Sverre Knudsen: Suget etter musikken
Romanen Sukkersug forandret seg flere ganger underveis for forfatter Sverre Knudsen. Det ble ikke den store romanen om da punken kom til Norge, men en personlig oppvekstsroman som følger hovedpersonen Freddi fra tenårene i Bærum til etterdønningene av en bandpåført alkoholisme flere år senere. Knudsens gamle band The Aller Værste spøker hele tiden i kulissene. – Det er mange paralleller mellom meg og Freddi, sier Knudsen i dette første intervjuet i en serie om rockere som skriver.
Av Øyvind Holen
«Jeg var blitt overbevist om at en skapende person måtte leve farlig, flytte grenser og bryte tabuer for å finne råstoff. Brakte drikkingen meg til det andre livet som jeg drømte om, men aldri fikk helt tak på hva var?»
Det er hovedpersonen i romanen Sukkersug som forteller. Året er 1971, og Freddi sitter inne på gutterommet med et syltetøyglass fylt med mammas hjemmelagde vermut. Han drikker. Og skriver. Allerede i ferd med å bli fanget av kunstnermytene om båndene mellom rus og skaperkraft. Fem år senere velger Freddi musikken framfor skrivinga. Roxy Music og Patti Smith er det store, og i bakgrunnen lurer punken. Sex Pistols. Og alkoholen. Hasj er for hippier og hippier var ufarlige og sløve. «Det var derfor jeg drakk også, var det ikke? Det var et prosjekt, en erfaring i min jakt på råstoff og inspirasjon. Dette fant man ikke i teorier, men i kunst og rus, kjærlighet og galskap. Kunst og rus og galskap var det nok av i de miljøene jeg vanka, men det ble smått med kjærlighet,» forteller Freddi.
- Forholdet mellom rusen og kunsten blir det store dilemmaet i romanen. Man vil ha stor fart, men så smører man skia slik at det går altfor fort. Det er noe man trenger å bruke som et hjelpemiddel, og som hele tida truer med å ta over. Hvordan det skjer, er ikke så lett å si, det er nettopp utfordringa ved å balansere på den grensa jeg ønsker å skrive om, forteller Sverre Knudsen.
Ingen punkroman
Den tidligere bassisten i The Aller Værste har skrevet en lang rekke romaner, krim og ungdomsbøker, men med Sukkersug er han nærmere sin historie med The Aller Værste enn noensinne. Han har sneiet innom rockeband i sine ungdomsromaner tidligere, men dette er første gangen en av hans «voksenromaner» er så gjennsomsyret av musikk. Av punken.
- Dette med band og sånn er ikke hovedgreia i boka. Det er mer enn oppvekstroman, en «coming of age»-historie om den unge mannen som skal ut i verden for å bli rockestjerne og poet.
Sukkersug er heller ikke historien om The Aller Værste. Selv om et suksessfullt band med base i Bergen rundt 1980 hele tida lurer i bakgrunnen. Det bandet blir nemlig aldri nevnt med navn, og Sukkersug handler heller ikke om suksessen. Den hopper Knudsen bukk over, og forteller heller om forhistorien til Freddi og den store nedturen etterpå.
- Bandet hans har aldri noe navn i boka, for det var veldig vanskelig å gi navn på noe som minner så sterkt om virkeligheten. I den første versjonen av boka fortalte jeg langt mer fra Oslo, Bergen og Trondheim med et band som minnet mye om The Aller Værste. Det var veldig gøy å skrive, men det funket ikke. Det endte med en avgjørelse om hva slags bok jeg skulle skrive. Skulle det bli boka om da punken kom til Norge eller en bok om destruktive hærverk-krefter eller en bok om å ville bli «kunstner». Jeg måtte tone ned punken, selv om den fortsatt er et klart bakteppe. Jeg måtte holde igjen, men når man kommer til 1976 og 1979 i historien merker man tydelig at noe skjer.
Freddi er heller ikke Sverre Knudsen. Selv om Joe Strummer i The Clash nettopp omdøpte ham til Freddi Fjord, da han ikke maktet å uttale «Sverre Knudsen». Men det er mange likhetstrekk.
- Det ligger mye av meg selv her. Det gjør det alltid. Det er ting her som er helt klistra opp til ting det jeg har opplevd selv, og andre ting som er langt unna. Jeg har lært noen ting underveis i skrivinga. Jeg har aldri skrevet noe som ligger så tett opp til det jeg har selv opplevd før, men enkelte ganger måtte jeg gå veldig langt fra virkeligheten for å få fram det jeg følte faktisk hadde skjedd. Det som foregikk på et dypere plan ble umulig å skildre gjennom de ytre handlingene. Når det er sagt, har jeg og Freddi vært på de samme stedene til samme tid. Fra Lijordet i Bærum og Chateau Neuf i Oslo, til London, Monte Carlo og Bergen.
Drikkedagbøker
«Jeg kan bare ett tempo og det er akselerasjon,» resignerer Freddi i romanens «drikkedagbøker» fra 1989 til 1993. Det suksessfulle bandet er historie, mens Freddi prøver å skrive og lage musikk samtidig som alkoholen blir en stadig større del av livet hans. Han klarer ikke lenger å holde balansen mellom rusen og kunsten.
- Det er mange som har noe å hente i rusen, antagelig veldig mindre enn det man tror, men det er noe å hente i alle sterke opplevelser. Faren er at de sterke opplevelsene går over til å bare bli negativt sterke, og man skal være ekstremt forsiktig for ikke å gå for langt. Jeg har gått motsatt vei i boka, for jeg kunne godt ha smørt fyllehistoriene langt utover i forhold til hvor ille det kan bli.
Det blir så ille at Freddi blir lagt inn på sykehus i Frankrike i 1994, ute av stand til å redegjøre for de siste fyllekulene. Han skjønner at han må slutte å drikke, men tanken frister ikke: «Et liv uten alkohol eller dop? Uten frikvarter, avkobling, sidesprang, hygge, venner, moro, kunst, kjærlighet, eksplosjon ... En seigpinende nedtelling mot den store søvnen,» tenker han. Også her er det tette bånd mellom Freddi og Sverre.
- Jeg slutta å drikke i 1994. Freddi slutta å drikke i 1994. Det var et dårlig år for oss begge. Har du drukket jevnt i 25 år, er det ubehagelig å slutte. Det går ikke over med to dispril dagen derpå. Det tar måneder. År.
I Sverre og Freddis tilfelle blir det så ille at de ikke en gang å drive med det som så lenge var drivkraften i livene deres: Musikken. De kan ikke en gang høre på musikk. «Jeg dropper aviser, radio og tv, til slutt også stereoanlegget. All musikk får meg til å gråte.»
- På samme måte som rus kan gi deg sterke positive opplevelser, kan du få ganske omfattende negative opplevelser hvis du holder på for lenge. Og da særlig på de områdene som betyr mest for deg. Da jeg slutta å drikke, spilte jeg ikke musikk på to år, ikke en gang hjemme. Jeg leste heller ingenting. Så kjøpte jeg nytt stereoanlegg, og begynte å plukke opp nye ting: Pulp, Portishead og Missy Elliott ga meg igjen store opplevelser, selv om de ikke forandret ikke livet mitt på samme vis som da jeg var yngre. This Is Hardcore med Pulp var en veldig viktig plate for meg, som jeg fortsatt spiller ofte. Jeg følte at Nevermind med Nirvana var viktig, men ikke for meg. Den første Portishead-plata er en ekstremt undervurdert plate, spesielt blant musikksnobbene. Den ble nok litt for populær. Jeg synes deres første album ganske enkelt er genial. Så fikk jeg vel også min første Missy Elliott-plate på slutten av 1990-tallet, Miss E... So Addicted. Hiphop er ikke helt mitt område, men den jeg likte jeg godt.
I morgen publiserer vi andre del av dette større profilintervjuet med Sverre Knudsen. Da forteller han om da heroinen gjorde sitt inntog i det norske rockemiljøet, hvordan han var nødt til å slåss med gutter som likte disco i London på 1970-tallet og om hvordan rockerne har tatt over sjømannsrollen i litteraturen. Du kan lese et utdrag fra Sukkersugher.
