200 låter i boks - men Turboneger takket nei
Med VGs CD-boks ”Norsk musikk i 100 − Populærmusikk fra 1905 til 2005” får vi nå den tredje omfattende CD-samlingen med norsk musikkhistorie på sju år. Denne gang står norsk popmusikk i fokus, med 200 låter av 200 forskjellige artister fordelt over ti CD-plater. Turboneger takket nei. Röyksopp ble ikke klarert i tide. Bortsett fra det, er kurator Tor Milde strålende fornøyd med resultatet.
Av Øyvind Holen
− Jeg er stolt av boksen. I utgangspunktet var planen å gi ut en boks med 15 CD-plater med 300 låter fra 300 forskjellige artister, men i løpet av året jeg har arbeidet med dette prosjektet ble det kuttet ned til ti CD-plater, 200 låter og 200 artister. Da hadde jeg allerede plukket ut de 300 artistene, så den klart tøffeste jobben var å kutte vekk de 100 siste artistene, forteller Tor Milde, som har hatt i oppdrag å plukke ut låtene til prosjektet, til Ballade.
Boksen rommer de mest kjente låtene fra 200 av Norges mest kjente artister, men går ikke helt tilbake til 1905 slik tittelen lover. Den eldste låta er nemlig ”bare” fra 1932. Ellers er Milde godt fornøyd med at han har fått med alle artistene han ønsket seg. Nesten.
− Herborg Kråkevik har det i kontrakten sin at hun ikke skal være med på samleplater, men hun ville være med her. A-ha også. Det er mange artister fra 1990 til 2005 som kunne ha vært med av kvalitetsmessige grunner, men der har jeg vært nødt til å ta hensyn til det historiske aspektet. Vi måtte passe på at vi hadde en tidsmessig bredde i utvalget. Personlig er jeg lei meg for at vi ikke fikk plass til Kings of Convenience, men det er bare to artister som jeg ikke fikk med av utenforliggende årsaker. Turboneger takket nei, mens vi ikke fikk klarert rettighetene rundt Röyksopp med deres franske plateselskap i tide.
Der TV-serien og CD-serien ”Norsk rocks historie” konsentrerer seg om den norske rockehistorien fra 1950-tallet og fram til i dag, går ”Norge i 100” den norske populærmusikkhistorien i sømmene - helt fra 1930-tallet og fram til i dag. Det vil si alt fra slagere, revyviser og Melodi Grand Prix til rock, black metal og hiphop. ”Fra Lalla Carlsen til Anne Grete Preus. Fra Bjørg og Per Gunnar til Jaa9 & OnklP,” som det heter i reklamen. Er dette rett og slett et forsøk på å lage den norske pop-kanonen?
− Kanskje du kan være så svulstig og si det? Jeg må i alle fall få si at den ikke er basert på VG-lista. Det er ikke slik at jeg har studert VG-listene og plukket låter derfra, men valgt ut 200 artister og plukket ut det jeg mener er ”den mest kjente låta” deres. Og da har jeg naturligvis skjelet til hva som har vært deres største hits. Det er blitt en mer folkelig samling musikk enn ”Norsk rocks historie”, med ingredienser som Rune Rudberg, ”Drømmen om Elin”, Trond-Viggo og ”Bombadilla Life”. En samling musikk mange vil nikke mer gjenkjennende til enn ”Norsk rocks historie”, som mer var for oss museumsvoktere. Når det er sagt, har vi også med en del av det jeg liker å kalle LP-artister. Band som Junipher Greene, Prudence og Aunt Mary, artister som ikke er så kjent for sine hits på VG-lista. Det skal for øvrig bli interessant å diskutere begrepet ”den mest kjente låta”. Jeg fikk allerede under forarbeidet flere telefoner fra artister som prøvde å påvirke låtutvalget, ler Milde.
”Norge i 100” og ”Norsk rocks historie” er to ferske forsøk på å samle store deler av norsk musikkhistorie under en paraply, men de er langt fra de første. Så sent som i 1998 ga Egmont Music Club ut ”Det beste av norsk musikk”, en boks på hele 11 doble CD-plater med låter fra 1962 til 1998. Den var bare tilgjengelig gjennom musikklubben, men med hele 22 CD-plater rommet den en anseelig større mengde musikkhistorie enn både ”Norge i 100” og ”Norsk rocks historie”. Tor Milde husker godt konseptet, men mener det er vanskelig å sammenligne med ”Norge i 100”.
− For det første er den ute av distribusjon. For det andre var den bare å få gjennom en musikkklubb. For det tredje var den mer snever i tidsutvalget, og for det fjerde hadde den mange låter av hver artist. Jeg mener å huske at The Monroes hadde med hele fem låter. På ”Norge i 100” er ingen artister representert med mer enn én låt, bortsett fra når de har spilt i flere bandprosjekter. Morten Abel, Lillebjørn Nilsen og Jahn Teigen er for eksempel representert med tre låter hver.
Med andre ord er både The September When, Morten Abel & Prepple Houmb, Ballade, Gitarkameratene, Popol Vuh og Prima Vera med på boksen, i tillegg til ett solospor med henholdsvis Abel, Nilsen og Teigen. Spørsmålet er hvem målgruppa for denne boksen er, når det musikalske innholdet spriker slik i tid og sjanger, og prisen er såpass stiv som 995 kroner.
− Opplaget er ikke så stort, bare 2000. Boksen er for de genuine samlerne og de som er spesielt interessert i norsk musikk og musikkhistorie. Den er blitt et historisk dokument, men det skal godt gjøres at mange vil finne noe av interesse på alle de ti platene. Mora mi vil for eksempel like de to første platene godt, men vil nok neppe bli noen stor fan av plata der Satyricon er med. Boksen er for sprikende for en normal 20-åring eller en normal 70-åring, men er blitt en boks du kan være stolt å i hylla di.
Hva har så Tor Milde lært om norsk musikkhistorie i arbeidet med å sette sammen denne boksen?
− Det kjedelige svaret er at jeg har lært at vi har gått fra tospor på 1930-tallet til en del flere spors opptaksmuligheter. Jeg har hørt på alt fra skrapete Lalla Carlsen-opptak til særs velprodusert Jim Stärk. En annen ting som har slått meg er hvordan nesten all musikk på 1950- og 60-tallet var norskspråklig. Og sang man på utenlandsk, var det i høyden snakk om svensk. Ellers syntes jeg både da og nå at norsk rock ble morsom og bra på 1970-tallet, og at band som Popol Vuh og Junipher Greene i dag fortsatt høres like kult ut som deres engelske ekvivalenter.
− Og hva med kjønnsfordelingen?
− Den er vel som den har vært lenge i norsk musikk. Det er flere menn enn kvinner, men det er ikke noe jeg har tenkt så nøye over.
”Norsk musikk i 100” er gitt ut av VG og Hundreårsmarkeringen 2005 i samarbeid, og selges foreløbig bare via VGs egne salgskanaler. Espen Olsen Langfeldt, avdelingsleder i Rampelys-redaksjonen i avisa, forteller at det ikke er umulig at boksen etter hvert kommer ut i platebutikkene – om interessen er der. Det er også planer om å selge musikken enkeltvis via nettet, dersom brikkene og rettighetene faller på plass.
− Vi gjør dette først og fremst for markeringens skyld, og ikke for å tjene penger. Jeg tror vi kan selge ut opplaget på 2000, og at plata i alle fall vil leve helt fram til julesalget. Går salget bra, er det heller ikke umulig med et andreopplag. Årsaken til at vi velger å selge den selv har med distribusjon og avanse å gjøre. Vi når flere potensielle kjøpere via våre egne annonser i papiravisa og på nett enn selv Platekompaniet gjør via sine kanaler. Når det er sagt, er vi åpne for ønsker fra platebutikkene, sier Langfeldt Olsen.
