Fortiden og framtiden defineres av Jazzaway Records
Jon Klette er saksofonist, og leder bandene Jazzmob og Crimetime Orchestra. Han er også daglig leder av Jazzaway Records, som på kort tid har etablert seg som et av Norges mest spennende plateselskaper. Klette var var også viktig i revitaliseringen av bassist Bjørnar Andresen i årene før hans død i oktober i fjor, og gir i disse dager ut et album med den 72 år gamle, amerikanske jazz-veteranen Sonny Simmons. - Det er mange band i dag som er teknisk dyktige og har imaget i orden, men som stiller med et helt anonymt låtmateriale og ingenting på hjertet. Det er en del av forflatningen vi ser ellers i samfunnet, sier den engasjerte platedirektøren.
Av Carl Kristian Johansen, Groove.no
Fortiden
På bare halvannet år har Jazzaway Records markert seg med et dusin interessante utgivelser. Ung, norsk jazz har vært nøkkelen. Nå slipper selskapet et album med den 72 år gamle veteranen Sonny Simmons.
- Sonny Simmons er definitivt en av de store altsaksofonistene, sier Jon Klette, grunnlegger av Jazzaway Records. Min vurdering er at han følger en linje som startet med Johnny Hodges, og fortsatte med Charlie Parker, Ornette Coleman, Eric Dolphy og Simmons. Han er personlig og original som Coleman, og han har utviklet seg kontinuerlig fram til denne dag, fortsetter han.
Klette er selv saksofonist og leder bandene Jazzmob og Crimetime Orchestra. Jazzaway ble etablert med det formål å gi ut Jazzmobs andre album Pathfinder. Da det viste seg å være vanskelig å få distribusjon for bare én utgivelse, bestemte Klette seg for å gi ut flere band.
- Jeg henvendte meg til Musikkoperatørene med en liste på seks konkrete utgivelser, og det viste seg at det var nok til at de ville distribuere Jazzaway-merket. Det var egentlig en ganske enkel affære. Jeg hadde et miljø med musikere og band rundt meg som kom raskt på banen og var klar for å gi ut materiale. Det er dette miljøet som utgjør kjernen i Jazzaway, men jeg skjønte ingenting da Simmons plutselig dukket opp med Cosmosamatics i Oslo i fjor. Jeg trodde han var borte for lenge siden. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å invitere ham til å spille inn materiale for Jazzaway, innrømmer Klette med entusiasme.
Den klassiske myten
Simmons var en av mange jazzmusikere som mistet mye av livsgrunnlaget da tidene endret seg ved inngangen til 70-tallet i USA. Simmons, som Coleman, Keith Jarret og Charles Mingus, gikk tøffe tider i møte da resultatene av Miles Davis' elektriske og rockorienterte jazz utviklet seg videre gjennom band som Mahavishnu Orchestra og Return to Forever.
Musikere som Wayne Shorter og Herbie Hancock var med på denne utviklingen gjennom Weather Report og Headhunters, men for Simmons' del - som ikke var en del av denne omstillingen - betydde det dominerende fusionbegrepet arbeidsledighet og deretter mange år preget av sterk personlig krise. I nesten 20 år levde Simmons av å spille på gata i San Francisco under navnet Black Jack Pleasant. Steget ut av den tilværelsen tok Simmons først på midten av 90-tallet, og etter en periode i Paris flyttet han til New York der Cosmosamatics har vært hans band de siste årene.
Etter den omtalte Oslo-konserten returnerte Simmons til Norge på Klettes invitasjon, og han har nå spilt inn alt materiale til en planlagt trilogi. The Traveller er den første i rekken, og i tillegg til Simmons består albumet av en strykerkvartett, en trio bestående av Mats Eilertsen, bass, Ole-Thomas Kolberg, trommer, og Anders Aarum, piano, og komposisjoner og arrangementer skreddersydd for Simmons av Vidar Johansen.
- Han ville bare stille opp hvis vi gjorde noe ekstraordinært, så vi bygget et helt eget konsept rundt ham. The Traveller er en glimrende kombinasjon av vitalitet og ungdommelighet - som er en viktig del av Jazzaway - og Simmons' livserfaring og spesielle tone. Han har en kraft og formidlingsevne som er helt spesiell. Man kan høre at han snakker om livet sitt når han spiller...
Finnes det en anelse nostalgi for 60-tallet i dette prosjektet?
- Simmons har en helt annen tone i hornet nå enn da han kom på banen på 60-tallet. Han har ikke stått stille, og dette dreier seg heller ikke om frijazz-versjoner fra jazzens standardrepertoar. Det kunne vært en enkel løsning, men det er gjort før. The Traveller er et gjennomarbeidet album utelukkende med nye låter av Vidar.
Historisk forankring
Sammen med et selvtitulert livealbum av Tone Collector, et band ledet av Eivind Opsvik, er altså Simmons-prosjektet siste tilskudd til Jazzaway-katalogen. Klettes inkludering av eksperimentelle og vanskelig kategorisérbare utgivelser, samt evnen til å understreke historiske poenger i norsk jazz, gjør Jazzaways samlede utgivelser til en sammensatt musikalsk affære. Ytterpunktene er markert av det særs eksplosive debutalbumet til Morthana, og fjoråret ble kronet med en utgivelse av Carl Magnus Neumann/Christian Reim Quartet, innspilt på Molde Jazzfestival i 1976.
- Den skiva er av historisk interesse. NRK gjorde opptak av en konsert i Molde med hensikt å sende den på radio. Det ble aldri gjort, og siden har båndet vært regnet som tapt i NRKs arkiver. Til alt hell ble opptaket funnet da vi etterlyste det etter over 25 år. Denne kvartetten var toneangivende i Norge på midten av 70-tallet, men de spilte aldri inn plate. Opptaket viste at bandet hadde et sterkt uttrykk med gode låter. Det var viktig å få dokumentert det, og det er også første gang Reim og Neumann gir ut plate i eget navn. Hadde det eksistert mange album fra den perioden hadde det ikke vært like viktig, sier Klette.
Reim og Neumanns noe sene debut markerer at Jazzaway har blitt en viktig institusjon å orientere seg mot i arbeidet med å definere konturene av både fortid og fremtid i norsk jazz. Denne omfattende profilen, med en utforskningstrang i forhold til nyskapende uttrykk som et viktig kjennetegn, plasserer Jazzaway i selskapet til andre merker som Rune Grammofon, Smalltown Supersound, Aim Records og Jazzland Records. Det er i dette eventyrlystne landskapet Jazzaway har kilet seg inn og funnet en naturlig plass det siste året.
Disse selskapene deler også mange artister, og sentrale musikere som Paal Nilssen-Love, Mats Eilertsen og Ingebrigt Håker Flaten er gjengangere. Klette var også viktig i revitaliseringen av bassist Bjørnar Andresen i årene før hans død i oktober i fjor, og Jazzaway står bak Andresens to siste innspillinger.
Dette resulterte i utgivelsene Rock av Bayashi, og Life is a Beautiful Monster som er det første albumet til "storbandet" Crimetime Orchestra. Begge ble sluppet i januar i år. Men til tross for et relativt godt salg og kritikerroste utgivelser, gjør Jazzaway-bandene sjelden konserter i Oslo.
- Unntakene er Trinity og The Core. De har gjort en del konserter, men det finnes generelt få muligheter for spillejobber i Oslo. De fleste konsertene er i utlandet. Jeg er heller ikke særlig flink til å mase. Det er avgjørende hvor mye en kan arrangere selv, ellers er bookingen preget av at de som er mest frampå belønnes. Det går nok litt på bekostning av den oppsøkende virksomheten. Det er stille på Herr Nilsen for tiden, og Blå gjør ikke mer enn et par konserter i måneden. Men det er nok ikke viljen det står på, og hadde de hatt mer penger ville de helt sikkert arrangert flere konserter. Blå er veldig trendorientert og driften av stedet er for det meste basert på klubbkonsepter. Jazz har egentlig alltid vært en liten del av virksomheten der, mener Klette.
Framtiden
Jazzaway ser ut til ha en tydelig forankring i historien, samtidig er de fleste albumene preget av en sterkt framtidsrettet holdning. Men Klette mener allikevel ikke at dette er forutsetninger for at han skal slippe plater på selskapet sitt.
- Jeg er opptatt av godt låtmateriale og personlighet i uttrykket. Jeg kan like gjerne gi ut hiphop som jazz eller rock, det er ikke genren som er viktig. Det finnes mye musikk der ute, men det er lite som skiller seg ut. De særpregede bandene er mangelvare. Det er mange band som er teknisk dyktige og har imaget i orden, men som stiller med et helt anonymt låtmateriale og ingenting på hjertet. Det er en del av forflatningen vi ser ellers i samfunnet. Evnen til å gå i dybden, også musikalsk, er mangelvare. Et personlig uttrykk, formidlingsevne, og artister som er på vei et sted uttrykksmessig er viktigere for meg enn den tekniske kvaliteten, hevder Klette.
Med Sonny Simmons i stallen håper han at Jazzaway også kan markere seg sterkere internasjonalt. Og samtidig forsterke oppmerksomheten rundt norsk jazz.
- Simmons har aldri vært på forsiden av Down Beat. Med The Traveller tror jeg faktisk han har en mulighet til å havne nettopp der, avslutter Klette.
Redaksjonell note: Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Groove.no, og kan lese i sin opprinnelige kontekst på denne siden. Her finner du også grundige anmeldelser av fem av Jazzaway Records' utgivelser så langt.
