Tor Espen Aspaas: En sann amatør i kjærligheten og oppriktigheten til musikken
- Her til lands er det få mennesker som har bevissthet om at det eksisterer andre pianister enn Leif Ove Andsnes, skriver Magnus Andersson i denne rapporten fra Festspillene i Bergen. Han mener at et av de årlig tilbakevendende høydepunktene ved Festspillene er konsertene i Griegvillaen ute på Troldhaugen, som er det mest intime Festspillene har å by på. Slike settinger blir ikke akkurat dårligere når en utøver som Tor Espen Aspaas som tar plassen ved Edvard Griegs gamle Steinway-flygel.
Av Magnus Andersson
Hvordan norske pianister blir satt pris på i offentligheten tjener som et godt eksempel (les: forskrekkende eksempel) på hvordan kommersielle krefter virker. Her til lands er det få mennesker som har bevissthet om at det eksisterer andre pianister enn Leif Ove Andsnes. Ikke for å si noe vondt om ham, men etter mitt syn er han hauset opp i pressen på bekostning av Håvard Gimses poetiske sans (som etter mitt syn er Norges mest interessante pianist), Håkon Austbøs klangfantasier, Jens Harald Bratlies lange lineære følsomhet, Liv Glasers humoristiske klassisisme, Einar Henning Smebyes intellektuelle overlegenhet, og ikke å forakte, Tor Espen Aspaas fullstendige hengivenhet på musikkens vegne.
Et av de årlig tilbakevendende høydepunktene ved Festspillene er ikke de iblant gigantomane manifestasjonene i Grieghallen, men konsertene i Griegvillaen ute på Troldhaugen, som er det mest intime Festspillene har å by på. Konsertene vekker en gammel tradisjon som falt i glemmeboka, nemlig huskonsertene. Før de elektriske musikkanleggenes tid samlet borgerskapet seg i stuen for å spille sammen og lytte. En pike uten grunnleggende ferdigheter i klaverspill ble neppe betraktet som et godt parti på ekteskapsmarkedet. Kanskje ikke det sistnevnte er noe å skue tilbake på med nostalgiske blikk, men å være sammen gjennom musikken, å lage noe sammen, noe som er større enn musikerne som lager det, noe som lar mennesker kommunisere med kropper, blikk, pust og mimikk, og hvor blotte tanken på et musikalsk forløps struktur setter spor i de andre musikernes måte å omgåes klangen, det er en måte å tenke, og fremfor alt en måte å være på, som det moderne menneske ikke bare har mistet, men som hun ville hatt godt av å gjenopplive.
Når Aspaas kjærtegnet Griegs gamle flygel hadde han jo ikke medmusikere som spilte med og mot hans innfallsrike fantasiverden, men i slike intime situasjoner, i den intime fysiske nærheten til utøveren som oppstår i en stue, er det som om alle barrierer mellom publikum og musiker mister sin kraft, og publikum blir dermed solistens medspiller. I svunne tiders huskonserter var det dessuten ikke innleide profesjonelle musikere som sto for underholdningen. Musikken var ikke et produkt som skulle perfeksjoneres. I stedet for var musikken nettopp prosessen av å musisere sammen, og i denne prosessen var utøverne ’amatører’ i pakt med ordets etymologiske betydning, nemlig som elskere av sitt virke som musikere. Aspaas viste seg som en sann amatør i kjærligheten og oppriktigheten til musikken.
Hva som likevel gjorde at fredagens huskonserten ikke var helt lik romantikkens huskonserter, var at publikum ble invitert til et ektepar som snart har vært døde i hundre år. Slike konserter, i hjemmene til kanoniserte musikkikoner, vekker også spørsmålene om man på noen måte kommer nærmere musikken gjennom å erfare miljøet hvor den opprinnelig ble komponert. Selv om undertegnede på mange måter representerer et konservativt musikksyn, hvor musikken gjerne får stå frem i sin egen rett og hvor annen kledsel enn kjole og hvitt ses på som en forstyrrelse, må jeg innrømme at Griegvillaen har en forførende innvirkning på min måte å lytte.
For å svare på spørsmålet om man kommer nærmere musikken i Griegs hjem, er likevel svaret nei. At det er Griegs gamle Steinway-flygel som Aspaas spilte på vekker naturlig nok nostalgiske følelser, men man skjønner neppe Grieg bedre av det. At instrumentet derimot er konstruert annerledes enn våre moderne, at det er skapt for et annet klangparadigme, at instrumentet er langt fra god nok stand i forhold til dagens miniutøse krav til perfeksjon, at konserten fant sted i et lokale og med en intimitet som nettopp ble omtalt, det gjør noe med ens lytting, og det er helt vidunderlig. Om det så er i tråd med Griegs intensjoner og om det leder oss til bedre å forstå en tilbakelagt epoke, det skal jeg la være usagt. Nei, forresten, etter mitt syn er all streben etter perfekt etterligning av fortiden å drepe det autentiske element ved den historiske musikken. En tradisjon gjør bare rett for sitt navn hvis den er i forandring. Ellers er den en stivnet konvensjon.
Kontekst og intimitet i all ære. Hva var det så Aspaas spilte? Nærmest obligatorisk for konsertene på Troldhaugen, uansett de finner sted i Troldsalen eller i Villaen, er selvfølgelig Grieg. Nostalgikere og turister i musikkhistorien fikk dermed sitt for kvelden. Sonaten i e-moll, op. 7 er et tidlig Griegverk og den rommer så vel hans typiske kontemplative og innadvendte norskhet, som studieårene i Leipzig merkes i den har den tyske romantikkens virtuose fyrverkeri, noe som ikke er like typisk for den litt senere Grieg. Aspaas mellomlandet så på Samuel Barber og hans tolkning av Nocturnen – en subgenre i musikkhistorien som mange forbinder med Chopin, men som faktisk oppsto med den langt mindre kjente irske komponisten John Field.
Konserten ble avsluttet med Beethovens siste pianosonate, nr. 32 i c-moll, op. 111. Verket krever et langt utviklet musikalsk intellekt, slik som få andre verker gjør. Det kan ikke tolkes kun gjennom spontant å forholde seg til overflaten, men for at tolkingen skal få mening må veien gå gjennom analytisk og strukturell forståelse. Men en intellektuell forståelse i seg selv kan aldri bli til musikk. Imidlertid er det få pianister som overhodet kommer så langt i sin forståelse av verkets struktur at de kan gå et skritt videre og la strukturene få et klanglig og musikalsk uttrykk. Aspaas forståelse og tolking av verket var fremragende, og kvelden var tilsvarende vellykket.
