Martin Fröst: Årets festspillmusiker i erotisk bevegelse
Sverige og Norge skal visst nok være verdens beste naboer. Samarbeidet mellom klarinettisten Martin Fröst og TrondheimSolistene bidrar til tesens troverdighet. Fröst er årets Festspillmusiker, og han er ikke valgt kun fordi han i dette jubelår har riktig nasjonalitet, mener Ballades egen eksil-svenske, Magnus Andersson.
Av Magnus Andersson
På fredagens konsert fremsto han som en musiker av høy internasjonal klasse, og han viste med tydelighet hvorfor han som solist er hyppig gjest på verdens mest prestisjefylte konsertscener.
Klarinettister er ikke benådet med mange solokonserter for sitt instrument. Carl Maria von Weber hadde vennligheten å gi klarinettistene to slike. Det er noe merkelig med verker som blir spilt av så godt som alle musikere som spiller et bestemt instrument. Verkene blir rett og slett spilt sønder og sammen til kun toner uten musikk gjenstår.
Fröst blåste liv i ”prøvespillrepertoarets” stivnede konvensjoner. Klanglig er han en fullendt mester. Han kan la en tone vokse fra intet. Uten klanglige rykk behersker han de mest subtile nyanser i det svake register. Det gir hans spill en sensibilitet som ikke bare grenser mot det erotiske. Med måten han omgåes sitt instrument trår han stadig over denne grensen. Men foruten de svake nyansene har han en forståelse for musikkens fremdrift og frasering. Det er ikke det sekund som ikke er fylt av liv og bevegelse. TrondheimSolistene viste seg fra sin beste side i Weberverket.
De fulgte Frösts fleksibilitet til fulle, og solisten inspirerte ensemblet til å overskride sin egen kapasitet. I blikkene musikerne imellom, som signaliserte intens musikkglede, ble hvert innfall fra Fröst umiddelbart omtolket til et følsomt akkompagnement. Dynamisk lot også orkesteret Fröst slippe frem, selv når han spilte i sitt mest forsiktige register.
Etter utladningen med Weber blåste Fröst opp til Aaron Coplands Konsert for klarinett og strykere med harpe og klaver. Selv om klarinettrepertoaret ikke er særlig omfattende er det et mysterium at et programutvalg setter opp Coplands kontekstløse oppramsning av konvensjoner. Fantastisk spill i all ære, men å elske med slik musikk blir som å massere med en jernspade. Frösts aften ble avsluttet med en kort improvisasjon over et tema av Malcolm Arnold, hvor han spilte fusion-fortere enn de fleste musikkprofessorer kan telle, men det spektakulære till tross var ikke musikken særlig spennende.
Som publikummer begynte jeg å føle et slags ”eh”, eller hvorfor ikke et ”ja-ha” – ”hva nå da?”. Allerede i Weberkonserten hadde orkesteret tydelige problemer med å følge med på de raske partiene, men med den dynamiske og rytmiske fleksibiliteten de oppviste i forhold til Fröst var det lett å se mellom fingrene med det.
Når så konserten ble avsluttet med Griegs g-mollkvartett arrangert for strykeorkester, hvor orkesteret stod helt alene og pinlig nakent, ble Griegs energiske musikk til en klanglig masse som sikkert ville kledd et impresjonistisk verk godt. Men norsk nasjonalromantikk? Tror ikke det.
