Anders Bortne: "Kokain og bandfilosofi på Sunnmøre"
I romanen Et bra band skildrer Anders Bortne, gitarist i Whopper, historien om det bergensbaserte bandet The Seculars. Fra en tilværelse som bittesmåkonger på Garage til gjennombruddet med terningkast 6, Øyafestival, Dagbladet Fredag-forsider og møter med de multinasjonale plateselskapene. I dette utdraget fra romanen møter vi hovedpersonen, bassisten Jonas, og vokalisten Leif like etter en konsert på Kroa i Volda. Leif har krangla med Martin, hjernen i bandet, og stikker ut i Sunnmørsalpene med Jonas på slep. Med drahjelp av noen doser kokain, hasj og Calvados begynner de to å filosofere om det å spille i rockeband.
«We’re up in the air
We’re down on the ground»
– Back To Nature, Magazine
(keyboardist Bob Dickinson slutter i 1977, trommis Martin Jackson i 1978, gitarist John McGeoch og gitarist Robin Simon i 1980, og vokalist Howard Devoto slutter i 1981)
Jeg våkna neste morgen på hotellrommet – klokka halv åtte på slaget. Det var blitt en vane nå. Jeg sto opp, klarte å lirke opp en gløtt i vinduet og stakk ansiktet ut. Noen unger lekte i bakken utenfor vinduet mitt. Jeg ble stående og stirre ut på Volda i noen minutter. Lufta var så ren og frisk, det var nesten som å suge på et mentoldrops.
Etter krangelen mellom Leif og Martin, hadde jeg bare forlatt backstage og kroa. Martin hadde forsvunnet. Leif gikk ut i baren. Jeg tok noen øl i lomma og gikk ut på kaia.
Satt der og kjederøyka i en time eller to.
Noen studenter haddde kommet forbi. De skrøt av konserten. Lurte på hvilken musikk jeg likte. Jeg merket respekten og oppmerksomheten de ga meg, som om jeg var tjue år eldre enn dem. Jeg var en miserabel kødd, som satt i fjæra og drakk øl alene. Men fordi jeg var i bandet de nettopp hadde hørt, var det liksom stas å snakke med meg.
De hadde hørt om krangelen og det knuste vinduet allerede. Jeg var imponert over hvor raskt nyheter spredte seg her. De hadde lest intervjuet med meg i Dagbladet, at jeg var bråkmakeren i bandet. De lurte på om det var jeg somhadde kasta glasset.
Jeg jatta med dem en stund, men følte at jeg ble helt tappa for krefter underveis. Til slutt var det bare denne jævla ensomme følelsen igjen. Der sto fire karer eldre enn meg og trippa til alt jeg sa, og jeg sverger, jeg hadde aldri følt meg så alene. Til slutt takka jeg for meg så hyggelig som jeg kunne, og gikk.
Jeg passerte et stort tre på vei opp mot hotellet, en diger eik, og jeg hørte plutselig Martins stemme i skyggen.
– Jonas.
Han kom ut av mørket. Han holdt i en drink, med isbiter, limeskive og sugerør og hele greia.
– Hvordan er stemningen der borte? spurte han uten å se på meg.
– Jeg vet ikke. Jeg gikk.
– Er Leif der fremdeles?
– Jeg tror det.
– For en fyr, hæ?
– Hm.
– Han skjønner det bare ikke, sa Martin og så i retning
kroa.
– Jeg er på vei opp til hotellet nå.
– Okay, vi snakkes i morgen.
Vi skiltes, jeg gikk mot hotellet, og jeg hørte isbitene klirre i motsatt retning, mot kroa igjen.
– Vi gjør en bedre konsert neste gang, Jonas, sa Martin der bak. – Bare vent.
Ungene løp skrikende oppover bakken og forsvant inn en oppkjørsel og bak et fjøs. Det ble stille. Jeg lukka vinduet, pakka sekken min og forlot hotellrommet. Brukte en evighet på å finne resepsjonen og frokostsalen. Den eneste som satt i salen, innerst i et hjørne, var Leif. Han så malplassert ut, i det tomme, mørke lokalet med brødkurver, melkedispensere og stusslige ostefat. Han vinka på meg, smilte med agurk mellom tennene.
– Morn, ropte jeg og gikk bort til han.
– Hvor ble du av? smilte Leif og tok en stor slurk eplejuice.
– I går?
– Å. Sliten. Jeg gikk til sengs.
– Jeg havna på nachspiel i et kollektiv nede ved sjøen. Hjemmevin og mediedamer. Jeg sovna i en stol i stua og kom tilbake nå.
Jeg kikka skrått på Leif. Han virka roligere enn ellers. Han så ikke ut til å være prega av episoden med Martin. Han gnaga på ei loffskive med skinke og et lass majones.
Et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle spørre Leif, om krangelen, om hva som egentlig hadde hendt. Om hva som skjedde etterpå.
– Majones er ikke bra for bakrus, sa jeg bare.
– Jeg overlever, svelget Leif og pirka seg i tennene. Så:
– Hør her. Jeg stikker inn til besta nå, og blir der til i morgen. Det er bare en halvtimes reise herfra. Ferga over fjorden, så blir jeg henta av onkel Paul. Kan du ikke bli med?
– Hm, sa jeg.
Leif slo hendene sammen. Han mente det.
– Hva har du her å gjøre? De andre blir jo hengende med gjengen sin uansett. Bli med meg. Vi kan henge rundt, spise kjøttkaker, farmors vafler. Jeg lover deg, det er helt fan-tas-tisk der inne.
Leif kyssa tre fingertupper for å illustrere hvor formidabelt dette stedet var. Jeg kikka ut på Volda og fjorden. Jeg var støkk mellom fjella uansett hva jeg foretok meg. Og etter krangelen i går, følte jeg en trang til å unngå Martin.
– Er du med? spurte Leif.
Vi sjekka ut av hotellet, luffa ned bakkene og ned til fergeleiet i sentrum. Bygda var tømt igjen, og gatene var stille. Jeg så ikke noe til Martin eller Karlo. De lå vel fremdeles og sov.
På den andre siden av fjorden sto Leifs onkel og venta. Han satt på panseret til en gul, nedslitt Mazda. En liten, tykkfallen kar med lysebrun skinnjakke, bart og måne. Han hadde nevene så godt planta nedi lommene at det så ut som han gikk i ridebukser. Han var prikklik Dennis Frantz.
– Jaså, er det superstjernene, blunka han lurt og klappa Leif på skuldra.
– Knip igjen, stønna Leif, tydelig pinlig berørt.
Det var ikke ofte jeg så Leif flau. Dennis Frantz rakte fram en tørr hånd til meg.
– Paul heter jeg.
Han sa det på bygdemåten. Pæul. Så pekte han på Leif, som allerede var på vei inn i bilen.
– Onkelen til den slåpen der.
– Jonas, smilte jeg. – Spiller i band med Leif.
– Ja, he, jeg har hørt om det.
Vi kjørte innover ei halvasfaltert melkerute mellom fjell og fjord til vi kom til noe som virka som baksiden av baksiden av der vi kom fra. Vi kunne ikke være mer bortgjemt.
Det så helt fantastisk ut. Verden var bratt. Det lukta utendørs. Fjella lå svarte og hvite og trua oss mildt på alle sider. Sola kjempet iherdig der oppe i den trange himmelen.
Onkel Paul tvang bilen oppetter fjellsidene til vi kom opp til et lite hus, som begrepsmessig nærma seg mer ei middels stor hytte. En gammel, krokrygget dame kom ut på trammen da bilhjulene knitra inn på grusen foran huset. Hun slo nevene begeistret sammen. Jeg følte meg plutselig som Mons eller Morten i Mormor og de åtte ungene.
– Velkommen til Helltun, knirka dama da vi gikk ut av bilen, hele farmoren skalv som en plastpose i svak vind.
– Her har du superstjernene, besta! sa Paul.
– Hei, farmor, sa Leif og ga den gamle en lang klem.
– Jeg har tatt med meg en kompis.
Det så ut som om han skulle kvele kreket, han ville ikke slippe. Farmor malte mjukt.
– Aaaaaaaah, sa hun. – Kom inn og sett fra dere tingene deres. Jeg har smurt på noen brødskiver til dere.
Hun manøvrerte seg rundt på trammen. Farmor nikka lurt til meg, men sa ingenting. Når mennesker bikker en viss alder, slutter de å presentere seg, tenkte jeg. De er liksom ferdig med å møte verden, de har ikke flere førsteinntrykk å bekymre seg over lenger. Det er som om de gir faen. Det gjorde meg ingenting.
Farmor Helltun knep Leif i siden med to uttørkede
fingre.
– Leifen, så tyyyyynn du er!
– Hi, hi, hi.
Leif flira som en liten guttunge.
Vi gikk inn i det vesle toetasjers huset. Det var større inni enn det virka utenfra. Farmor benka oss ned langs kjøkkenbordet. Og der satt vi. På et lite respatex-kjøkken fra førtitallet, i det innerste innerste på Nordvestlandet, og tygga på hjemmelaga brød med hjemmelaga bringebærsyltetøy.
Det var så stille at det var nifst. Som om noen hadde skrudd av all verdens harddisker, varmtvannsberedere og generatorer. Det tikka mjukt i et stort bestefarsur. Ellers – ikke en lyd.
På veggene hang det innramma kniplingsduker med broderte påskrifter som «An Diesem Schöne Platz hab ich an dim gedacht» og «Herren ser til meg». På kjøkkenveggen hang en disig fargetegning av en engel og et lam.
Jeg følte meg trygg her. Bortgjemt. Dette er et godt sted, tenkte jeg. Alt opplevdes enklere og sterkere. Kaffen smakte mer kaffe enn noensinne før, den fikk tungen min til å krølle seg. Jeg kunne kjenne hvert eneste korn i brødet. Bringebærene eksploderte i munnhulen min.
Og Leif snakka som en foss. Brødsmuler på størrelse med fingernegler fløy over bordet, mens han snakka om The Seculars og konsertene og EP-en og alt vi hadde gjort. Han sa ingenting om giggen og krangelen i går.
Farmora sto ved kjøkkenbenken og lytta mens hun skar opp mer brød, det virka ikke som hun fikk med seg halvparten, men hun klappa hendene sammen i fryd et par ganger og akket seg.
– Neimen, Leifen, da, sa hun. – Oj oj oj.
Og jeg var med som flue på veggen. Ingen lurte på hva jeg gjorde der. De så ikke på meg engang. Verken farmora eller Paul virka nevneverdig interessert i meg der jeg satt og spiste brødskiver med bringebærsyltetøy og drakk kaffe. De var ikke arrogante eller redde – de ville meg ingenting. Jeg likte det.
Etter brødmaten viste farmor oss sengene i andre etasje: Leif og jeg måtte ligge i køyesenger.
– Ting på toppen.
Leif kasta bagen sin på den øverste senga.
– Da begynner jeg på middagen, opplyste farmor, her gikk det åpenbart etter måltidene.
Leif, Paul og jeg gikk ut på den lille verandaen på nedsiden av huset. Det sto noen stoler og et bord der ute. Farmor blanda saft som vi tok med oss ut. Vi satt der og gløste mot sola.
Onkel Paul skulle bli til middag. Han forklarte meg at han ikke bodde her, men lenger opp i lia. Han hadde en garasje med slagverk og sanganlegg. Spilte litt selv. Med en kar fra nabobygda som var DJ og jævlig god på gitar.
Vi satt og røyka og venta på kjøttkakene. Paul kremta teatralsk. Han kikka rart på Leif en stund. Så litt bort på meg, som om jeg var i veien.
– Du . . ., sa Paul til Leif til slutt. – Har du med deg noe av . . . det vi snakka om . . . du vet . . . du skulle ta med . . .
Leif var helt bort en stund, så virka det som han koblet.
– Å ja! Joda, her er det . . .
– Hold kjeft! hveste Paul. – Vil du at bestemoren din eller naboene skal høre?
– Hvilke naboer? Det er jo en fjordarm og to fjell til neste nabo. Og farmor hører jo ingenting. Dessuten har denne bygda godt av noen striper med god cola.
– Som du prater, gutt! sa Paul.
Leif lo og plukka opp en liten plastpose fra jakkelomma og lot den dingle foran trynet til Paul.
Paul våga ikke ta i den. Han bare kikka grådig på posen.
– Vi prøver med en gang, sa Leif og la den på bordet.
– Vent litt, vent litt. Her?
– Hvor ellers? Om noen skulle ringe lensmannen, er de ikke her før kokainen er pissa ut igjen uansett.
– Vi går inn, sa Paul konspiratorisk. – Nei, vent litt!
Han så seg rundt.
– I vedskjulet!
– Kokain i vedskjulet, sukka Leif. – Snorting på huggestabben. Herregud.
Han snappa opp igjen posen.
– Greit nok. Hør her, jeg går inn først og gjør det klart for deg, så kommer du etter. Så Jonas.
Paul nikka til meg, som om vi skulle rykke opp av skyttergravene sammen. Leif forlot bordet og lunta ned til vedskjulet, som lå ti meter ned i skråninga. Alt var en skråning her. Det var virkelig et tun på hell.
Onkel Paul skulte på meg.
– Så . . . du har forsøkt det, du også?
Jeg nikka. Leif forsvant inn i det lille trehuset. Paul gned seg nervøst og grådig over munnen. Han kikka ned på vedskjulet, som om det skulle blåse i lufta hvert øyeblikk. Tromma med fingrene på plastbordet. Plystra med vibrato og anstrengelse.
– Var det du som banka opp han karen fra det andre bandet? sa han brått.
Jeg svelget.
– Ja, sa jeg.
Paul blunka lurt og humra litt. Det hveste langt ned i strupa hans.
– Han virka som en skikkelig dust, han fyren.
Han smatta.
– Du spilte bass, var det så? spurte han.
– Mhm.
– Vi får ta oss en jam en dag, da vet du, sa Paul fint.
– Oppe i garasjen min.
Snart kom Leif ut igjen. Han snufsa i retning oss.
– Paul, sa Leif og retta tommelen mot skjulet.
Onkel Paul ristet på hodet.
– For en tulling, flira han oppspilt og gikk ned til skjulet.
– Hva synes du? spurte Leif meg og satte seg igjen.
Han vrengte av seg skjorta.
– Om stedet.
– Fint, sa jeg. – Stille.
– Den beste plassen på jord, sa Leif og stønna av ren vellyst.
– Pappa og onkel Paul vokste opp i dette huset. Her var jeg hver sommer som kid. Hele sommeren. Plukka høy. Kjørte moped. Gjorde . . . ingenting. Så mye ingenting at jeg hadde hendene fulle. Det virker som evigheter nå.
Leif sukka sårt.
– Hm. Jeg tror jeg trenger mye dødtid for å leve, sa han og humra litt.
Han strøk seg over det nakne brystet.
– Bergen, Oslo . . . byen, det er . . . så . . . noe nytt hver måned. Nye folk, nye band. Med nye ideer. Bølge på bølge. Men steder som dette – det er derfor små steder er så små. De forandrer seg aldri. Det er akkurat slik jeg husker det. Helt . . . stille.
Døra til skjulet smalt opp så hele trevirket så ut til å ramle sammen. Onkel Paul åpenbarte seg i døråpninga.
– DÆÆÆÆÆÆÆÆVEEEEN, skrek han.
Det runga i hele fjorden.
– Faen, som den colaen slo! Ye-Haw!
Etterpå satt vi og kikka på fjella og snufsa.
– Jeg hadde en helt sinnssvak drøm om dette stedet, sa Leif.
Han smilte matt.
– Noe av det sprøeste jeg har vært borti. Du var med, onkel.
Paul skjøt ut leppene og tok seg sløvt til nesen. Den lille Dennis Frantz-barten krølla seg sammen.
– Jeg satt på verandaen, her vi sitter nå. Bare at bakken var mye brattere. Når du kikka utenfor, var det laaaangt ned. Og verandaen, i drømmen, var ikke bare verandaen. Det var hele førsteetasjen. Og alt var mye, mye større. Og jeg mener myyyyye.
– Okay, vi tar poenget, sa jeg.
– Og helt ute på kanten av verandaen, på kanten av dette stupet, satt du og jeg, onkel. Vi lå og slappa av i en huskesofa, dere vet, en slik folk har i hagene sine. Vi satt der og vippet fram og tilbake, og rekkverket på verandaen var borte, så beina våre slang i løse lufta når vi vippet utenfor kanten. Det var driiiiitlangt ned. Det var helt fantastisk.
Så, plutselig kommer Lemmy på besøk. Ja, Lemmy fra Mötörhead. Det var helt sprøtt. Han kommer liksom innom, og han er drithyggelig. Tar meg og Paul i hånden, og hilser, og slenger seg ned på huskesofaen sammen med oss. Jeg og Paul er som to småunger. Vi småprater med han, spør og graver om turneene og låtene. Og Lemmy svarer villig vekk. Men så – plutselig hekter sofaen seg av huska, og vi kastes ut. Vi suser nedover fjellet, og fallet er bare sinnssykt – det slutter aldri. Etter noe som virka som timer, treffer vi bakken. Og der står det en grunnmur til et hus. En slik betongmur med forskalingsjern stikkende ut og masse isolasjonsmateriale og planker og faenskap, ikke sant? Og vi bare deiser inn i denne muren. Paul, Lemmy og jeg. Og det er voldsomt. Og det gjør jævlig vondt. Det er så ekte at det er nifst. Det virker vondere enn virkeligheten. Faen, som jeg
slo meg. Nedslaget får meg til å sprette opp igjen, slik du ser skjer med folk som ikke får utløst fallskjermen sin, har dere sett det? Det er som en lærball i bakken.
– Jøss, sa Paul.
– Endelig har vi falt fra oss, og blir liggende stille. Støvet legger seg rundt, vi stavrer oss på beina. Jeg ser at fallet har vært like intenst for Lemmy og Paul. Vi sjangler liksom mot hverandre, retter oss opp i ryggen og børster av støvet. Sjekker at alt er der det skal være. Hele kroppen er øm og verkende. Det er så føkkings virkelig.
Så merker jeg denne fornemmelsen i strupa. I halsen. Det er som om jeg er i ferd med å bli syk – kvelden før du får en skikkelig heavy influensa, ikke sant? Jeg kremter og svelger, og det går ikke bort. En stor, vond, sår følelse i halsen. Det er som om du kjenner tomrommet der. Jeg tok meg til halsen, svelget, kjente etter. Det var som om noe manglet. Som om noe var revet bort, og tilbake er bare et sår og et tomrom. Og jeg ser forvirra på deg, Paul, og du tar deg også til halsen. Du kjenner det samme.
Leif smilte.
– Men Lemmy er dritfin. Han nikker og smiler og ber oss ta det med ro. Bare slapp av. Det er helt i orden, gutter. Jeg vet hva som har skjedd. Ingen fare. Og vet du hva som har skjedd, Jonas?
Leif henvendte seg plutselig bare til meg.
– Det dere kjenner, er at sjelen har forsvunnet, sier Lemmy til oss. Fallet drepte oss. Og sjelen sitter i halsen.
– Wow, hviska Paul og jeg.
Leif lente seg triumferende tilbake i stolen og dro en sluttstrek med fingeren. End of story.
Paul dro hjem rett etter middag. Han måtte se til kyrne, sa han etter å ha satt til livs åtte kjøttkaker. Leif putta resten av kokainen i lomma hans og blunka.
– Okay, karer. Hyggelig å se dere, rapte Paul og gikk.
– Lykke til videre, superstjerner.
Besta serverte rabarbrasuppe med fløte til dessert. Såbenka Leif og jeg oss på hver vår grønne sofa inne i stua. Jeg ble liggende og høre på bestefarsuret. Tokk. Tokk. Jeg fikk ikke sove av colaen. Jeg tenkte på bestefaren min og det med at sjelen måtte ta igjen kroppen. Eller satt den virkelig fast i halsen, bak drøvelen, slik Lemmy påsto? Tokk. Leif snorka. Jeg så stuestøvet danse i solstrimene som slapp inn gjennom gardinene.
Jeg forsvant et øyeblikk.
Etterpå var det kaker og kaffe ute på verandaen. Oppvartninga ville ingen ende ta. Og der satt vi og gjespa, Leif, farmoren og jeg. Og stirra på sola som dukka altfor tidlig ned fra den lille himmelen vi hadde. Den speilte seg i en liten flekk med is der oppe, før solskiva forsvant i berget.
– Har du oppført deg skikkelig, Leif? spurte farmor idet sola gikk ned.
– Ja da, svarte Leif tålmodig.
– Du vet hva jeg sier.
– Ja da.
– Det er viktig å oppføre seg skikkelig.
– Ja da.
– Kjekk en kar.
Etter en stund rydda farmor bort fat og kopper. Klokka var blitt ni.
– Jeg går og legger meg, opplyste farmor til slutt.
– Gammalt folk. God natt da, gutter. Oppfør dere skikkelig. Leifen, nå må du være vert her. Kjekk en kar. Så ses vi i morgen.
– Slapp av, farmor, sa Leif på det samme fromme målet.
Farmor forsvant opp i andre etasje i en symfoni av knirkelyder. Leif fant fram en liten plastflaske med gyllen væske. Han tok en stille slurk før han sendte den til meg.
– Calvados, peste han.
Leif var en ny mann her inne i fjordene. Han var roligere, myndigere. Ikke så flyktig. Så enkelt var det, tenkte jeg. Leif var ikke så turbo som det kunne virke. Han klarte bare ikke å si nei. Tok en vekk alle tilbudene og forespørslene og ønskene, så stilnet han.
Og akkurat her og nå, i skumringa, var han tydeligere enn noensinne før.
– Hva synes du om konserten i går? spurte han og kikka inn i fjellsiden på den andre siden av fjorden.
– Dårlig, svarte jeg. – Vi spilte rævva. Og som publikum skravla. Det er helt håpløst med høyskolekonserter, Martin har rett.
Jeg angra med en gang på at jeg nevnte Martin.
– Ja, de bråka fælt, lo Leif og sukka lett. – Ah.
– Du skal ikke bry deg om han, sa jeg, det bare datt ut av meg.
Vi var stille en stund. Flaska gikk fram og tilbake.
– Er det ikke rart? sa jeg til slutt. – All bullshitten vi har gjort oss avhengig av. Stå på en scene. Få folk til å digge musikken vår . . . Det er bare å reise vekk fra det. En halvtime unna, så er en farmors lille Leifen igjen.
Leif dro fram en joint og fyrte opp. Harka stille mens han dro ned første trekket. Han sendte den over bordet til meg mens han børsta bort aske fra bordet.
– Vent litt, sa han og forsvant inn i huset.
Han kom tilbake med en gammel nylongitar med fem strenger. Han satte seg og prøvde å stemme den.
– Den låter helt jævlig. Denne spilte jeg på da jeg var kid. Det er ikke rart jeg suger på gitar i dag.
Han slo noen skakke grep.
– Okay, hør på denne, sa han og begynte på et riff.
Grandma Hellton is a feisty girl
Grandma Hellton – she’s out of this world
Han sang lavere enn jeg hadde hørt før. Det låt komisk. Melodien var enkel og guttural, det hørtes nesten ut som Black Sabbath på lavt volum.
– Tenkte jeg skulle presentere den for Martin og dere andre, sa han etter to korte vers og et refreng. – Den kunne passe på plata. Den handler om farmor.
– Skjønte det, sa jeg.
Han rakte gitaren til meg.
– Spill noe, da, sa han og nikka.
– Hva da? spurte jeg og tok imot.
– Spill.
Jeg slo noen nølende grep. Jeg tenkte på det Leif hørte meg spille på Last Train. Var det den han ville høre? Det er noe klamt over to karer som sitter oppe om natta, inne i ei fjordarm, og spiller låtene sine for hverandre. Men det var noe med at det var Leif, han satt der med disse blanke male-bonding-øynene, og vi hadde røyka, og vi var bortgjemt, det var liksom greit.
Jeg kremta og begynte på låta jeg hadde laga. Jeg mumla meg gjennom førsteverset, nesten som Martins mumling,jeg sang ikke ordentlig før jeg nådde refrenget. Leif begynte å nikke, og sang med på andrerefrenget.
I think you better take this one oh oh
I think you better take this one oh oh
Vi jodla høyt begge to, og om farmor ikke hadde noe i ørene, hadde hun våkna for lengst.
Leif plukka teksten med en gang, ikke bare ordene, men alt.
You’ll never find a way with your dick in your hand
I think you better take this one oh oh
– Man, har du laga den? sa han etterpå. – Ny-de-lig. Den bare må på plata. Har du laga den, har du det?
Jeg nikka, varm i kinna.
– Når da? spurte han, som om det var virkelig viktig.
– Jeg vet ikke. For en måned siden.
– Den må på plata, gjentok han.
Han stirra på meg, et lite øyeblikk var det som om han skjønte noe jeg ikke skjønte.
– Man, gjentok han.
– Jeg er ikke noe låtskriver-geni, sa jeg. – De fleste låtforsøkene blir dårlig. Men denne ble okay.
– Du må slutte med det der.
– Hva da?
– Viske deg selv ut på den måten der. Det er klart du er et geni. Du har laga den låta.
– Vi får se hva Martin sier, sa jeg.
– Martin, fnyste Leif. – Martin mener jeg kommer til å ende opp som en føkkings pubtrubadur. Som om det er det verste som kan skje.
Han tok gitaren igjen, lente seg tilbake og klimpra noen sure bakgrunnstoner. Nå mangla vi bare bål og to slitne hester.
Leif ristet på hodet.
– Jeg skjønner ikke hvorfor Martin insisterer på hele tiden å oppsøke illusjonene, fortsatte Leif. – Han marinerer i dem. Martin har misforstått. Han tror det handler om han og The Seculars. At vi skal være heltene. At vi er sentrum. Vi er føkking trubadurer, mann. Entertainere. Bryllupssangere som reiser fra by til by. For en kasse pils og
trampeklapp.
Leif tenkte seg om.
– Jeg skjønner det bare ikke, sa han. – At han ikke klarer å lene seg tilbake og bare være med på turen. Det går ikke an å styre det vi driver med. Og jeg mener ikke bookinga og kjøringa og bæringa og plakatene og alt det faenskapet. Det må gjøres det også, og jeg vet jeg er dårlig på slikt. Men det har ingen ting med saken å gjøre. Det er bare formalitetene. Omrisset.
Han tok en klunk til av eplebrennevinet, større nå. Han stønna og fortsatte:
– Rock’n’roll. Punk. Å spille i band. Det er raw power, ikke sant?
Han knytta en neve.
– Det er høyt og stygt og skjærende, men det er meningen. Det er ikke innholdet, men kraften av det. Energien er budskapet. Det er vår måte å være tydelige på. Vi roper. Føkk, det er jo ingen som tar meg på alvor når jeg ikke står på scenen, jeg vet jo det. Og . . . det er det jeg ikke skjønner. Det virker som om Martin prøver å temme det. Kontrollere det. Han klemmer så hardt at det renner ut mellom fingrene på han.
Leif så på meg.
– Jeg driter i hva Martin sier, den låta di skal på plata. Jointen og calvadosen slo inn samtidig. Det var merkelig å sitte her, inne i fjordene, sammen med Leif.
– Til en rocker å være, så er han jævla reflektert, er han ikke? fortsatte Leif. – Det er som om han ikke klarer å gå ut av rollen. Han leser alle disse biografiene. Sitter og jabber
om alle disse historiene. Men – tror du virkelig alle disse folka – Jagger, Townshend, Cobain, Iggy, Kramer, Thunders. Døde eller levende. Tror du virkelig at de skjønte hva de drev med?
Han lente seg fram og satte en pekefinger i bordet.
– Sånn er det: Du hører en plate du liker. Du kjøper deg en mikk og en el-gitar. Forsøker å gjøre det på akkurat samme måten. Og fordi du ikke klarer det, fordi du er for dum, for utålmodig, for sta eller rett og slett bare for dårlig, så skjer noe annet, noe uforutsett. Du gjør noe nytt. Ikke noe bedre eller dårligere, men noe annet.
Hva er det de sier: For å ta et skritt fram, så må du miste fotfestet en stund. Du må misforstå, ikke sant? Sånn er det. Du må ta feil for å få rett. Martin er altfor opptatt med å sikre det stedet han står på.
Han ristet på hodet og sugde ut den siste piffen av jointen.
– Det er jo alltid om å gjøre å like et band så tidlig så mulig, ikke sant? Jeg liker første plata eller jeg så dem i søttito eller jeg hørte de første øvingene. Vel, jeg likte best Martin før han skjønte hvor god han var. Nå . . . jeg tror Martin er for smart for dette. For gjennomtenkt. Du og jeg . . .
Han så på meg og smilte.
– Vi er akkurat dumme nok. He.
– Thomas sa han slutta å spille i band fordi han så plutselig hvor teit det var, sa jeg.
– Ikke sant? Thomas er også for smart for sitt eget beste.
– Han sa han så bak sceneteppet.
– Pisspreik. Pisspreik.
– At det er en illusjon eller noe sånt.
Leif ristet på hodet og lo.
– Vel, sa han. – Er det sant, så blir jeg lurt hver gang.
Vi falt sammen en stund. Drakk opp calvadosen og tente hver vår røyk. Det var like før jeg slokna. Jeg gjespa.
– Herregud, smilte Leif. – Du er en patetisk rocker. Oppe i grålysninga hver morgen og beibitrøtt før midnatt.
Kom, så skal jeg vise deg noe.
Han reiste seg. Jeg satt der og så forvirra ut.
– Kom an, da, insisterte Leif.
Jeg gned meg i øynene og reiste meg. Vi forlot huset. Han guida meg gjennom hagen og et skogholt nedenfor huset. På den andre siden av trærne var det den samme bratte skråninga, bare med høyere og villere vekster. Der sto et gammelt, grått vrak av en hytte. Bygningen lente seg nedover mot fjorden. Litt mindre enn farmors hus, mye eldre, og forfallent. Bare vinduene var hele. Av en eller annen grunn var ingen av glassene knust.
– Gamle Helltun gård, hviska Leif, det glitra i øynene hans. – Det er mitt.
Han sto stille og så på det en stund. Jeg så på han.
– Jeg arva det da pappa døde. Tomta og huset.
Jeg frøs. Plutselig følte jeg meg så uendelig trøtt. Hele kroppen spakna.
– Fint, hviska jeg.
– Tenk, sa Leif. – Bytte ut noen planker. Isolere veggene. Male. Du kan hjelpe meg.
– Klart det.
– Gulvet må ordnes på.
– Ikke noe problem.
Leif dro fram pungen og rulla seg en ny røyk.
– Her skal jeg bo når jeg er ferdig.
– Ferdig med hva?
– Alt. The Seculars og det som kommer etter.
Han trakk på skuldrene og slikka på papiret. Pekte.
– Bare sitte utpå trappa der og røyke hasj. Lage min egen musikk. Spise kjøttkaker hos farmor. Finne ei dame som vil være med. Hun kan drive med keramikk. Vi går rundt i bare kitler og puler hele dagen. Med masse unger uten klær på underkroppen.
Leif smilte. Blikket hans forsvant innover. Jeg var helt gåen, ville bare legge meg rett ned i det mørke gresset og sove.
– Det blir nydelig. Du kan komme og bo her, om du vil.
Du og, hva heter hun – Linn? Så lenge dere vil.
– Liss, sa jeg raskt og begynte å stotre. – He. Eh. Kanskje det.
– Det er en åpen invitasjon, sa Leif uberørt og snudde.
Han kikka på meg, stirra meg rett i øynene, som om han forsøkte å finne noe der inne.
– Du bestemmer deg vel en dag, sa han.
Jeg smilte svakt, klarte nesten ikke å holde øynene åpne lenger. Vi gikk tilbake mot farmors hus. Et pinnsvin krøp over stien foran meg, men jeg hadde ikke krefter til å si ifra til Leif. Han virka ikke gåen i det hele tatt, han gikk og småprata foran meg. Om hvem som bodde i huset tidligere. Om hva han skulle gjøre med det. Jeg forsøkte å holde følge. Jeg så ryggen hans og hørte stemmen hans foran meg på skogsstien.
I skogholtet mellom de to tomtene snublet Leif i en tue. Han vippet framover, men klarte å ta seg for. Han var lynkjapp og spratt ubesværet opp igjen. Som en føkkings katt var han der.
– Hepp, sa han bare og klappet seg i hendene før han fortsatte framover.
Og da skjønte jeg det: Leif Hellton kunne få kroppen pumpet full av kuler på slutten av filmen uten noensinne å slutte å kravle framover.
Frå romanen «Et bra band» av Anders Bortne, Tiden, 2005. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Les Ballades intervju med Anders Bortne her.
