Turnéstart for Two Bands And A Legend
Med Ginger Baker og Elvin Jones på hvert sitt batteri åpnet prosjektet Two Bands And A Legend en hardtslående fest med et nennsomt utvalg fra den mer fuzzy og psykedeliske delen av den store amerikanske rocksangboka. "Denne turnéåpnende konserten, som var Cato Salsa Experience, The Thing og Joe McPhees totalt fjerde konsert sammen, viste at det er tatt syvmilssteg siden de besøkte Blå i mars, mener Ballade-medarbeider Carl Kristian Johansen.
Av Carl Kristian Johansen
Denne turnéåpnende konserten, som var Cato Salsa Experience, The Thing og Joe McPhees totalt fjerde konsert sammen, viste at det er tatt syvmilssteg siden de besøkte Blå i mars.
Overraskelsesmomentet fra Kongsberg Jazzfestival har blitt avløst av nye erfaringer som egentlig har vært preget av famling, prøving, og en mangel på vellykket integrasjon av de to uttrykkene. Men en liten håndfull konserter, samt en plateinnspilling, har gjort underverker: Two Bands And A Legend framstår nå som ett band.
Låtutvalget spente mellom obskuriteter, klassikere og egne låter. Sett under ett innkluderte disse låtene teknisk kompliserte vendinger, enkel og dansbar riffing, sterke melodier og frittstående improvisasjoner, samt en kort poesiopplesning av McPhee. Enkelte overgangspartier var verdt et studium i seg selv; særlig måten de kollapset en melodi på og deretter fant veien fram til en ny låt via et strekk improvisasjon, fungerte bra.
Isolert sett er "Art Star" av Yeah Yeah Yeahs i ferd med å sette seg godt i denne sammenhengen. Man kan kanskje kalle det for prosjektets signaturlåt. Savnet av fabelaktige Karen O i originalversjonen blir mindre og mindre ettersom Mats Gustafsson med tiden kobler et sterkere grep om denne låta.
Av andre kjente spor i denne sammenhengen ble "Hardcore Mama" og "Sounds Like A Sandwich" (begge Cato Salsa-låter) presentert i sterke versjoner. I første sett ble også den ferske PJ Harvey-låta "Who The Fuck", "Art Star" og den krevende, men ekstremt spennende låta "Baby Talk" av James Blood Ulmer, presentert. Sistnevnte et av konsertens høydepunkter.
Andre sett åpenbarte "The Witch", en ny Sonics-låt på repertoaret, og et alternativ til "Have Love Will Travel" som The Thing har gjort mye live og på plate. "Baby Talk" av sør-afrikaneren Mongezi Feza (eks. The Blue Notes, Xaba) bragte inn polyrytmiske partier kjent fra så mye afrikansk musikk, og inneholdt et halsbrekkende refreng der groove og melodi delte seg i forskjellige tempo. Med enorm timing greide bandet å holde skuta på rett kjøl, og dermed et annet høydepunkt denne kvelden.
McPhees "Nation Time" vil være en del av den forestående platen til dette prosjektet, og ble også presentert. Den gled sakte over i "Dirt" av The Stooges, uten at publikum kunne tilkjennegi at dette var kjente låter. Det må innrømmes at vokalarbeidet til Cato Thomassen på "Dirt" heller ikke denne gangen var over pari, selv om låta sett under ett fanget essensen i Stooges-originalen; den tunge og stakkato rytmen ble markert der den hører hjemme. Thomassens gitararbeid på denne låta kompenserer i stor grad for den noe sviktende vokalen, og gjennom hele konserten viste Thomassen at han er en fullverdig gitarist som også behersker impropartiene på et meget høyt plan.
Det så ut til at både "Nation Time" og "Dirt" var ukjent for publikum på Blå. Et mer kyndig publikum i USA vil nok stille mye høyere krav til en låt som "Dirt" hvis den skal framføres av Two Bands And A Legend "over there". Avslutningen av andre sett vil nok sette god stemning uansett hvor den framføres: Led Zeppelins "Whole Lotta Love" er intet mindre enn en stor attraksjon. Nok en gang representerte denne låta et toppunkt gjennom den voldsomme energien som ble utløst fra scenen, og gjenkjennelseffekten til "Whole Lotta Love" satte voldsom sving på gammel som ung i salen.
Det var egentlig den eneste gangen konserten nådde ekstatiske høyder, på lik linje med den første konserten på Kongsberg i fjor. Mye av æren for det skal Bård Enerstad ha. Han gjorde rett og slett en fremragende tolkning (nok en gang) av Robert Plant, og i det perspektivet hadde det vært spennende å høre hva han kunne gjort med "Dirt" av Iggy & The Stooges.
Til tross for at ekstranummeret (Grove Armadas "I See You Baby") representerte en liten nedtur, bidro den til det mangfoldet av uttrykk som ble presentert denne kvelden. Miksen av soul, blues, frijazz, hardcore, garagerock, punkinspirerte låter og afrikansk rytmikk er ganske unik, og Two Bands And A Legend har greid å assimilere materialet og gjort det til sitt eget. Det er også presentert på en upretensiøs måte, kall det gjerne å fri til publikum. Men det betyr ikke samtidig hodeløs underholdning. Bandet ser ut til å lykkes med å presentere nye låter for det kresne publikum og musikkpolitiet, og de greier samtidig å fenge mennesker i andre segmenter enn de vanligvis ferdes. På den måten blir Two Bands And A Legend mer enn en fusjon mellom rock og jazz; det blir også et prosjekt som har potensiale til å sy sammen et variert teppe av et ellers fragmentert musikkliv.
