Den udugelige norske musikkbransjen

”Det går så flott med norsk musikk for tiden sies det. Det er ikke sant. Det går egentlig forferdelig dårlig. Vi har en rekke dyktige artister som er villig til å satse – men vi har en bransje som ikke er i stand til å jobbe disse inn på et internasjonalt marked,” mener by:Larms Erlend Mogård Larsen. I Dagens Næringsliv tok han nettopp et oppgjør med den norske musikkbransjen, som Ballade her får videreformidle. Han forteller blant annet om da by:Larm skulle spleise norsk og internasjonal musikkbransje med en dagstur til Preikestolen. 130 utenlandske delegater stilte opp, mens de norske bransjefolkene bare var fem.

Erlend Mogård-Larsen (Foto: Anders Martinsen, NRK.no)

Av Erlend Mogård-Larsen, prosjektleder by:Larm

Mesteparten av 1990-tallet var et trist kapittel i norsk musikkhistorie. De multinasjonale plateselskapene tabbet seg ut gang på gang ved å gi ut plater publikum ikke ville ha. Uavhengige plateselskaper var få og usynlige. Nye strømninger ble ikke hørt og media viste lite interesse for nytt norsk talent. I 1998 gikk det første by:Larm av stabelen i Trondheim.
by:Larm ble dannet med det formål å samle alle bransjeaktører i en annen by enn Oslo, la dem møte nye band, dele erfaringer og få fokus på fremtidige utfordringer. Arrangementet, som skulle være en engangshappening, ble et årlig møtested. Samtidig var det et generasjonsskifte i bransjen med uttalte nye ambisjoner. Nå skulle norsk musikk løftes opp på et internasjonalt nivå. Fremtiden så lys ut for nye talenter.

Og det har blomstret i norsk musikkliv; Kaizers Orchestra, Bigbang, Thomas Dybdahl, Bertine, Jaga Jazzist - lista er lang. Publikum kjøper norske skiver og går på konserter. Norske musikere jobber hardt og seriøst og vil opp og frem.

I tillegg blomstrer den norske festivalscenen. De har på lang vei vært utsolgte alle som en. Stort sett med norske artister som headlines. De fleste etablert uten noen særlig form for offentlig støtte. Med pågangsmot, gründerinnstilling og dugnadsånd bygges en ny næring med internasjonale ambisjoner opp. Eller?

De norske plateselskaper og management klarer ikke å hjelpe sine talenter inn på det internasjonale markedet. Artistene som har klart det har internasjonale aktører i ryggen. Økonomien forsvinner ut av landet. I hjemmemarkedet går det greit med noen gode salgstall, suksessfulle festivaler og 5-ere og 6-ere på kanskje for mange utgivelser. Men den internasjonale skøyta ligger med brukken mast. Det er over fem år siden Lene Marlin erobret de europeiske hitlistene. Det er mange grunner til at Norge er Skandinavias dårligste land på eksport av musikktalenter:

1. Vi trenger bedre koordinerte eksportstrategier
Det finnes ikke tall eller statistikker som kan dokumentere norsk musikkeksport. Vi trenger oversikt og en felles kunnskapsbase som kan danne utgangspunktet for koordinerte nasjonal strategier. Hva, hvor og hvordan vi bør satse for å bygge opp nye markeder? Systematisk kunnskap er nødvendig for å iverksette tiltak der det trengs og bygge opp de svake ledd.

2. Vi må støtte opp under visjonære prosjekt
Under by:Larm Bergen og Stavanger hadde vi fokusgrupper med internasjonale aktører hvor norsk musikk kontra musikk fra Sverige, Finland og Danmark ble studert og drøftet. Gruppens arbeid konkluderte med at norsk musikk er nisjepreget, ikke for alle og at norsk musikk er den klareste bærer av skandinaviske assosiasjoner. Skal vi ta disse rådene til etterretning så er budskapet: dyrk egenart og særpreg.

3. Hvordan skal offentlige midler brukes?
Millioner av kroner kanaliseres til knutepunktsfestivaler og andre halvgjennomtenkte kulturprosjekter som verken imponerer med besøkstall eller musikkprogram, mens man har lite og ingen midler tilgjengelig til internasjonalisering av norsk musikk. Næringsdepartementet og UD burde ha vært støttespillere men mangler midler og visjoner.

4. Vi trenger en mer visjonær og kompetent bransje
Til slutt kommer jeg til musikkbransjens udugelighet når det gjelder å skape nye nettverk å bygge internasjonal kompetanse. Nettverk bygges ofte opp på uformelle arenaer. Dette må enten norsk musikkbransje ikke ha skjønt, eller så er vi late, treige, arrogante og for lite nysgjerrige.

De fire siste årene har by:Larm hatt et internasjonalt program. Dette har tre formål:
1. Norske artister får spille for internasjonal bransje
2. Bransjen kan utvide nettverket sitt
3. Positivt omdømme av norske artister/bransje i utlandet

I fjor høst sendte vi ut en forespørsel til 70 bransjeaktører og ba dem komme ned innspill på personer som burde inviteres til by:Larm. Vi fikk fem tilbakemeldinger. Til tross for det var det under by:Larm i Stavanger samlet om lag 140 internasjonale bransjefolk. Alt fra The Guardian, Q Magazine, NME, Music Week, BBC og representanter fra små og store musikkaktører. De var her for å sjekke ut norsk musikk og hilse på den norske musikkbransjen. Istedenfor en ”meet and greet” (stå i hjørnet å være sjenert) i en lobby skulle vi på Preikestolen med kaffe, Kvikk Lunsj og konsert med Adjagas og Kaizers. Norsk bransje hadde muligheten til å mingle med 130 utenlandske delegater en hel dag i omgivelser vi tenkte de behersket. En sosial ferjetur, busstur etterfulgt av en to timers spasertur opp mot Preikestolen, og etter konserten ned igjen. Det vi fryktet mest var at den utenlandske delegasjonen ville trekke seg når dagen opprant. Med den gang ei. 130 personer møtte i lobbyen tidlig lørdags morgen. Noen hadde skodd seg for vinter Norge, men de fleste møtte opp i ”pub til pub”-sko og tynne sommerjakker. Men de gikk opp - og de gikk ned igjen. De smilte og lo stolte over den bragden de hadde utført sammen, og nye relasjoner ble etablert. Stuntet på Preikestolen ble for øvrig også vist på MTV News og i nyhetssendingene på flere europeiske TV-kanaler, omtalt i mange internasjonale aviser og magasiner.

Den norske delegasjonen som møtte opp var på hele fem personer. Fem personer! Vi har mange kompetente, arbeidsvillige og visjonære artister med internasjonalt potensial. Men har vi en arbeidsvillig, kompetent og visjonær nok bransje? Musikkbransjen stekes nå kanskje sakte i sitt eget 80-90-talls retro-fett?

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Legg til ny kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til


Nyheter fra NBs notearkiv


For å bevare historiske data er MIC-sidene er inntil videre administrert av Aslak Oppebøen
aslak@musicnorway.no