Sverre Knudsen: Platene som forandret livet mitt
Sverre Knudsen har etablert seg som forfatter, og er i tillegg fortsatt kjent som medlem i det innflytelsesrike bandet The Aller Værste. I den ferske romanen Sukkersug skriver han om tenåringen Freddi, og skildrer hans liv fram mot gjennombruddet med et navnløst band og den alkoholiserte nedturen i årene etter bandets suksess. I dette utdraget forklarer Freddi om platene som forandret livet sitt, og akkurat her er det svært tette bånd mellom livene til Freddi og Sverre.
Utdrag fra romanen «Sukkersug» av Sverre Knudsen, Kagge Forlag, 2005. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
Den første plata som forandret livet mitt var en single; I Love You Because med Jim Reeves, kjøpt for oppsparte lommepenger på Musikkhuset sommeren -67. Jeg likte sangen, hadde hørt den på radio, og jeg likte coveret også; den pene, mørke mannen med det litt runde ansiktet i rød smokingjakke. Og siden det var min første plate, var gjenstanden også en ny opplevelse: Den sju tommer store, flate vinylplata med en eksotisk tofarget etikett og det nydelige glatte coveret i full fargeprakt. Jeg likte å se på den, jeg likte å holde i den. Men mest overveldende var opplevelsen av at popmusikk kunne forandre mennesker.
Jeg hadde også kjøpt plata fordi jeg visste at mamma likte den smektende countryballaden usedvanlig godt. Hun, som alltid var opptatt med husarbeid eller matlaging, baking eller forberedelser til jobben; stoppet helt opp når denne sangen ble spilt på radio. I en kort stund ble hun annerledes; drømmende, fjern og fullstendig avslappet. Mamma var musikalsk, sang i kor og spilte piano fram til hun ble gift. Det store pianoet hennes sto fremdeles i stua. Hun spilte bare til jul, og hadde aldri tid til å spille plater på grammofonen i kabinettet. Inntil I Love You Because kom i huset, for Jim Reeves tok hun seg tid til. I flere år gjorde tonene fra I love You Because mamma fjern i blikket og mild i stemmen.
Jeg var femten da jeg kjøpte mitt eget stereoanlegg, et Jockey Stereo Junior til kr. 595,-, og for alvor begynte å samle på plater. Først singler, men snart nesten utelukkende LP-er. De vidunderlige, flate firkantene i papp som inneholdt den magiske, sorte vinylen. Jeg satt og smugkikka ned i posen på vei hjem fra Nationaltheatret, men tok aldri LP-en helt ut så lenge jeg satt på trikken. Det skulle gjøres på rommet mitt, med lukket dør og full konsentrasjon. Jeg var en rastløs gutt med sjeldent praktisk fantasi, hadde alltid noe på gang, prosjektene sto i kø. Jeg bygde hytter av stein og granbar, mose, lemmer, pinner og planker, på plasser i skogen, i trærne, i huler og innimellom blokkene. Jeg lagde olabiler, flåter, båter, skrudde på sykler og alt som beveget seg eller lagde lyd, og etter hvert på alt som trengte strøm. Å være ferdig var en nedtur i forhold til det å sette i gang.
Men platene fikk meg til å sette meg ned. Plutselig kunne tiden gå uten at jeg trengte å bevege meg. Jeg kunne finne på å lese alt som sto på coveret før jeg satte på platen, jeg, som alltid spiste midten på skolebrødet først. Jeg tok den skinnende sirkelen forsiktig ut av omslag og pose, svakt knitrende av statisk elektrisitet, la den på platespilleren, satte ned stiften. Jeg var tilbake på plass i den brunmønstrede sovesofaen min snaue to meter fra meg, før den snurrende vinylen utførte mirakelet igjen.
Det ble musikk. Og jeg ble en del av den.
Jeg tror ikke jeg satt der og tenkte på å lage plater selv, bli berømt og populær, bli en del av en glamorøs og eventyrlig verden – jeg var der allerede. Det var ingen grenser mellom meg og de som framførte musikken, vi var inne i det samme rommet i de minuttene det varte.
Det var musikken som formet meg. Mer enn dikt og romaner, mer enn pamflettene og bladfillene, nyhetene og politikken, mer enn foreldre og skole, håpløse forelskelser og røvertokter med kamerater. Det var den jeg var fylt av hver gang jeg dro ut i verden for å finne spenning og lykke, og det var den jeg vendte tilbake til for å slikke sår eller feire en og annen seier.
Den første LP-en jeg kjøpte var Looking Inmed Savoy Brown, et ukjent engelsk bluesband. Jeg hadde lest en anmeldelse, likte coveret (tegneserietegning av et dødninghode) og etter gjennomhøring av tre sanger på Musikkhuset, bestemte jeg meg. De første ukene trodde jeg riktignok musikken var soul, en av sangene het nemlig Money Can't Save Your Soul, men nedverdigende nok var det faktisk den tre år eldre søsteren min som opplyste meg om at det var blues. Selvfølgelig trodde jeg henne ikke, men forsiktige undersøkelser viste at hun hadde rett. Jeg husker ikke hvilket album som var det andre jeg kjøpte, men dette var tiden for Led Zeppelin, Free og Black Sabbath.
Den andre plata som forandret livet mitt kom i juni -72.
Det var St. Hansaften, midt på dagen, skolen var ferdig og jeg hadde dratt til byen for å trøste meg med en ny plate. Kvelden før hadde Aleks og Pia for første gang kysset hverandre i full offentlighet, på Østerås Ungdomsklubb. Bandet vårt hadde spilt sin tredje konsert på to måneder, det var fullt hus og vi var lokale helter. Pia sto alene på siden av scenen, hun hadde begynt å bevege seg rundt i verden uten storesøster, og så snart vi var ferdige, tok Aleks av seg gitaren og gikk bort til henne. De beveget seg så langt inn i skyggene de klarte å komme, og så kysset de. Jeg gikk hjemover sammen med vårt største fan, Klaus.
– Next time's your hole in one! Den er dritbra! Er det du som har skrevet teksten, eller? sa Klaus.
– Four ninetyone, sa jeg. – Next time's your four ninetyone … Fire hundre og nittien. Ikke hull-i-ett ... Jeg hadde skrevet en tekst som bygget på en svensk film som het 491.
– Å? sa Klaus skuffet. Han hadde nevnt dette med hole-in-one før, og jeg hadde ikke hatt hjerte til å avsløre feiltolkningen, men nå hadde jeg et hjerte av stein, knust i småbiter. – Hvorfor det?
– Det står i Bibelen at man kan synde sju ganger sytti ganger og likevel bli tilgitt, sa jeg, – men ikke mer. Og denne svensken som har laget filmen spør liksom hva som skjer med den som synder en gang til, fire hundre og nittien ganger ...
– Bibelen, sa Klaus skeptisk. – Jeg trodde ikke du leste Bibelen … Dessuten høres det altfor komplisert ut sånn i hverdagen.
– Hva mener du med det? sa jeg irritert. – Er hverdagen liksom så enkel?
– Det er jo derfor det heter hverdag, sa Klaus.
– Hverdagen er full av tragedier og uforståelige ting, sa jeg mørkt og forsøkte å få Pia og Aleks ut av hodet.
– Hverdagen er full av hverdag, sukket Klaus.
– Å ja? Hva med … RISTA STING GALLAR, sa jeg. Fremdeles sto den kryptiske meldingen på veggen til kjøpesenteret og ingen hadde tydet den for meg. – Er ikke det et mysterium?
– Nei, det betyr bare at de selger hasj der, sa Klaus.
– Hva? sa jeg tungt. En ny nedverdigelse var på gang.
– Rista er ganske enkelt den rista de sitter på, der varm luft kommer ut fra ventilasjonsanlegget. Sting kommer av Østing som betyr Østerås, og Gallar er jo hasj … De selger hasj ved ventilasjonsanlegget.
Jeg svarte ikke, men vi var framme ved nummer 30, så jeg sa bare ha det og gikk. Forsøkte å prate litt hyggelig med mamma og pappa før jeg la meg, men tonen var litt anstrengt for tiden. Drøbakturen hadde satt spor; klagende naboer, ødelagt interiør og da det ble avslørt at jentene kom på besøk, ble det klart at jeg ikke alltid fortalte alt. Men noe sånt måtte jo skje før eller senere. De hadde lagt seg, lå og leste, så jeg avga bare en kort og munter rapport om den fabelaktig fine konserten og sa at jeg var utslitt. Så gikk jeg på rommet mitt og satte på Refugees. Etter alt jeg hadde lest om kjærlighetssorg burde jeg ligget våken, grått og ikke tenkt på annet enn selvmord, men jeg sov som en stein. Neste formiddag, derimot, ble jeg mørkere og mørkere til sinns. Det var St. Hansaften og jeg skulle på samme fest som Aleks og Pia. Det var nødvendig å kjøpe et trøstealbum først.
Jeg fant ingenting. Verken Musikkhuset eller Norsk Musikforlag hadde noe jeg fikk lyst på, og det de ikke hadde der måtte man kjøpe på postordre fra Tandy's i London. David Bowie hadde akkurat kommet ut med Ziggy Stardust, men nå var han plutselig så populær at det var for seint å begynne og kjøpe ham. Det føltes ikke som min musikk, uansett. Det var ingen musikk som var min musikk den dagen, og det var uvanlig, jeg hadde aldri dratt for å kjøpe plater uten å komme hjem med et eller annet.
Jeg tusla oppover langs Studenterlunden da en langhåra fyr stoppet meg. Han var tynn, blek, så sliten ut, klærne slang rundt ham; en lysebrun cordfløyelsbukse og tilhørende jakke
– Du er hypp på musikk, konstaterte han og dro fram en liten bunke LP-er fra en bærepose. Jeg skulle til å si pent nei takk og komme meg unna, fyren måtte jo være en av de narkomane fra Nisseberget i Slottsparken, men så festet blikket mitt seg på den øverste plata. Et lyseblått utbrettcover med en gammeldags oversminka pin-up liggende på tvers over både for- og baksiden.
Roxy Music
Jeg hadde lest anmeldelse av en konsert og visste at de skulle komme med plate, men anmeldelsen av platen hadde ikke kommet ennå, i hvert fall ikke til Norge, så dette var en fullstendig ny plate. Bandet skulle være sært og spennende, hadde en stilig jålebukk i front og en gal professor som lagde sinnssyke lyder i bakgrunnen. Så mye visste jeg, og det regnet jeg med var mer enn de fleste andre i denne byen. Hvordan hadde denne møkkete hippien klart å få tak i en plate før den var i butikkene? Det tok uker, noen gang måneder, fra platene kom i England til de kom i Norge.
Jeg betalte de femogtyve kronene han forlangte, følte meg som en forbryter og det passet meg godt. Jeg tjuvkikket ned i posen på trikken, men fulgte ritualet, og studerte ikke coveret på alvor før jeg satt i sofaen min med plata på platespilleren.
Musikken var en tidløs blanding av rock 'n roll, pop og noe udefinert nytt og farlig. Tekstene var tragiske og finurlige, vakkert framført med hjemmesnekret vibrato og en hjerteskjærende patos som idioter sikkert ville oppfatte som ironi, men som var kjærlig rendyrket poesi. Og ikke minst: Mannen i front, Bryan Ferry, hadde den perfekte stilen; en selvsikker blanding av rock 'n roll, romantikk og nihilisme.
Jeg var på sporet.
Fra Sukkersug av Sverre Knudsen (Kagge Forlag 2005). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Les Ballades intervju med Sverre Knudsen her og her.
