt alene med en slags resitativisk melodi uten noe klart tonalt ankerfeste.
Klevens orkestermusikk i dag
Selv om Klevens mest kjente orkesterverk, Lotusland, aldri har vært noen utpreget gjenganger på konsertprogrammer, har det i det minste vært trukket fram ved enkelte anledninger. Derimot har verken Symfonisk fantasi eller Klevens siste orkesterverk, Sinfonia libera (1926–27), blitt oppført etter komponistens død. Da var han hoggestabbe for alt som var moderne og “unorsk”, et hyppig brukt skjellsord i 1920-årene. Men at heller ingen fant det bryet verdt å få disse pionerverkene fram i lyset da en mer ekspressiv modernisme gradvis vant fram blant norske komponister etter 1950, kan virke som et paradoks. En årsak kan være at musikken aldri ble gitt ut, og at partiturene måtte rekonstrueres etter et notemateriale som bærer sterkt preg av mange tilføyelser og rettelser. Det var først etter milenniumsskiftet at fagottist og komponist Robert Rønnes i Stavanger symfoniorkester gikk i gang med dette arbeidet, som er en helt nødvendig forutsetning for igjen å kunne oppføre verkene. For norsk musikkhistorie er det en viktig begivenhet at disse tidlige, markante eksemplene på norsk, ekspressiv modernisme igjen føres fram i lyset.
Teksten er hentet fra boken "Et eget århundre - norsk orkestermusikk 1905-2005" , utgitt på Forlaget Press, som et initiativ fra MIC i forbindelse med 100-årsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon. Prosjektet er støttet av Norge 2005, Norsk Kulturråd, Utenriksdepartementet, Lindemans Legat, Norsk Komponistforening og Fond for lyd og bilde. De tyve verkene som er beskrevet i boken vil fortløpende bli fremført av landets største symfoniorkestre. Ballade bringer videre artikkelstoff fra boken i forkant av hver konsert. Du finner ellers ytterligere informasjon om prosjektet på denne nettsiden hos Mic.no. Konserten med Stavanger Symfoniorkester vil som vanlig bli direkte overført i NRK P2.
